Hvem er mest konge – FrPs kong Carl eller coole Haakon?
FrP-formannen tar et dristig skritt, når han angriper kronprins Haakons tale i FN, og synet som der ble presentert på flerkulturelle samfunn. Kronprinsen representerer som medlem av kongefamilien Norges offisielle syn. Det samme synet som Carl I. Hagen i all sin gjerning og tale motarbeider. Det er Norges kommende konge han nå langer ut mot.
Hevet over partipolitikken
Kongefamilien angripes svært sjelden av politikere. Det er institusjonen monarki som (mer og mer sjeldent) utsettes for angrep når noen hevder sitt programfestede syn på republikk. De kongelige er hevet over – i det minste – partipolitikken. Av og til kommer det forsiktige formuleringer i taler, der de kongelige gir signaler/meninger som så blir rost som viktige, nødvendige og ansvarlige av politikerne.
Mer i gjerning enn i ord har de kongelige de siste årene pløyet ny mark; først og fremst i kongebarnenes valg av ektefeller. Plutselig er alenemødre med fortid fått mer enn aksept, de er blitt forbilder. Kunstnere og forfattere er ikke bare drikkfeldige døgenikter, de passerer som prinsessegemaler.
Vinner de unge
Kongehuset var litt kjedelig og satt, i hvert fall for de unge. De eldre var fortsatt takknemlige for innsatsen under okkupasjonen, og ventet i spent forventning på den nye generasjonen. Så kom det sjokk på sjokk. Med Ari og Mette-Marit er kongehuset plutselig blitt coole og trendy. De to parene er blitt trendsettere og forbilder. Ja, selv Dronningens rolle som stebestemor er forbilledlig i en tid med både stesøsken, særkullsbarn og flere sett besteforeldre. Ikke minst prinsesse Ragnhilds reaksjon på giftermålene viste at også kongefamilier kan ha konflikter mellom generasjonene.
Haakon – et bevisst valg av angrepsmål
Nå er kong Carl plutselig på offensiven. Han er den eneste som signaliserer hva som til enhver tid er akseptabel språbruk i FrP om innvandring, integrering etc. Slik har det vært siden Hedstrøm og Godlia-møtet (1995). Hagens tale hos Levende Ord og dagens utfall mot kronprins Haakon i et ellers kjedelig mellomvalgår bruker en vanligvis politikerfri sommer til å drive merkevarebygging. Velgerne skal minnes på hvor de har FrP (og de andre partiene!) i spørsmål om integrering, innvandring, terror og trygghet.
Når kongen av FrP angriper kronprinsen er det et bevisst valg; de kongelige kan ikke ta til motmæle. Kronprinsen kan ikke vikle seg inn i kjekleri med en partipolitiker. Da stiger kongehuset ned til oss dødelige, og stiller seg lagelig til for hugg også i andre saker. Dessuten vet Hagen at hans målgruppe ikke er de som synes kronprinsen er cool – men de som er enige med prinsesse Ragnhild og hennes moralbegreper. Det er de samme som er fulle av frykt for alt som er fremmed og nytt. Igjen viser Hagen at han er meget bevisst og foretar klare, strategiske valg; han vet hvem som vil være uenige med ham, hvem som vil anmelde ham (sukk), og hvilke velgere han appellerer til. Det er ingen tilfeldighet at angrepet på Haakon kommer få dager efter talen hos Levende Ord. Budskap, motstandere og målgruppe henger sammen.
Haakon løfter arven – som Carl
La oss ikke glemme at da Hagen i 1987 hadde sin rikspolitiske debut i stemmefiske blant fremmedfiendtlige (det falske brevet om muslimenes hemmelige plan), var det kong Olav som forsvarte det flerkulturelle samfunnet i en tale til stortingsrepresentantene. Slik sett løfter kronprinsen arven efter sin bestefar. Mens kong Carl på sin side løfter arven efter de som under krigen ikke kjempet primært mot nazismens menneskesyn og folkemord, men mot fedrelandets okkupanter.
Det er fristende å peke på at i denne saken har Carl I. Hagen gjort felles sak med sin gamle fiende Erik Gjems-Onstad.
