Jagland vakler videre

av | 11. januar 2002 kl. 07.48 | Ingen kommentarer

Thorbjørn Jagland er i medias søkelys. På rekordtid har han skrevet bok om internasjonale og hjemlige utfordringer. Samtidig vil han mandag ventelig erklære sitt kandidatur til gjenvalg som AP-leder, og forlanger at nestleder/statsministerkandidat Jens Stoltenberg avklarer sin situasjon.

Liberaleren mener Jagland vil bli husket som Ap-lederen som skuslet bort arven efter Gro.

Jagland har skrevet bok igjen. Først skrev han «Min europeiske drøm» i 1990, uten at det hjalp på dem ja-siden måtte overbevise i EU-striden; de sosialdemokratiske velgerne. Så skrev han «Brev» i 1995, der han skrev offentlige brev til en rekke navngitte personer. Her ble han herostratisk berømt for sin omfavnelse av tidligere Ap-sekretær Haakon Lies bekjempelse av kommunister med nær sagt alle metoder. Denne gang er temaet visstnok hjemlige og internasjonale utfordringer – og utgivelsen er veldig godt tilpasset et foreløbig høydepunkt i Aps lederdebatt.

Siden Aps nederlag i 1997-valget var Jagland under et voldsomt press. Det resulterte i hans avgang som «statsministerkandidat» i Ap, til fordel for Jens Stoltenberg. Kort tid efter erobret Ap regjeringsmakten, og den virkelige nedturen begynte. Nå har endelig Jagland innsett at det var en stor tabbe av Ap å felle sentrumsregjeringen, men selvinnsikten som partileder skjemmes av at han mest av alt mener at det var Stoltenbergs idè. I Stoltenbergs regjering levet Jagland som utenriksminister en tilbaketrukket rolle, og i fjorårets valgkamp var plakatgutten Jens Aps velgermagnet, med fatalt resultat. Dette bruker Jagland for alt det er verdt i maktkampen om partiets lederverv – uanfektet av at de fleste forstår at han som partileder har et stort ansvar for de strategiene Ap velger. De fleste som er kritiske til det delte lederskapet er av den oppfatning at problemet ikke er at Jens var frontfiguren, men at Jagland og Jens sammen fremstår som Aps ansikt.

Mandag kan det hele være over. Eller slett ikke. Først erklærte Ap-ledelsen at lederdebatten i organisasjonen skulle være helt åpen og fri. Så forsøker Jagland å legge lokk på debatten, ved å si at på mandagens sentralstyremøte vil han fortelle om han fortsatt er lederkandidat, og alle hans uttalelser så langt tyder på at han virkelig er det. Og han forlanger at Stoltenberg skal erklære sin posisjon; er han kandidat til ledervervet, eller?

Men det er landsmøtet som velger ledelse, efter innstilling fra valgkomiteen. Og den oppnevnes av partiets landsstyre i mars. Hverken Stoltenberg eller Jagland trenger å komme med offentlige erklæringer om sitt kandidatur. Som leder er Jagland en åpenbar kandidat til gjenvalg, inntil han erklærer at han ikke er det. Stoltenberg er manges kandidat til ledervervet, og har vært det helt til fagbevegelsen med Yngve Hågensen i 1992 satte bom for manges ønske om at Stoltenberg skulle bli leder. Dersom ønsket om å bringe Stoltenberg til topps i partiapparatet er sterk nok på grunnplanet i Ap, kan han ikke overse det. Når valgkomiteen kommer sammen i mars vil forslagene hagle over komiteen. Dens rolle vil da være å avklare situasjonen ved formelt å spørre nestleder Stoltenberg om han er kandidat til ledervervet. Dette burde være selvsagt for et parti som i årtier har vært et forbilde i organisasjonsvirksomhet, først og fremst ved Einar Gerhardsens bok «Tillitsmanden». Derfor er Jaglands forsøk på å sette den organisatoriske prosess sjakkmatt åpenbar og håpløs.

Da Jagland i slutten av oktober 1996 ble kallet til å overta efter den såkalte landsmoder Gro Harlem Brundtland hadde han alle muligheter. Som partisekretær siden 1987 og partileder siden 1992 hadde han sittet lenge i sentrale posisjoner og hatt mulighet til å bygge opp sin posisjon, og styrke og vitalisere Aps organisasjonsapparat. Han hadde gode forbindelser til fagbevegelsen, og var kjent som en driftig og visjonær sekretær og leder. Ap hadde efter Gro en god standing i folket og næringslivet.

Jaglands regjering vaklet fra nederlag til nederlag, fra tabbe til tabbe, inntil Jagland gjorde samme feil som Bratteli – han stilte kabinettspørsmål til folket. Resultatet ble 1997-nederlaget. Jagland ga sentrum regjeringsposisjonen i gave, og drev derefter sentrumsregjeringen i høyrepartienes favn ved konsekvent å nekte å samarbeide med dem de første 18 måneder av den stortingsperioden. Situasjonen var så katastrofal for partiet at partilederen ble tvunget til å abdisere som statsministerkandidat, og overlate den posisjonen til plakatfjeset og nestlederen Jens Stoltenberg. Så bestemte partiledelsen seg for å felle sentrumsregjeringen, attpåtil på en miljøsak. Men de visste ikke hva regjeringsmakten skulle brukes til. Stoltenbergs ministre fikk efterhvert innsett at offentlig sektor i Norge måtte reformeres for ikke å bli tilsidesatt og privatisert av høyrepartiene. Men Ap-ledelsen hadde glemt å få fagbevegelsen med på laget – en i og for seg håpløs oppgave uansett (i akkurat denne saken). Dermed ble Stoltenbergs regjeringsperiode om mulig enda mer katastrofal for Ap enn Jaglands var. Og det skal godt gjøres.

Nå forsøker Jagland å late som hele ideen med å søke regjeringsmakt kun var Stoltenbergs ide, og lar det være igjen et inntrykk av at de som ville bytte ut Jagland med Jens i 2000 egentlig har skylden for alt Ap har gjennomgått.

Dersom Jagland får viljen sin mandag, og Jens bakker ut, kan det sette Ap fullstendig i brann. dersom Jens tar opp kampen, vil Ap stå overfor en utmattende borgerkrig inntil en av dem bakker ut eller Aps landsmøte til høsten tar avgjørelsen. Isåfall har regjeringspartiene en unik mulighet til å drive igjennom sin politikk i skyggen av Ap-bråket, og SV kan håve inn sosialdemokratiske velgere.

Liberaleren har vanskelig for å se at Jagland kan vinne, uten å legge partiet brakk på kort sikt. Uansett vil Jagland bli husket som den som skuslet bort arven efter Gro Harlem Brundtland, og banet veien for høyresiden. Da vil han få et eftermæle i Ap som om mulig blir verre enn det Reiulf Steen (og kanskje Oddvar Nordli) har.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.