Privat eiendomsrett løser problemet med luftforurensing og andre miljøproblemer. De to viktigste praktiske problemene drøftes i denne kronikken.
Denne kronikken ble inspirert av en lengre debatt på fridem-listen. En debatt Per Anton Rønning faktisk ikke deltok i. Problemstillingen er relevant i og med at liberalismen av en eller annen grunn har et dårlig rykte når det gjelder miljøspørsmål. Et rykte som er svært ufortjent siden beskyttelse f.eks. mot forurensing og annen miljøkriminalitet faktisk er en naturlig og nødvendig del av en liberalistisk ideologi.
Publisert som lørdagskronikk
Den enkle og rettferdige liberalistiske løsningen
Er det noen prinsipiell forskjell på å gasse i hjel et menneske med giftig gass eller å drepe ham med en kniv? Er det noen prinsipiell forskjell på å ramponere hagen til noen med en øks kontra å fylle den opp med avfall? Selvsagt ikke.
Beskyttelse av menneskers liv og eiendom er en naturlig del av liberalismen. Hvorvidt krenkingen av eiendom skjer gjennom tyveri, hærverk eller gjennom å ødelegge ved hjelp av forurensing er irrelevant. Hvordan rettighetskrenkelser skjer er ikke det relevante i denne sammenhengen, de må være forbudt. Dersom man ønsker å forurense et menneskes eiendom, så må man kjøpe denne rettigheten av vedkommende på samme måte som man må kjøpe andre bruksrettigheter. Dersom eieren ikke ønskes å selge, så er det slutten på diskusjonen, da er det ikke tillatt å forurense.
Et problem som dukker opp er den enkle saken at ingen eier luften. Nettopp, det er det som er problemet i dag. Luften eies ikke av noen, den er en allmenningen, og dermed har man den klassiske allmenningens tragedie. Alle har incentiver til å forurense, og ingen har incentiver til ikke å gjøre det. Altså blir det for mye forurensing. Den beste måten å eliminere allmenningen på er gjennom innføring av eiendomsrett. Eiendomsrett er et menneskes eksklusive bruks- og bestemmelsesrett.
Hvordan innføres eiendomsrett til luft? På samme måte som andre eiendomsrettigheter oppstår. Noen er først til mølla og tar i bruk et område. Den som først begynner å arbeide på et nytt landområde og tar dette i bruk, får eiendomsretten til dette landet. Tilsvarende prosess vil være naturlig på en rekke andre områder også. Et eksempel er rett til bruk av noen frekvenser for sending av tv- og radiosignaler. Den første som begynner å sende i et område, opparbeider seg retten til å sende der.
PÅ samme måte vil det være med rett til å slippe ut kjemikalier i luften eller rett til å slippe å motta slike. Den første i et område opparbeider seg enten retten til ren luft eller til å slippe ut. Dette sikrer et stabilt system der folk vet hva de har å forholde seg til. Dette er et rettferdig og enkelt system som løser forurensingsproblemer. I tråd med liberalistiske prinsipper.
De praktiske problemene
Det er to hovedproblemer knyttet til den liberalistiske løsningen. Et av problemene har vi allerede vært inne på. Hvorfor er det ikke slik at vi har tv-frekvenser som eier av noen? Fordi staten gikk inn og nasjonaliserte disse. Det finnes omfattende dokumentasjon på hvordan man i USA ødela det systemet med privateide frekvenser og innførte politisk kontroll og sensur i tv-universet.
Det første generelle problemet er at staten har blandet seg bort i sakene og ødelagt muligheten av et rettferdig system. Det er eksempelvis vanskelig å avgjøre hvem som i et område som har rett til luften, den som kjører bil, eller den som puster. Dette er bare et område der staten ødelegger muligheten for absolutt rettferdighet.
Det andre problemet er knyttet til transaksjonskostnader. Kostnadene ved inngåelse av kontrakter og ved anmeldelse og oppfølging av overtramp. Forurensing har nemlig den egenskapen at det ofte er mange forurensere og mange skadelidende, som alle bidrar litt. Dette gjør det til en vanskelig rettsprosess siden kostnadene ved å føre saken ofte er større enn skaden for den enkelte.
Historien har ødelagt rettferdigheten
Dette er et generelt problem som gjelder mye. Et eksempel er gjenoppretting av urett som har skjedd for lenge siden. Jeg tror man må innta et svært prinsipielt syn på dette området. Under ingen omstendigheter må rettighetskrenkelser brukes som argument for ytterligere rettighetskrenkelser. Dersom noen skader noen uskyldige, så gir de ikke noen andre rett til å skade andre uskyldige.
Det er vanskelig å etablere hvem som har retten på sin side. På den ene siden er det naturlig å puste i ren luft. Det må begrunnes at noe annet skal være tilfelle. På den andre siden har eksempelvis Oslo-luften vært forurenset betydelig lenger (og verre) enn de fleste Osloborgere ha bodd her eller eksistert over.
Jeg er usikker på hvilken konkret løsning man skal komme med på dette problemet. Jeg tror rett og slett ikke det finnes en fasit. Det betyr imidlertid ikke at man ikke skal anvende eiendomsprinsippet. Like lite som om annen eiendomsrett mister sin verdi fordi staten har omfordelt på en umoralsk måte i århundrer gjennom skattlegging.
Nå har jeg heller ikke tenkt å gi alle svar i denne kronikken, jeg ønsker i større grad å belyse. Et argument som trekkes inn er at bilister må betale for de negative eksternaliteter de påfører folk gjennom utslippene. Dette argumentet er tvilsomt. Bør man i så fall ikke også motta penger for de positive eksternaliteter som man gir andre? Selvsagt ikke. Poenget er ikke om det er en eksternalitet, men om det er en rettighetskrenkelse. Nå er selvsagt mange eksternaliteter også dette.
Jeg tror en mulighet kan være å overføre statlig eiendom (veier, m.m.) og ikke-eiendom (luft m.m.) til privat eie på lik linje med andre privatiseringer (av den godt gjennomførte typen). Innenfor sosialdemokratiet er det som vanlig ikke mulig å finne en rettferdig løsning. Sådan er systemet.
Transaksjonskostnadene
Når man så har et privat system, oppstår problemet med transaksjonskostnader. Disse er vanskelige å komme utenom. Og nettopp det er et sentralt problem, de eksisterer også innenfor statlige alternativer til private løsninger.
En forskjell er at statlige løsninger stort sett alltid er urettferdige. La meg ta miljøavgifter som et eksempel. Vitsen med disse er at forurenser skal betale og at forurensingen skal ned på et riktig nivå. Problemet er imidlertid at offeret glemmes. Den som faktisk eier eiendommen, holdes utenfor diskusjonen. Han får hverken avgiftspengene eller retten til å velge å selge retten til å forurense. Det er nemlig ikke sikkert at den riktige løsningen er reduserte utslipp. Kanskje er det riktige at det slippes ut, men mot kompensasjon. Avgifter er altså urettferdige i forhold til liberalistiske prinsipper. De som tror noe annet har liten forståelse for eiendomsrettens innhold og verdi.
Det finnes en rekke markedsløsninger for å redusere transaksjonskostnadene. Jeg vil bare skissere noen helt kort. Istedenfor å holde hver bilist ansvarlig, kan det være naturlig at eieren av veien saksøkes. På den måten kan sakskompleksiteten reduseres svært mye. Alternativt, eller i tillegg, kan man føre felles saker. Ved hjelp av moderne teknolog er det i mye større grad enn før også mulig å måle utslipp og hindre disse, noe som vil brukes ganske mye.
