Solidariteten som forsvant

av | 1. mai 2003 kl. 08.30 | 1 kommentar

arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritetsdag 01.mai kan Liberaleren konstatere at solidariteten i fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen er borte. Nå handler alt om å forsvare privilegier, ikke kjempe for rettigheter og mot undertrykkelse. Dette er temaet Liberaleren fokuserer på i dag.

Det er ofte et omkved på ikke-sosialistisk side at 01.mai har utspilt sin rolle som arbeidernes kampdag. Ofte fortoner det seg merkelig å høre velfødde fagforeningsbosser og deres medlemmer med beskyttede jobber synge ”Opp I som sulten knuget har” og ”Alt det gamle vi med jorden jevner”. Vi er ikke sikre på at det ikke finnes ”verdige” saker å kjempe for – som passer inn i 01.mai’s ånd. Men da må ”feiringen” endre drastisk karakter.

Den politiske del av arbeiderbevegelsen har styrt både Norge og de fleste andre land i Europa i store deler av efterkrigstiden. Ofte som fagbevegelsens forlengede arm, eller i intimt samarbeid med fagbevegelsen, har disse partiene i regjeringsposisjon sikret sine medlemmer og velgere beskyttelse mot konkurranse. Og ikke har de nøyet seg med å fjerne urett mot arbeidere, men i stedet innført så gunstige ordninger at det må kalles privilegier. I dag er det ikke slik at sosialistiske partier ”alt det gamle med jorden jevner”. I stedet blir disse partier i natur konservative. De har oppnådd så mye i posisjon, at det i stedet blir de gamle systemenes beskyttere – mot fornuftige og tidsriktige endringer.

Beskyttelse mot farlige arbeidssituasjoner, mot diskriminering, lik lønn for likt arbeid, rett til å delta i arbeidslivet uavhengig av kjønn og sivil status. Dette er noen eksempler på hva fagbevegelsen har oppnådd. Mye av dette kom på plass lenge før den politiske del av arbeiderbevegelsen (Ap) fikk innflydelse og makt. Venstres Gunnar Knudsen og Johan Castberg var pådrivere for å sikre arbeidere rettigheter og beskyttelse.

Nå for tiden er det lite som minner om internasjonal solidaritet i den norske fagbevegelsen. LO har inngått en naturlig allianse med AP, og en mer oppsiktsvekkende, med FrP, for å hindre Samarbeidsregjeringen i å liberalisere arbeidsinnvandringen. Proteksjonistiske virkemidler brukes i dag ikke bare for å beskytte norske næringer og firmaer mot utenlandsk konkurranse, men også norske arbeidstagere skal beskyttes mot konkurranse. SV er litt mer internasjonalt orientert enn Ap, men har foreløpig ikke landet på regjeringens side i denne saken. En tidligere storhet i SV, professor Ottar Brox, har advart mot at SV skal sikre flertall for øket arbeidsinnvandring. Rusttriangelets kamp mot arbeidsinnvandring demonstrerer alt annet enn internasjonal solidaritet. Slik er det når undertrykte kommer i maktposisjon. Da får man privilegier som må beskyttes. En variant av Lord Actons ”makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt”.

Fagbevegelsen, med Kommuneforbundet i spissen, prøver febrilsk å beskytte sine medlemmers privilegier, og har i Oslo gått så langt som å skape en politisk plattform for lokalvalget som inkluderer både den demokratiske og udemokratiske delen av arbeidervegelsen for å fjerne det ikke-sosialistiske flertallet i bystyret.
I Ap er de ikke like glade for å samles under samme paraply som det stalinistiske RV, men Kommuneforbundet skyr tydeligvis ingen virkemidler.

Det handler om å forhindre konkurranse. Effektivisering. Kommuneansatte skal ikke på samme måte som andre arbeidstagere konkurrere med andre som driver i samme bransje. De skal ha en eksklusiv beskyttelse. Deres arbeidsplasser skal være monopolisert. Derfor kan vi si at fagbevegelsen har et sugerør ned i folks lommebøker. For det er vanlige folk som over skatteseddelen finansierer disse arbeidsplassene. Og uten konkurranse og effektivisering vet man ikke om den jobben som gjøres, er korrekt priset. Det er sikkert mange som kunne ønske seg samme privilegium som Kommuneforbundets medlemmer. Det finnes også de som ”tennes” av konkurranse. Som synes det ansporer til innsats og kreativitet ut over det vanlige. Men ikke Kommuneforbundets medlemmer.
I listen over privilegier kunne vi kanskje inkludere sykelønnsordningen, som er så gunstig at Norge har et sykefravær blant arbeidstagere langt høyere enn i andre land i Europa. Men å fjerne den? Nei, da lover fagbevegelsen ”krig”. Uansett om det på sikt undergraver arbeidsplassene til medlemmene.

Fagbevegelsens dobbeltmoral er det altfor lite fokusert på. I 1984 hadde LO en parole på Youngstorvet; ”80 000 arbeidsledige. Willoch må gå”. 10 år senere var det dobbelt så mange arbeidsledige – men ingen paroler om at Ap-statsminister Gro burde gå. Hun var jo en av deres egne, må vite. Og senest i Stortingets spørretime 30.april påsto Ap-leder Jens Stoltenberg at Ap aldri vil bruke arbeidsledighet som virkemiddel i politikken. Så hva var de skyhøye arbeidsledighetstallene under Gro-epoken? En arbeidsulykke?

Dersom fagbevegelsen løftet sine øyne opp litt, ville de sett at Europa er som en festning, der folk står med luen i hånden og håper å få komme inn. Men i den verdensdel der fagforeninger har desidert størst makt er det ikke snakk om å dele godene. I stedet bygges høye murer for å beskytte mot de som vil inn. Som norske arbeidere for 100 år siden sto å så inn vinduene til rikfolk og drømte om en lettere hverdag, står fattifolk utenfor Europas murer og deler samme drøm. Men det er ikke rikfolk, kapitalister eller adel som har bygget murene. Det er Europas arbeidere – som ikke vil dele.

En 01.mai der parolene handler om å bygge ned murer og beskyttelse mot andre deler av verden har vi ingen problemer med. En parole som fokuserte på retten til å leve uten frykt for vilkårlige arrestasjoner, tortur og henrettelse kunne jeg gladelig gått under. For flertallet av verdens arbeidere lever fortsatt i diktaturer. Det handler ikke først og fremst om faglige rettigheter – men om muligheten til å si sin mening, velge sine ledere, utøve sin tro, og bevege seg fritt. Apropos det siste; barn i Norge får spesialbehandlet sand i barnehaver, og lekeapparater som boltes fast for sikkerhets skyld. I andre land leker barn med våpen, og risikerer å tråkke på landminer der de leker uorganisert og ubeskyttet. Kanskje en parole mot våpnenes idioti hadde vært på sin plass?

01.mai i Norge i 2003 handler om å holde borte fattige fra andre deler av verden som drømmer om et bedre liv. Om at norske skattebetalere skal betale mer enn de må for oppgaver man ikke kan gå andre steder enn til det offentlige for å få utført. Om at norske arbeidstagere skal beholde en sykelønnsordning som undergraver arbeidsplassene og velferden. Om at norske arbeidere ikke makter konkurranse, og derfor må beskyttes mot slikt.

Fagbevegelsen kaller konkurranse, anbudsutsetting og privatisering for ”ideologisk kamp”. Men kamp for offentlige monopoler, mot konkurranse og innsyn – hva er det? Kamp for rettferdighet?

Liberaleren ønsker en 01.mai der ekte solidaritet mennesker imellom – ikke snever interessekamp for privilegerte – fyller dagen med innhold og mening.


Kommentarer

  1. grønnsk mannen | 25. oktober 2004 kl 08.26

    hallo der nå syns jeg dere går litt over streken hær, jeg er slettes ikke dø 😛

  • Dagens sitat

    History will be kind to me for I intend to write it.

    — Winston Churchill
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter