Inger Ellen Nicolaisen, sjef for frisørkjeden Nikita, har blitt valgt til å være Norges svar på Donald Trump i den norske versjonen av «The Apprentice». For å virkelig gjenspeile norske forhold burde heller en politiker vært valgt.
Denne skribenten lever uten TV og har derfor kun fått med seg en episode av «The Apprentice». Jeg likte det jeg så. Unge mennesker jobbet hardt for å skape seg en framtid i det private næringsliv. De som var helt talentløse og de som bare klaget ble raskt sparket ut.
Nå har Inger Ellen Nicolaisen, sjef for frisørkjeden Nikita, takket ja til å bli Norges svar på Donald Trump. Dette var et overraskende valg av TVNorge. Nicolaisen har ikke vært en spesielt markert næringslivssleder, selv om hun rett nok har vunnet en rekke priser for entrepenørskap og lignende.
Problemet med å skape et slikt program i Norge er at det ikke finnes mange profilerte næringslivssledere. Totalt finnes det kanskje en håndfull ledere som folk kjenner igjen på gaten. I USA finnes det derimot en rekke kjente næringslivsledere.
Dette viser to totalt forskjellige samfunn når det gjelder næringslivets rolle. I USA er det private næringsliv noe positivt som skaper jobber, verdier, rikdom, og ungdommen arbeider hardt for å skape seg en karriere der. I Norge er næringslivet sett på som noe ondt, noe som kun grådige mennesker har befatning med.
En karriere i politikken, derimot, er et høyverdig valg. I Norge finnes det ikke noe mer moralsk yrke enn det å være politiker. I USA er verdiskapning moralsk, i Norge er detaljstyring av andre menneskers liv moralsk.
Dersom TVNorges versjon av «The Apprentice» virkelig skulle ha gjenspeilet norske forhold burde de derfor hatt en politiker som frontfigur og latt unge mennesker kjempe om en politikerkarriere i sus og dus.
Liberaleren har allerede forslagene klar til oppgaver for deltagerne. Første oppgave kan være «Foreslå strategier for å konfiskere eiendom fra mennesker og samtidig få det til å framstå som noe positivt». En annen oppgave kan være «Maksimer skatteinntektene i en kommune og bruk inntektene på den kulturformen som har minst interesse men størst prestisje». Vårt siste forslag er «Kom opp med ideer for hvordan man kan gi en lukrativ kontrakt til svigerbror uten at pressen finner ut av noe».
Latterlig, ja, men mer passende i Norge.
