Ronald Reagan – R.I.P.

av | 6. juni 2004 kl. 00.51 | 13 kommentarer

USAs 40.president, Ronald Wilson Reagan (1911 – 2004) er død, 93 år gammel.

Han var den eldste valgte president i USA noensinne, da han 04.november 1980 vant solid over sittende president James Earl (”Jimmy”) Carter (D). Han var outsideren som vant landets høyeste embede og for mesteparten av sin tid i Det hvite hus gjenreiste respekten for embedet. Han gav amerikanere flest tilbake troen på eget land, efter traumatiske år med attentatene mot John F. Kennedy, Martin Luther King jr og Robert F. Kennedy, Vietnamkrig, Watergate og gisselsituasjonen i Iran. Han rustet Sovjetunionen til gravens rand, og banet veien for vårløsningen i Øst-Europa høsten 1989.

Kom fra beskjedne kår

Ronald Wilson Reagan ble født i småbyen Tampico i Illinois 06.februar 1911, i beskjedne kår. Reagans forfedre kom til USA fra Irland. Han var en stillferdig gutt som gjorde lite av seg. Familien var fattig, og det preget ham. 9 år gammel flyttet familien til Dixon. Det er holdningene han fikk der som sies å ha preget ham resten av livet. Moren Nellie bidro til å hjelpe venner, naboer, slektninger og ukjente. Derfor hadde Reagan stor tro på frivillig innsats og godt naboskap. Han ble voksen under depresjonen i 1930-årene, som rammet faren hardt. Reagan ble en Roosevelt-demokrat, og beundret FDR sterkt. Han siterte Roosevelt ofte i sine valgkamper, selv om kritikerne mente han snudde poengene trill rundt. Reagan var mindre opptatt av de økonomiske sidene ved New Deal, men så FDR mer som en profet som gav folk håpet tilbake da det så som mørkest ut.

Han utviklet seg efterhvert til å bli sportskommentator på radio – efter sigende en god en, og skuespiller. Det var som skuespiller han også deltok i fagforeningsvirksomhet, og var medlem av det demokratiske partiet. Han engasjerte seg i politikk, foreløpig ved kjøkkenbordet, og engasjementet var så stort at det tok knekken på ekteskapet med skuespilleren Jane Wyman.

Til storindustrien – valgt som guvernør

Reagan fikk efterhvert bruk for sin berømmelse da han ble hyret av General Electric I åtte år reiste han rundt til deres fabrikker og avdelinger og snakket om de gode, amerikanske verdiene. Med de egenskapene han som president ble så kjent for, holdt han den gode Talen, der han formidlet verdier via anekdoter og egen livserfaring.

I 1964 tapte republikanernes kandidat Barry Goldwater mot Lyndon B. Johnson. Reagan holdt valgnatten en tale som gav håp til desillusjonerte republikanere. To år efter ble han selv valgt som guvernør i California. Uten politisk erfaring overhodet. I markedsføringen ble dette brukt bevisst. Han var borgeren som tjente sine medborgere som folkevalgt for en stund. Slik gode borgere bør. Han satt som guvernør i to perioder. Flere ganger var det på tale å forsøke å få ham som presidentkandidat, men han ville ikke stille mot sittende presidenter (1972 og 1976). Men i 1980 feiet han alle av banen – inkludert president Carter. Ikke så vanskelig, når økonomien gikk over styr og Carter offentlig fremsto uten ideer til løsning. At en rekke ambassadeansatte i Teheran satt over et år som gisler for islamistiske studenter var heller ikke noe pre for den sittende presidenten.

Teflonpresidenten

Reagans skuespillerevner gav presidentembedet stil, smil og verdighet. Hans one-liners, alltid vinnende smil, og pågangsmot var en slående kontrast til Carters holdning om at samfunnet led av en uhelbredelig depresjon, malaise. Reagan vant også på verdier; USA ble fremstilt som det gode samfunn, kommunismens Sovjet som det ondes imperium. Han rustet opp forsvaret, og ønsket å bruke moderne teknologi til å skape et rakettskjold i verdensrommet (SDI – strategic defense initiative).

Reagan gav motstanden mot en stor stat (ja, også i USA er byråkrati og offentlig ekspansjon et problem) et ideologisk ankerfeste. Staten er problemet, sa Reagan. Han siterte også ofte Thomas Jefferson, en av den amerikanske nasjons ideologer og fedre. Han velsignet også tilbudssideøkonomien; ideen om å stimulere økonomien ved skattelettelser fremfor å skape aktivitet gjennom offentlige subsidier og programmer. Reagan byttet Keynes med Friedman som økonomisk ledestjerne.

I utenrikspolitikken var han og Storbritannias prinsippfaste statsminister Margaret Thatcher trofaste parhester. De hadde mye til felles i politikken, og støttet hverandre, både nasjonalt og internasjonalt. Dermed fremsto ikke Atlanterhavet som noen kløft i NATO-sammenheng.

Iran-Contras-skandalen

Reagan ble gjenvalgt med et valgskred i 1984. Et attentat våren 1981 og sommer-OL 1984 var gode kort. Men det beste kortet var det enkle spørsmålet: ”Spør deg selv – har du det bedre i dag enn for 4 år siden?”. Økonomisk oppgang gav ”ja” som svar hos de fleste.

Med Mikhail Gorbatsjov som sovjetisk leder fra mars 1985 kom nytt klima mellom de to landene, og nedrustningsavtaler. Sovjetunionen hadde ikke råd til å være med på det rustningskappløpet USA satte i gang under Reagan. Heller ikke Berlin-muren unngikk hans oppmerksomhet. I en tale foran muren unngikk han å kopiere Kennedys suksess (han allierte seg med berlinerne i deres vanskelige situasjon). Reagan skapte sin egen suksess da han oppfordret Gorbatsjov til å fjerne muren.

Slutten av Reagans periode var imidlertid full av problemer. Amerikanere ble tatt som gisler i Libanon. Reagans folk kjøpte gislene fri ved å forsyne det islamistiske regimet i Iran med våpen (begge deler stikk i strid med offisiell politikk). Pengene ble brukt til å forsyne Contras-styrkene i Nicaragua med våpen, slik at de kunne bekjempe det kommunistiske sandinist-regimet (som hadde styrt siden revolusjonen i 1979). Men i grunnloven er det kun tillagt kongressen å bevilge penger. Skandalen var stor, og ødeleggende – men Reagan fikk sin visepresident George Bush valgt som sin efterfølger. Da demokratene efter 12 år i opposisjon fikk Clinton valgt i 1992 hadde han en langt mer høyrevridd plattform enn sin partifelle Carter i 1976. USA var forandret, og verden hadde gått fremover.

Reagan lever

Ronald Wilson Reagan døde 05.juni 2004 – men han vil leve videre. Mannen som knekket Sovjetunionen og banet veien for Øst-Europas frihetsvår. Han gav folk troen på at individet betyr noe, at individer og frivillig innsats skaper noe staten aldri kan erstatte; innlevelse, nærhet og ekte samhold. Reagan – som Thatcher – turde å si sannheten; at en stor stat i seg selv er problemet – ikke løsningen.

Reagan var heldigvis ikke den typiske politiker – han hadde heller ikke politikerspråket og politikernes forhandlede halve løsninger. Reagan hadde en visjon, han hadde verdier – og han hadde en unik evne til å formidle dem.

Ronald Reagan – hvil i fred.


Kommentarer

  1. J.K. Baltzersen | 6. juni 2004 kl 10.53

    Hvil i fred!

    For dem som måtte føle for det:

    https://www.ronaldreaganmemorial.com/condolence_book.asp

  2. Orgazmus | 6. juni 2004 kl 19.10

    Hvil i fred!

    Selv om det kan virke litt stygt å si akkurat nå, vil jeg likevel nevne at Reagan var den som virkelig fikk fyr på «The war on drugs», og var egentlig bare en skuespiller som ble flittig brukt av de Amerikanske Myndighetene.

  3. Orgazmus | 6. juni 2004 kl 19.20

    Forresten, du bomma på årstallet 😉
    2005 -> 2004

  4. Pleym Christensen | 7. juni 2004 kl 08.09

    Man er naturligvis ikke enig i alt mannen sto for, slik det var med Thatcher (se kommentar om hennes jubileum nylig) – så det er mye jeg kunne trukket frem som kanskje ikke er så fordelaktig fra vårt (liberalistiske) synspunkt.

    Det med årstallet er korrigert. Takk for korreksjonen.

  5. Jon Henrik Gilhuus | 12. juni 2004 kl 15.00

    Du har en faktafeil, din gnom! Reagan var i aller høyeste grad kandidat i 1976, og han var meget nær ved å kapre nominasjonen fra president Ford. Stemmetallene var 1,187 stemmer mot 1,070 på landsmøtet, og han kunne ha vunnet om han hadde hatt en bedre taktikk under møtet. Det kan nevnes at konservative krefter lanserte ham allerede i 1968, og han fikk 182 stemmer og tredjeplass bak Nixon og Rockefeller ved det årets nominasjon. Det var også de som ville ha ham i ’72, men det ble aldri noe formelt kandidatur og ingen stemmer ved landsmøtet. Undertegnede er for øvrig i besittelse av presidentbuttons for Reagan fra både ’68, ’72 og ’76.

  6. Pleym Christensen | 12. juni 2004 kl 22.25

    Korreksjoner mottas med takk. Faktum er dog at Reagan tvilte lenge på å stille opp mot Ford, utfra det såkalt 11.bud, om aldri å stille opp mot en annen republikaner (spesielt ikke en som holder embedet). Og Reagan ble vel ikke spesielt populær i partiet akkkurat da, eller?

  7. Jon Henrik Gilhuus | 13. juni 2004 kl 00.34

    Reagan annonserte i november 75, noe senere enn vanlig selv på den tiden. Reagan tok vel ikke veldig skade av kampen, siden han ble nominert fire år senere, og Ford var faktisk på tale som visepresident for ham i ’80 (han ble droppet pga for store krav – han krevde nærmest å være medpresident).

  8. silje | 26. oktober 2004 kl 09.52

    jeg hater denne siden!!!!!!!!!!!

  9. Pleym | 26. oktober 2004 kl 12.03

    Fortell meg gjerne hvorfor. Jeg har prøvet epostadressen din, men den er visst ikke ibruk..

  10. silje | 28. oktober 2004 kl 08.58

    jeg hater alt!!! siden, meg, deg, alle, katter!!!!!!!!!!!!! jeg hater den som har laget denne siden!!!! jeg hater meg!!! jeg orker ikke å leve mer!!! jeg er sååååå gal!!!! hadet alle støgge mennesker!!!
    Silje!!

  11. SILJE | 28. oktober 2004 kl 11.00

    JEG DREPER MEG SELV NÅ!!! HADET!!

  12. MEISI | 8. september 2005 kl 09.52

    Silje…. ingen bryr seg!

  13. hubbelure | 20. september 2006 kl 17.48

    jo, mange bryr seg silje:)

  • Dagens sitat

    You may talk of the tyranny of Nero and Tiberius; but the real tyranny is the tyranny of your next-door neighbour.

    — Walter Bagehot
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter