De fleste lever i den tro at demokratiet og valg er problemfritt. De fleste tror at deres stemme betyr noe. De fleste tar helt feil.
Jeg vil med utgangspunkt i statsvitenskaplige teorier vise hvorfor din stemme ikke har noen betydning ved valget, og hvorfor politiske beslutninger fattes ut fra tilfeldigheter og maktkamp.
Publisert som lørdagskronikk
En dråpe i havet
Ved valg er det mange stemmer som avgis, og få representanter som velges. Dette betyr at det er mange stemmer pr. valgt representant. I Oslo er det ca 4000 ved kommunevalg og ca 17000 ved stortingsvalg. Jo flere stemmer det er pr. representant, desto mindre er sannsynligheten for at en stemme skal vippe valgresultatet.
Ved presidentvalg i USA er sannsynligheten for å dø i en bilulykke på vei til stemmelokalet større enn sannsynligheten for at en stemme skal avgjøre. Bør du ikke da vurdere det som svært viktig hvem som vinner for å ta sjansen?
Du har bare en stemme! Dersom ikke akkurat din stemme er på vippen, får din stemme ingen påvirkning på valgresultatet. Og det er svært liten sannsynlighet for at akkurat din stemme skal avgjøre valget. Det vil således være rasjonelt å la være og stemme. Det at folk likevel stemmer, kalles velgerparadokset!
Du bestemmer intet
De politiske følgene av dette er flere. Man kan for det første fastslå at din stemme ikke har noen som helst betydning for din fremtid. Gjennom å putte en stemme i urnen eller å la være kan du ikke påvirke din fremtid på noen som helst måte, hvis man ser bort fra tiden du bruker på dette. Demokratiet er det ultimate system for å ta fra personer individuell råderett over eget liv.
Dette betyr imidlertid ikke at demokratiet bare styres av tilfeldigheter. Politikernes oppgave er å få mange nok til å stemme eller endre stemmegivning, til at det vipper resultatene. Så om det kan sies å være irrasjonelt å stemme, kan det være svært lurt å få folk til å stemme. Kollektivt sett er således alle de som blir fanget inn av et partis retorikk med på å bestemme sin fremtid.
Det er også slik at det kan finnes andre grunner enn det å avgjøre valget for å stemme. Du kan stemme fordi du er stolt av og vil støtte et politisk parti. Du kan stemme fordi du da kan skryte av valget ditt og oppnå noen spennende debatter i kjølvannet av dette. Du kan stemme fordi du mener det er din plikt å stemme.
Velgerne vet lite
Siden din stemme har tilnærmet null betydning på valgresultatet, er det bortkastet tid å bruke mye ressurser på å sette deg inn i partienes standpunkter. De timene det eksempelvis ville ta å lese programmene, kan bidra mye mer til din livskvalitet gjennom å bruke tiden til arbeid, samvær med familie og venner eller annet du liker. Og har du planer om å finne ut, gjennom å f.eks. undersøke arbeid i storting eller rådhus, om partiene holder det de lover, har du virkelig kastet vekk mye av din dyrebare tid.
Dette betyr imidlertid ikke at det i alle tilfeller er dumt å sette seg inn i politiske standpunkter. Bruker du dine kunnskaper til å overbevise mange nok andre, har kunnskapene en misjon. Dessuten kan det være spennende å følge med på spillet som sådan, eller kanskje du bare liker å være samfunnsorientert.
De aller fleste velgerne vet imidlertid svært lite om hva de stemmer på. De færreste kjenner til hvilke personer de stemmer på. Detaljer i forhold til hva partiene mener er det sjeldent at velgerne har. Og går man mer i dybden angående konsekvenser av partienes politikk, er folk stort sett blanke. Men dette er jo ikke så farlig, siden stemmen ikke har noen påvirkning, eller? Valg blir ikke avgjort ut fra velgernes kunnskap og dypere innsikt, men ut fra tradisjon (slik som partitilhørighet), og hvem som er flinkest til å selge folk det budskap de ønsker. De fleste sier at de liker politikere som er ærlige og sier det som er riktig. Partistrateger vet bedre, velgere liker politikere som sier det de selv mener. Politikere vil derfor tilpasse seg folkedypets diverse oppfatninger og holdninger, og sånn sett får vi stort sett den politikken folket ønsker. Et unntak til det siste finnes imidlertid.
Gode lover vedtas ikke
Nøytrale og rettferdige regler har den egenskap at alle oppnår fordelene ved dem. Lover som gjelder likt for alle gir ingen mennesker særfordeler. Disse er et kollektivt gode, de inkluderer alle, og det at noen nyter godt av en god lov, betyr ikke at andre ikke får samme fordelen. Resultatet er at ingen har noen særinteresse av å kjempe for disse, med det resultat at disse blir underprodusert. La oss sammenligne med særlover som gir særfordeler til noen på bekostning av andre. Her vil den som kjemper for særfordelen få hele fortjenesten (sammen med de få andre som er i samme gruppe), mens byrden veltes over på det store flertallet. 10 millioner delt på 1000 mennesker er mye, delt på en million mennesker er det lite. En liten ulempe for mange og en stor fordel for noen få. Altså vil folk engasjere seg for den dårlige loven og ikke for den gode loven. Innen det offentlige vil gode lover ikke bli produsert, mens dårlige lover vil bli produsert.
Valgenes funksjon
Hva er det egentlig som skjer ved valg og hvorfor har man slikt? Det er to viktige sider ved valget. Den ene er at man ønsker å få frem felles løsninger ut fra de enkelte menneskers synspunkter. Det andre er at man velger andre til å fatte disse beslutningene for seg når det gjelder konkrete spørsmål. Begge deler har sine problemer. Disse to funksjonene har noen av de samme svakhetene, men jeg skal illustrere dem på ulik måte og gjennom ulike argumenter. Det å velge andre til å representere seg er en konsekvens av at man har indirekte og ikke direkte demokrati. Problemene er knyttet til hvordan man velger disse, valgmetodene.
Manipulering av mandatfordeling
Velgerne stemmer og så teller man opp stemmene. Stemmetallene brukes til å regne ut antall mandater til de ulike partiene. Hvilken metode som brukes til å fordele representantene er imidlertid ikke gitt. Ulike land har ulike systemer for dette og vi har forskjellig system i Norge ved kommunevalg kontra ved stortingsvalg. Opp gjennom dette århundret er hvordan man fordeler stortingsrepresentanter også endret flere ganger.
Gjennom å endre fordelingsmåte kan man endre partifordelingen slik at det blir omtrent som man ønsker. Den som bestemmer hvordan mandatfordeling utregnes kan manipulere som vedkommende vil. La meg illustrere dette på et par måter.
I Norge velges stortingsrepresentanter med fylker som valgkretser, hva om man gjorde hele landet til en valgkrets isteden? Et resultat ville vært at RV fikk mange stortingsrepresentanter, til og med Pensjonistpartiet ville blitt representert og partier som Miljøpartiet de Grønne og Fedrelandspartiet er så nære å bli valgt i dag at de nok ville blitt det reelt sett (en del mennesker stemmer nemlig ikke på disse partiene fordi de i dagens system ikke har en sjanse).
En annen ting som betyr en del er hvordan man fordeler representanter mellom fylker. Dette påvirker stortingssammensetningen. Bare ta å sammenligne antall personer bak hvert mandat i Finnmark kontra Oslo. Dersom man ser på den politiske fordelingene partiene mellom i uliek fylker, så finenr man raskt ut at Stortinget ville vært svært annerledes sammensatt om mandatene fylkene i mellom ble fordelt proporsjonalt med antall stemmeberettigede i hvert fylke.
Så kan man se på hvordan man fordeler representanter innen et fylke. Det eksisterer en rekke metoder for dette, mange av disse er i bruk i ulike land i Europa. Valget av metode betyr mye for hvor mange som velges fra hvert parti. I Norge bruker man modifisert St. Laguës metode (deltall 1.4, 3, 5, 7, osv) ved stortingsvalg. Det betyr at man tar stemmetallene til alle partiene og deler på 1,4. Partiet med størst tall får det første mandatet. Deretter deles stemmetallet til dette partier med 3 og alle tallene sammenlignes på nytt og et nytt mandat blir gitt et parti. Slik fortsetter man til alle mandater er fordelt. Jeg nevnte at St.Lagües metode var modfisert, opprinnelig er første deltall 1 istedenfor 1,4. Hvilken konsekvens får dette? Det betyr at det er vanskeligere for små partier å få en representant. Ved valget i Oslo i 1997 ville også RV fått en representant om St. Laguës metode ikke hadde vært moederert.
Hvorfor ikke bruke deltallene 1, 2, 3, 4 o.s.v.? Dette er vanlig i mange land. Eller kanskje et helt annet system. I England velges det kun en fra hver valgkrets. Hva med sperregrenser og utjevningsmandater? Mulighetene er mange!
Poenget er at det ikke finnes noe objektivt eller nøytralt valgsystem. De er til enhver tid eksisterende regler er enten resultat av tilfeldigheter eller maktkamp om å få det system som favoriserer ens eget parti.
Fra mening til beslutning
Det er heller ikke uproblematisk å avgjøre en sak. Jeg liker bananer bedre enn epler, og jeg liker epler bedre enn appelsiner. Altså liker jeg bananer bedre enn appelsiner. Logisk nok: Hvis A>B og B>C så er A>C. A>B>C. Men denne rekkefølgen er imidlertid ikke en selvfølgelighet når det er flere mennesker tilstede som kan ha andre preferanser. Noen rangerer dem: epler, appelsiner, bananer; formelt sett B>C>A, andre igjen appelsiner, bananer, epler; formelt sett C>A>B. Hvis disse tre menneskene skulle stemme over om man skulle kjøpe en kasse med bananer, med epler eller med appelsiner, har man en spesiell situasjon. Avhengig av hvordan man stemmer, kan alle tre alternativene bli valgt, man har en syklisk preferanse. A vinner over B, B vinner over C og C vinner over A. Dette kalles Condorcets paradoks.
Hvilket alterntiv som vinner er i realiteten resultat av politisk maktkamp. Det var en variant av dette som gjorde at hovedflyplassen havnet på Gardermoen. Alle alterntivene kunne bli valgt, men AP vant det taktiske spillet. Med litt mer manipulering (+ hestehandel), kunne den havnet i hjembygda til Kjell Opseth! Operasaken ble også avgjort etter lignende taktiske manøvrer!
Nøytrale valgmetoder er umulig
Condorcets paradoks er bare en spesialvaraint av det som kalles Arrows teorem. Dette setter opp fem enkle forutsetninger for at en votering skal være akseptabel. Matematisk vises det at disse fem ikke kan oppfylles samtidig. Således kan en votering ikke være nøytral. Noen har innvendt at dette avhenger av at den sykliske situasjonen som er nevnt ovenfor opptrer ofte og det vises til at denne er sjeldent forekommende når man kun stemmer over to-tre alternativer. Problemet med denne innvendingen er at det ikke tas hensyn til at antall meninger er nesten like stort som antall mennesker, såsant man ikke på en eller annen måte har redusert disse gjennom en eller annen form for diktaturisk metode. Og når antallet meninger er stort er sannsynligheten tilnærmet 100% for at det ikke finnes noen entydig løøsning som kan velges.
Ideen om nøytrale og objektive valg blir således meningsløs og feilaktig.
Kronikken er tidligere publisert i Dialog nr. 3-1999.
