Fremtiden og dens fiender

av | 21. oktober 2000 kl. 20.52 | Ingen kommentarer

Virgina Postrel har vært en svipptur innom Oslo, hun var invitert av Oslo Høyre som taler. Vi benyttet anledningen til å snakke med henne om hennes seneste bok – The Future and its Enemies (boken finnes tilgjengelig på Bauta bøker www.bauta.org, Red anm.).

Av Jan Arild Snoen, Hans Jørgen Lysglimt og Dag Ekelberg

Publisert som lørdagskronikk

Boken har vakt stor oppmerksomhet i USA, den viser at det finnes en ny konfliktlinje i politikken. Dette er en konfliktlinje som går på tvers av vante forestillinger om høyre og venstre. Dette er i for seg ikke noe nytt; Ronald Ingleharts teori om en overgang til større vektleggelse av ikke-materielle politiske verdier (postmaterialisme), utfordrer allerede den tradisjonelle venstre-høyre dimensjonen i politikken. Postrel hevder at det tradisjonelle skillet mellom høyre- og venstresiden er i ferd med å bli meningsløst når mange konservative og sosialdemokrater («liberals») er enige om mange grunnleggende politiske spørsmål.

I amerikansk politikk knyttes det allianser mellom grupper og personer som under den kalde krigen var bitre fiender. Konservative som John Gray og Daniel Bell oppfordrer til samarbeid med reaksjonær miljøbevegelse og proteksjonister på venstresiden i kampen mot den felles fiende – en utvikling preget mer av marked og spontanitet enn av politikere og teknokrater med ambisiøse programmer. Det som knytter disse sammen er lengselen tilbake til det oversiktlige og planlagte samfunnet hvor livet var forutsigbart og menneskene utfyllte sine ofte på forhånd bestemte roller i samfunnet. Frykt for fremtiden og den teknologiske utviklingen i en uregulert verden er fellesnevneren for Postrels politiske kategori, «statikerne». Selv vil hun tilhøre statikerens motsetning, nemlig «dynamistene». Dynamister er de som aksepterer og fremmer innovasjon. Dynamister har det fellestrekk at de ser på frie og uregulert eksperimentering som grunnleggende for materiell og intellektuell vekst i samfunnet. Dynamister finnes i ulike politiske leire.

Boken forsøker å nå et bredere publikum enn det libertarianske, og beskriver en bred allianse av «dynamister», der de aller fleste libertarianere hører hjemme.

Har det vært et problem at forfatteren er tydelig plassert i det politiske landskapet som redaktør i det libertarianske tidsskriftet Reason?

– Nei, generelt har det ikke vært til hinder for å nå et bredere publikum, men noen har jo brukt dette som negativ innfallsvinkel. De fleste anmeldere og debattanter ment at det grunnleggende skillet mellom statiker og dynamister er en nyttig måte å se verden på, enten det er som supplement eller erstatning for det tradisjonelle høyre-venstre-rammeverket. Et unntak er det konservative tidsskriftet Commentary, som holder fast ved den gamle motsetningsaksen og forsøkte å marginalisere meg gjennom å båsplassere meg. Det har også vært kritikk fra libertarianere av rettighetsskole-typen, som misliker min konsekvensialistiske, Hayekianske tilnærming.

Boken har særlig slått an i teknologimiljøet, med positive anmelder og deltakelse på flere viktige konferanser. Business-folkene liker særlig kapitlet om «play», mens mange konservative misliker det samme. På en konferanse i regi av The American Enterprise Institute var en taler indignert over lekens sentrale plassering og hevdet bl.a. med styrke at «The Founding Fathers did not play!» da de skrev grunnloven. Han har nok glemt at mange av grunnlovsfedrene var veldig lekne mennesker – tenk bare på Franklin og Jefferson, som holdt på med et bredt spektrum av aktiviteter.

Du bor selv i California, som for oss i Europa fremstår som trolig det mest dynamiske og mangfoldige samfunn som finnes på kloden. Hvordan plasserer du Europa i dette bildet?

– Generelt er nok Europa mer preget av den statiske tenkningen enn USA, der de som tar dette helt ut – folk som Buchanan, er ganske marginalisert. Det er imidlertid store forskjeller mellom europeiske land. Små land, som har stort handelssamkvem med utlandet er generelt mer åpne. Frankrike er et stjerneeksempel på et teknokratistyre, og Tyskland har noe av det samme. Storbritannia er mer splittet.

Bill Joys teknologifrykt
Postrels bok møtte en skikkelig utfordring denne våren, selv om den var indirekte og ikke refererte til hennes bok. Sun Microsystems sjefsutvikler Bill Joy, som bl.a. er hjernen bak Java, skrev en meget lang forside-artikkel i det hippe og generelt dynamisk inspirerte datatidsskriftet Wired («Why the future doesn’t need us»), der han noe forenklet tok til orde for å stoppe den teknologiske forskningen på en rekke områder. Joy mener at intelligente roboter, nano-teknologi (evnen til å bygge «mikro-maskiner» ved å manipulere materie på atom-nivå) og genteknologien er en så stor trussel mot menneskeheten at det sikreste er å stoppe alle forskning. Robotene kan bli så mektige at de gjør mennesket overflødig, genteknologien kan i feil hender brukes til å utvikle pest som truer menneskehetens liv på kloden osv.

På grunn av Joys status som teknologiguru, fikk hans artikkel stor oppmerksomhet, med TV-opptredener i alle kanaler. Postrel imøtegikk Joy i en artikkel i Reason i juni, der hun bl.a. kaller hans manifest for barnslig og naivt. Hun anklager ham også for ikke å ha satt seg tilstrekkelig inn i de teknologiene han skriver om, som jo er et stykke unna Joys eget fagfelt, og viser bl.a. til det arbeidet som The Foresight Institute i California har utført over mange år, særlig innenfor nanoteknologi (www.foresight.org). Vi ba Postrel utdype sin kritikk.

– Bill Joy er ingen luddit, og det har gjort en del av Reasons lesere forvirret, fordi de er mer vant med å konfrontere teknologipessimister. Joy er teknokrat, og representerer dermed den andre delen av alliansen som utgjør statikerne. Teknokratene er planleggingsoptimister – de tror at man kan planlegge seg ut av ethvert problem fra toppen, og deres fremste mål er kontroll. Slik er det også med Joy. I sin artikkel skriver han at «vi mennesker som art må bli enige om» å kontrollere teknologien. Dette er naivt – «vi» har store problemer med å bli enige om noe som helst. Det er inkonsekvens i at han forutsetter at «vi» kan bli enige, samtidig som han maler trusselen om «onde vitenskapsmenn» på veggen.

Joy er da også forsiktig med å gi presise svar på hvilke tiltak han ønsker å sette i verk for å redusere trusselen fra teknologien, selv om det virker som om han støtter en absolutt pause i mye av forskningen, som bio- og nano-teknologien. Så snart konkrete tiltak foreslås, viser det seg jo at man ikke kan bli enige om hva som skal gjøres.

Det er vel et noe svakt motargument at det er vanskelig å bli enige i å stoppe forskningen, dersom Joy virkelig har rett i at den truer menneskehetens eksistens. Er det ikke da nødvendig å gå temmelig drastisk til verks?

-To argumenter mot Joy er sentrale, og disse henger sammen. For det første overser han det store potensialet for å gjøre gode ting som teknologien fører med seg. Dette er en vanlig feil som teknologiskeptikere gjør – de ser bare problemene, og ikke de mange gode tingene som kan komme ut av forskningen. Ja, det er farer forbundet med en uansvarlig bruk av for eksempel bioteknologien, men ved å stoppe den frarøver vi oss for eksempel muligheten for gjennombrudd i kampen mot kreft. Ta for eksempel Nepal, der tusenvis av barn blir syke og dør p.g.a. mangel på vitamin A. En genmodifisert ristype med mer vitamin A ville nærmest løse problemet.

Fordi fordelene kan være så store, er den teknologiske utviklingen vanskelig å stoppe. Dette gjelder i rike land, der pengesterke forbrukere vil skape et stadig mer attraktivt marked for nye medisiner og kurer. Det gjelder også i fattige land, der potensialet for eksempel innen helse- og matproduksjon er meget stort. Bill Joy kan kanskje bli enig med en elite på USAs vestkyst om hva menneskeheten skal mene – han har liten makt i Afrika og Asia.

Dersom det ikke er mulig å kontrollere teknologien fullstendig, øker det faren dersom ansvarlige bedrifter og myndigheter stopper sin forskning. Da blir de nemlig ytterst sårbare og kan vanskelig sette i gang mottiltak mot folk eller regjeringer som ønsker å bruke teknologien for ondsinnede formål, for eksempel å spre «designer viruser», som Joy er opptatt av. (Et lite opphold i Bagdad ville sikkert vært nyttig!) Dette er logikken bak forskningen på biologiske våpen i USA. Selv om forskningen på utviklingen av slike våpen er stoppet, forskes det fremdeles for å ha klar mottiltak dersom andre utvikler dem.

Også libertarianere bør kunne akseptere at Staten har en rolle å spille i å hjelpe til med å finne mottiltak, som en sikkerhetsforanstaltning mot en potensiell stor trussel. Dette kan sammenlignes med at de aller fleste klassiske liberalister aksepterte at det offentlige burde stå for vaksinasjonsprogrammer.

Den teknologiske utviklingen har sine farer, og staten har altså en rolle i forsøke å redusere disse, men det er både naivt, farlig og skadelig for menneskehetens velferd å tro at en liten elite i USA kan stoppe den teknologiske utviklingen.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.