Ukategorisert

AVGANG MED ÆRE

Høyres leder Jan Petersen tar ikke gjenvalg, og går av efter 10 år som partileder. Det er en avgang med ære.

Forskjellene på Høyres situasjon når han nå går av og da Petersen ble valgt i 1994, er store. Den bølgedalen partiet var i på slutten av 90-tallet er snudd til posisjon, makt og ære. Det mangler likevel ikke på utfordringer for efterfølgeren.

Dårlig utgangspunkt

For å rekapitulere; valget i 1993 ble preget av EU-debatten, Gro Harlem Brundtlands suverenitet, og det borgerlige samarbeidets kollaps med Syse-regjeringens avgang i 1990. Dårligere odds kunne det knapt være for Høyre og Kaci Kullmann Five. Resultatet var elendig, verre enn 4 år før, da FrP for første gang ble 3.største parti på Stortinget. Verst var det at SP var blitt større enn Høyre. Som for første gang på årevis var degradert fra 2. til 3.plassen på Stortinget.

Petersen sistevalget

Jan Petersen overtok på landsmøtet i 1994, efter glansforestillingen ”OL på Lillehammer” og før EU-avstemningen i november. Samme år ble også FrP splittet, uten at det hjalp Høyre. Petersen var slett ikke valgkomiteens førstevalg, men alle andre betakket seg, efter å ha sett behandlingen Kaci ble utsatt for (bl.a av VG på valgdagen i 93). Fleipete ble det sagt at Petersen var valgkomiteens 15.valg. Forventningene var således ikke på topp.

Ryddet unna 3.alternativet

Folkeavstemningen i 1994 var Petersens første nederlag, og med FrP gjenreist i 1995 var det en lang vei å gå til makt for Høyre. Gro var uangripelig frem til 1997, men da kom sentrum på banen som 3.alternativ i norsk politikk, til tross for Petersens latterliggjøring av dette. I allianse med Ap klarte Petersen å rydde sentrumsregjeringen av veien før 2001-valget. Petersen har med de gamle sakene skatt og skole drevet merkevarebygging i en stil som SV har vært mest kjent for de siste årene. Med 97-valget som absolutt lavmål har Petersen gjenreist partiet, selv om det er langt til nivået fra Willoch/Norvik.-epoken, da Høyre nærmest var et folkeparti med over 30% oppslutning både i 1981 og 1985.

Møysommelig vei til makt

Sakte men sikkert har Petersen bygget Høyre opp mot makt, og belønningen fikk han med etableringen av Samarbeidsregjeringen i 2001. Partiet er betydelig mer høyrevridd enn under forrige storhetstid; Willochregjeringen 81981 – 86). Men følelsen er nok at det er vanskeligere å få uttelling for den makten partiet tross alt har, med flertall i regjeringen og handlekraftige statsråder. Opposisjonen rotter seg sammen og stemmer ned regjeringen rett som det her. Det såkalte parlamentariske grunnlaget, FrP, befinner seg ofte til venstre for regjeringen med sine overraskende standpunkter. Petersen ble aldri statsminister, men har med sine 10 sammehengende år som leder oppnådd resultater som det absolutt står respekt av.

Høyres problemer er langt fra løst, men det vokser og gror med arvtagere under Petersen. Derfor har Petersen kunnet takke nei til gjenvalg, uten bekymring for hverken eget eftermæle eller sitt partis fremtid – i klar kontrast til andre partiledere som har sittet med samme spørsmål om gjenvalg som Petersen den siste tiden

Mest lest

Arrangementer