Moralismens korsfarer

av | 24. januar 2004 kl. 10.03 | 2 kommentarer

I går ble Dagfinn Høybråten fra Nesodden i Akershus valgt til ny KrF-leder. Er han moralismens korsfarer? Jeg har min egen erfaring med Høybråten. Den kan du lese mer om i dagens kommentar.

En liten hvit lapp.

En liten hvit lapp forandret livet til Dagfinn Høybråten, en av de kommende stjernene i KrF. Rettere sagt to lapper. På lappene sto navnene ”Dagfinn” og ”Valgerd”. Det var sistnevnte lapp som ble trukket – og slik kunne Dagfinn Høybråten blitt parkert som KrF-topp. Så tilfeldig var det, da KrF i Akershus skulle nominere førstekandidaten på sin stortingsliste i 1992. Høybråten hadde flertall med 1 stemmes overvekt, da en av hans tilhengere plutselig ble syk. 2 avstemningsrunder gav like stemmetall, og da ble det tradisjonen tro foretatt loddtrekning.

Høybråten var veldig skuffet. Han ble embedsmann i stedet. Trygdedirektør. Skuffet var også sjefen selv, Kjell Magne Bondevik. Høybråten og Einar Steensnæs hadde sjefen store forhåpninger til. Efter Steensnæs mange tabber under fjorvinterens strømkrise er han parkert. Men Høybråten har fått sin renessanse. Som helseprofet og nyvalgt partileder. Innsatt for å avverge katastrofe ved valget i 2005. Frelseren. Korsfareren. Er du liberal eller liberalist er du herved advart. For morsomt blir det ikke.

KrF treffer tidsånden.

I 1997 skjedde det utenkelige at et moralistisk parti med bedehusprofil ble jevnstort med Høyre og FrP. Valget av Valgerd som partileder betød en ny profil; de foldede hender kunne løsnes, vinglasset hentes frem. Familieprofil, fremtidsfrykt og lengten efter sunne verdier gav partiet et kraftig løft. KrF hadde truffet tidsånden, og surfet på denne bølgen en tid. Det ble valgsuksess og regjeringsskifte. Men rett over årtusenskiftet var det slutt. De moderne i Ap og Høyre hadde bestemt seg for at annerledesregjeringen skulle bort, og det i god tid før valget i 2001. Da hjalp ingen bønner.

Frykten for Y2K og andre dommedagsprofetier dampet bort. Vi overlevet jo! I KrF var kontantstøtten gjennomført, og KrF fikk tilbake sitt image som bedehusparti som liker kvinner som bærere av tradisjonelle verdier. Hjemme. Hus og barn. Ideene dampet tydeligvis bort i KrF også. I stedet skulle vi stemme på en statsminister. Men dem er det jo mange av. Bondevik klarte å hanke inn drømmejobben likevel. Men glansen var falmet litt. I 2003 var det rusbrusen som skulle berge partiet. Men 20 år har forandret Norge. Frykten for fyll og fordervelse virker ikke som skremsel og stemmesanker lenger. Syndebukken ble utpekt. Og frelseren funnet. Ut med Valgerd, inn med Dagfinn.

Moralismens korsfarer.

Som statsråd er Dagfinn Høybråten blitt kjent som moralisten som vil gjøre røkerne til en sosial pariakaste. Og som tror på helbredelse ved bønn. Han administrerer en helsereform partiet hans var imot. Høyre, Ap og FrP samlet sykehusene på statens hånd, organisert i helseforetak. I foretakenes styre forsvant åpenheten om prioritering av kronene. I stedet kom den såkalte grådighetskulturen, med store fallskjermer og pensjonsordninger til lederne. Det liker Høybråten dårlig, og her har hans moralisme gjenklang i misunnelsens hjemland.

Med Høybråten som leder har KrF byttet ut ankerfestet i vestlandske bedemiljø med bedehusmiljøet på Østlandet. De som ønsker mer kjennskap til dette miljøet kan lese Anders Gåslands bok ”Alltid freidig”. Den største forskjellen er kanskje i den økonomiske politikken. I det østlandske bedehusmiljø kan Hans Nielsen Hauges økonomiske liberalisme og nøysomhet ha en høy stjerne. I rød fjellanorakk oser Høybråten av sunnhet, familie og rotnorske tradisjoner. Det er så vi alminnelig syndige og dødelige fryser på ryggen av denne sunnhetsapostelen og moraliserende frelseren som er steget ned til oss. Kan hans overjordiske image overleve valgkampens stemmejakt og gjørmebad? Den som lever får se.

I kamp for kommunistiske kunstnere.

I min første periode for FrP i Akershus fylkesting (1988 – 91) møtte jeg 2 år i kulturstyret som varamedlem. Der var Høybråten leder. Under en budsjettbehandling kom det plutselig en sak på rødt papir. Det betyr at den er unntatt offentlighet. Saken handlet om kjøp av 4 malerier malt av Eidsvollskunstneren Arne Ekeland. Begrunnelsen for hemmeligholdet var todelt: Ekeland er en eftertraktet kunstner, og blir det kjent at fylkeskommunen vil kjøpe bilder, kan prisen drives i været. Samtidig er kunstneren så sensibel av natur at blir det offentlighet om kjøpet, selger han ikke. Prisen var 2 millioner kroner, formet som en lønnsavtale, der utbetalingen skulle skje over 10 år, til den aldrende kunstneren, evt. til hans arvinger. Kjøpet ble vedtatt, mot FrPs 2 stemmer.

I eftertid forsto jeg at begrunnelsen for hemmeligholdet var lovstridig. Loven hjemlet ikke hemmelighold av de grunner som her var brukt. Jeg kontaktet en journalist i Østlandets blad, Tore Røssehaug, og gav ham alle sakskapirer. Det gav 2 førstesider (og senere omtale av saken i Kapital). Fylkets politiske ledelse var rasende, og i neste møte ble jeg bebreidet for å ha lekket en hemmelig sak. Det var brudd på reglementet. Jeg forsvarte meg med at saken aldri skulle vært hemmeligholdt. Men jeg var for fersk til å ha protestert mot dette i selve møtet.

Jeg sendte også 2 interpellasjoner, om saksbehandlingen og pengebruken, til fylkestinget. Og foreslo der at både vedtaket og sakspapirene skulle offentliggjøres. Venstresiden stemte imot (med unntak av SV og RV, om jeg husker rett), mens Høyre fristilte sine og anbefalte å stemme for. Det ble flertall for å offentliggjøre vedtaket, men ikke sakspapirene. Og 3 Høyre-representanter fra kulturstyret satt på vippen..

Arne Ekeland var kommunist, og lot dette gjenspeiles i kunsten. Hans maleri ”Frihetens døtre” henger i Stortinget. I den kalde krigens tid ble hans arbeider forbigått ved offentlige utsmykningsoppdrag. For ordens skyld; jeg har ingenting imot ham, eller hans kunst. Men hemmeligholdet ved kunstkjøpet var en herskerteknikk jeg tar avstand fra, og en pengebruk jeg er helt uenig i. Men det sier kanskje også noe om KrFs nye leder, Dagfinn Høybråten.

Høybråtens frieri.

Når Høybråten nå er blitt KrFs leder og frelser, vil han bli møtt av sitt moralsyn (f.eks røykeloven). Han står støtt i partiets kjernevelgergrupper, men må lete ut over disse når han skal finne velgere. Og han har allerede funnet dem: Familiene. Såkalte familieverdier har vært KrFs kjennemerke lenge. Men fremfor å fremholde den tradisjonelle kjernefamilien som mål og ideal, tar han frem de materielle godene; Utvidet pappapermisjon er hans første frieri til en stor velgergruppe. I en tid der individets selveralisering og sunnhet er motebølger og utviklingstrekk kan hans moraliserende syn på røkere også vinne gjenklang hos noen, der andre ser ham som moralist og mørkemann.

Med Dagfinn Høybråten vender KrF tilbake til partiets kjerne. Både i politikk, verdier og profil. Om han kan gi disse en språkdrakt og innpakning som tiltrekker nye velgere, gjenstår å se.

Korsfareren er her! Velkommen i gjørmebadet!

Og du kan lese mer om hva Liberaleren har skrevet om KrF, dets rolle og plass i norsk politikk:

10.november 2003: Valgerds sorti – KrFs havari
18.september 2003: KrF – et annerledes parti


Kommentarer

  1. Albert | 13. februar 2004 kl 12.45

    Analysen din av mørkemannen får stå.

    Derimot: kunstnere generelt er ikke kommunister. Det har faktisk blitt utført en undersøkelse (i Danmark) på hvilke politiske partier kunstnere stemmer på og resultatet er et overveldende flertall på den liberalisitske og den konservative fløyen.

  2. Pleym Christensen | 13. februar 2004 kl 12.51

    Nei, jeg tror da ikke alle kunstnere er kommunister.

    Nerdrum er et godt eksempel.

    Men undersøkelsen fra Danmark skulle jeg gjerne sett…

  • Dagens sitat

    People will listen a great deal more patiently while you explain your mistakes than when you explain your successes

    — Wilbur N. Nesbit
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter