Det er dagen derpå i Nittedal – og i det politiske Norge. Hvorfor klarer ikke en kommune med egen valgdag å komme opp i over 50% valgdeltagelse? Igår lanserte Liberaleren flere forklaringer. Idag belyser vi selve problemet med lokaldemokratiet – mangelen på lokal frihet.
Flere aviser konkluderer idag, som rikspolitikerne igår, at separate valgdager for kommunene ikke er veien å gå for å øke interessen for lokal politikk og lokaldemokratiet. Men velgerne i Nittedal mener at den lokale debatten var bra – og velsignet fri for rikspolitikere. Likevel deltog bare 46% av velgerne i valget.
Bergens Tidende er idag inne på hva som da kan være årsaken til den lave valgdeltagelsen; mangelen på lokal frihet. Denne konklusjonen er Liberaleren tilbøyelig til å dele.
Kommunene i Norge er prisgitt rikspolitikerne i alle sammenhenger:
Kommunenes inntekter bestemmes av staten, gjennom overføringer via statsbudsjettet. Kommunene har egne inntekter gjennom skatter og avgifter. Finner staten ut at en kommune har fått veldig høye inntekter i forhold til gjennomsnittet av kommuner, tas merinntektene inn av staten og legges i et eget utjevningsfond. Derfor lønner det seg ikke for kommunepolitikere å gjøre en så god jobb at kommunens inntekter øker. Paradoksalt nok.
Kommunene har heller ikke kontroll med egne utgifter. For staten kan tillegge og frata kommunene oppgaver. Nærmest uten varsel, og uten økonomisk kompensasjon. Hvilken bedriftsleder ville funnet seg i ikke å ha kontroll over hverken inntekter og utgifter? Sannsynlgivis få. Så hvorfor gjør ordførere og rådmenn det uten å mukke?
Gjennom lovene og statsbudsjettet styrer staten kommunene. Hvilke oppgaver kommunene skal ha, og hvilke penger de skal få, og hvor mye de skal få beholde.
Graden av byråkrati bestemmes av rapporteringer kommunene skal gjøre til statlige kontrollinstanser. Selv om Kommuneloven gir kommunene stor frihet i hvordan man organiserer sin virksomhet, kan ikke ordflørerne sette alt ut på anbud, og bruke pengene på tjenestetilbud fremfor byråkrati. For staten har bestemt at byråkrati må man ha. Til å rapportere. Til staten.
Hva gjør så kommunepolitkerne? De klager. Over mangel på penger, over mangel på frihet, over nye oppgaver uten at det kommer «friske penger» med dem.
Hva svarer rikspolitkerne? De sier at kommunene ikke er flinke nok til å løse oppgavene med de pengene de tross alt har.
Men hva kan rikspolitikerne egentlig kreve? Ingen styring med budsjett, ingen styring med ansvarsområder, ingen forutsigbarhet, ingen klare rammebetingelser. Kan det fortsette slik?
Nei, selvfølgelig ikke. Her må det store reformer til. Det må trekkes klarere grenser mellom staten og kommunene (om oppgaver). Mindre øremerking og mer tillit til at lokalpolitikerne selv vet hva de bør bruke penger på. Finansieringen må bli mer forutsigbar. Kommunene må få beholde sine inntekter, slik at de kan føre en langsiktig politikk uten å bli straffet av rikspolitikerne når det går bra for kommunen. Kommunene må få større frihet; egne valgdager, parlamentarisme, direktevalg av ordførere, folkeavstemninger, bruk av moderne teknologi i beslutningsprosessen, fleksible åpningstider og færre byråkratiserende kontrollmekanismer.
Er så rikspolitikerne villige til å gi fra seg så mye makt? Nei, naturligvis ikke.
Samarbeidsregjeringen la nylig frem et forslag om at øremerkingen i statsbudsjettet skulle bli mindre. Flere milliarder mer skulle inn i de generelle overføringene, frigjort fra øremerking. Flertallet, AP, SV og FrP sa nei, bl.a pga. barnehaveforliket. Disse partiene mener at de vet bedre enn lokalpolitikerne hvordan pengene bør brukes i samtlige kommuner i landet. Nærmere kommandoøkonomi er det vanskelig å komme.
Rikspolitikerne kommer til å fortsette å rose lokaldemokratiet som et ideal, men svikte det i kampen om å kjøpe velgerne med deres egne penger.
Vi er enige med BT-lederens konklusjon: «En gjenreising av lokaldemokratiet, der kommunepolitikerne bestemmer mer enn kloakktraseer, er trolig svaret på Nittedals problem. Men da må vi samtidig akseptere vesentlig større forskjeller fra en kommune til en annen. Det er det siste som er så vanskelig i Norge. «
