RETTEN TIL Å BRENNE FLAGG

av | 6. mai 2003 kl. 17.46 | 1 kommentar

Flaggbrenning er tåpelig, hysterisk, umodent og krenker mange menneskers nasjonalfølelse. Likevel må retten til å gjøre det forsvares og nedfelles blant menneskerettighetene; å kjempe for den annens rett til å være uenig med oss hører til demokratiets grunnforutsetninger. Ytringsfriheten skal beskytte upopulære ytringer. Derfor bør Otto Jespersen få lov til å brenne amerikanske flagg på direkten.

Etter den famøse flaggbrenningen i «Torsdagsklubben» 13. februar, ble Otto Jespersen anmeldt av pastor Finn Henrik Friis Larsen i Regnbuen Bibelsenter og assisterende redaktør i Norge I DAG, Bjarte Ystebø. Problemet er at disse ikke har forstått ytringsfrihetens viktigste poeng og grunnleggende forutsetning: Hvem skal ytringsfriheten være for? Ytringsfriheten må eksistere nettopp for de upopulære meningene, de meningene som virkelig trenger å få beskyttelse. De rettroende og de politisk korrekte klarer seg på egen hånd. De trenger intet vern. Ytringsfriheten er til for kjettere, for avvikere, for annerledes tenkende.

Det finnes mange gode argumenter for å la det frie ord få utfolde seg. Kanskje er den beste begrunnelse den man finner i John Stuart Mills klassiker On Liberty: Dersom et flertall av befolkningen på noe tidspunkt får lov til å kneble mindretallets rett til å ytre seg, oppstår et flertallstyranni – tyranny of the majority – noe som vil hemme et demokrati og legitimere maktovergrep fra de som påberoper seg retten til å handle på vegne av et flertall. Politiske og sosiale fremskritt begynner alltid med et avvik fra den rådende lære. Ingen vet hvilke av dagens minoriteter som vil bli morgendagens majoriteter. Den som innskrenker minoritetenes rettigheter, tvinger samfunnet inn i stivnede former. Åndelig frihet og beskyttelse for minoritetene er derfor en nødvendig forutsetning for samfunnets utvikling.

Friis Larsen og Ystebø tilhører begge en kristen bevegelse, og burde vite alt om hvor viktig rettsbeskyttelse er for minoriteter. Både kristne og jøder har tidligere (og fortsatt noen steder) blitt oppfattet som avvikere som forjente å bli straffet for sine synspunkter. I dag nyter både Friis Larsen og Ystebø godt av resultatene av minoritetsbeskyttelsen de ble tilkjent. Det vil i praksis si at de vil frata andre personer den rett de selv har fått. Med rene ord sier de at ytringsfriheten er en annen klasses frihet som må vike hvis andre viktige idealer trues. Det er kort vei til den aller farligste konklusjonen: Ytringsfriheten bør være der hvis den ikke er til plage for noen. I dag er det kanskje stemning blant flertallet om at flaggbrenning bør forbys. Men om 10 år er kanskje stemningen annerledes, og flertallet vil sensurere Bibelen og forby bibelske ytringer som hetser homofile og undertrykker kvinner. Da vil både Friis Larsen og Ystebø falle i sin egen sensurgrav. Ytringsfriheten verken kan eller bør begrenses. Begrenset ytringsfrihet er i seg selv en motsigelse. Skal ytringsfriheten ha noen mening, må den nettopp gjelde de upopulære, de hårreisende meningene – endog om de skulle være klart udemokratiske. Man kan bare redde demokratiet ved å praktisere det, selv om prisen blir at man låner talerstolen ut til folk som vil ødelegge det.

For en liberalist er ytringsfriheten den kanskje mest fundamentale av de menneskelige rettigheter. Den gjelder universelt og den gjelder betingelsesløst. Den er prinsipielt ukrenkelig, selv om eiendomsretten bør sette visse begrensninger for hvor ytringen kan finne sted. Få rettigheter er mer grunnleggende enn ytringsfriheten. Uten ytringsfrihet kan du ikke kommunisere, formidle ideer, klage på urettferdighet, uttrykke deg kunstnerisk, undersøke vitenskaplige sannheter, praktisere en religion eller kritisere myndighetene. Hvis ytringsfriheten ødelegges, knuser man enhver selvutvikling, hindrer sosial progresjon og gjør flertallets synspunkter til sannheter. Toleranse består i å tåle også de mest motbydelige meninger. Fordi ingen er ufeilbarlig er ytringsfriheten et testredskap for å sikre kvalitetskontroll på våre oppfatninger. Uten å høre på andre har vi heller intet kildegrunnlag for å forme våre egne oppfatninger. Det finnes (dessverre) haugevis av eksempler på tilfeller der myndighetene har satt en grense for hva som ikke bør tillates av ytringer, og hvor man i løpet av få år senere har sett at makthaverne tok feil. Det er ikke mange år siden både Jens Bjørneboe og Agnar Mykle kom i vanskeligheter med rettsvesenet for å ha benyttet seg av ytringsfriheten. Overgangen fra meningsdemokrati til meningsdiktatur og meningsterror er flytende. Ytringsfrihet for meningsfeller, og ikke for meningsmotstandere, er ingen frihet. Og de fryktelige konsekvensene vi kan få ved å nekte andre å ytre seg bør være så åpenlyse at selv fanatisk Amerikavennlige kristenfundamentalister bør kunne se dem.


Kommentarer

  1. Magnus Birkelund | 13. august 2004 kl 14.46

    Helt enig Ove

  • Dagens sitat

    A good politician is quite as unthinkable as an honest burglar.

    — H. L. Mencken
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter