«Distriktspolitikk»

av | 26. februar 2000 kl. 20.26 | Ingen kommentarer

Tenk deg at du er ute for å gå din faste ettermiddagstur: En sjuskete fyr du aldri har sett stopper deg og sier «Hit med alle penga dine, og la meg få klokka og mobiltelefonen din med det samme!» Du står der, og spør dumt «Er dette er ran?»

Av Hårek Hansen

Publisert som lørdagskronikk

«Å nei», sier den fremmede fyren. «Dette er bare resultatet av en kost-nytte-analyse jeg har foretatt. Jeg så at du kom ut av det fine huset der borte, og så den fine Jaguaren i oppkjørslen. Jeg ser jo også at du har ganske dyre og fine klær, og at det er et ekte IWC-ur du har på deg. Men se på meg – jeg bor i en kommunal sosialbolig, ikke har jeg bil, bankkontoen min er overtrukket, og klærne mine er stygge og utslitte. Jeg har regnet på dette, og funnet at fordelen for meg ved å få lommeboken, uret og mobiltelefonen din er langt større enn den ulempen du føler ved å måtte gi fra deg disse tingene. Så hold kjeft, og gi meg det jeg ber om!»

De aller fleste av oss ser nok at dette uten videre må betegnes som et ran, og dermed som lovstridig. Men ranerens logikk er for såvidt grei nok. Det er da også denne logikk den største ransmann av alle, nemlig STATEN, benytter seg av for å finansiere politikernes ønsker. Et av disse ønskene er at folk skal bo over hele Norge, også i de deler av landet der det rasjonelt sett ikke finnes noen som helst grunn til å bo. (Det kalles «distriktspolitikk») Milliarder av kroner brukes hvert år for å hindre flytting fra «distriktene» til mer sentrale strøk, fremfor alt til Oslo. Folk har ulike preferanser, og det er selvsagt opp til et hvert individ hvor man velger å bosette seg. Men: At noen velger å bo på et småbruk på Vinstra gir dem ikke noen moralsk rett til innholdet i min lommebok. Dagens system derimot, gir alle som er bosatt i distriktene, og i særdeleshet bøndene, kontroll over en stor prosent av mine penger.

Maksimen synes å være at produktive individer, bransjer og områder skal plyndres av STATEN, slik at STATEN deretter kan overgi byttet til andre heldige utvalgte. Nemlig mennesker, bransjer og områder som nekter å omstille og tilpasse seg, og som derfor er avhengige av tilranede penger for å kunne overleve i sin tilvante tilværelse. STATEN og politikerne kaller slike tilranede penger for «subsidier», «tilskudd», «utjamningstilskudd» osv men det forandrer ikke på fakta: Ran er ran! Og tankegangen om at STATEN har rett til å bestemme over våre liv og over fruktene av vårt arbeid på denne måten er farlig. Troen på «politiske løsninger» kontra individenes rettigheter får ofte groteske utslag. Et av de verste forslagene i så måte så vi nå nylig fra den nordnorske visesangerinnen Tove Karin Knutsen: Hun vil i all sin visdom ilegge ungdom i byene (primært Oslo-ungdom, formoder jeg) et pliktår i distriktene. STATEN skal altså med makt tvinge urban ungdom til å bruke et år av sitt liv i Gryllefjord eller Setesdal eller Trøgstad. Hun grunngir dette med at det er så få Oslo-ungdommer som flytter fra Oslo og ut i distriktene… Årsaken til dette er selvsagt så enkel som at det faktisk er bra å bo i Oslo, og at de færreste som er bosatt i Oslo ser noen som helst god grunn til å flytte. (Hvis det da ikke er tale om å flytte til London, Berlin, New York eller Milano, som for mange av oss fremstår som mer fristende enn Skjåk eller Byrkjelo.) Dette spiller ingen rolle for fru Knutsen. Vil man ikke så skal man – STATEN har rett til alt. Statlig maktmisbruk av denne art har man vel bare vært vitne til i Hitler-Tyskland, Stalin-Sovjet, Mao-Kina og Kim Il Sung-Nord-Korea. Om fru Knutsen er klar over det selv tviler jeg på, men hun har med dette utsagnet gjort seg til talsmann for reinnføring av «Arbeidstjeneste» i Norge. Dette statlige initiativet var et viktig ledd i norsk politikk i årene 1940 til 1945, men gikk av moten etter Quislings henrettelse… Nå venter vi bare i spenning på at noen også skal ta initiativ til et norsk «Lebensborn»; hyggelige leire rundt omkring i distriktene der staute, renrasede bondegutter får til oppgave å sette barn på usunne byjenter.. Slik får man sikret fortsatt bosetting i distriktene, samtidig som barna blir «ekte nordmenn».

Den amerikanske forfatteren og humoristen P.J. O’Rourke har uttalt at «Å gi politikere makt og penger er som å gi whisky og bilnøkler til 16-åringer.» Ingenting illustrerer vel hvor riktig det er bedre enn norsk «distriktspolitikk.» Den eksisterende politikken er stupid nok, med alle sine grumset fundamenterte reguleringer, men Tove Karin Knutsen har med sine ytringer vist at den faktisk kan bli mye verre… Selv om jeg er ateist må jeg bare si: La for Guds skyld aldri Tove Karin Knutsen få noen innflytelsesrik politisk stilling! Får hun det er det bare å pakke kofferten og ta første fly til Chile eller New Zealand.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.