Partisliternes privilegium

av | 14. september 2004 kl. 23.46 | Ingen kommentarer

Nominasjon er ingen spøk. Selv ikke for partiledere. Å velge ut dem som skal konkurrere om velgernes gunst i kampen om å sitte på Stortinget tilhører èn gruppe: Partisliterne.

For tiden møter Venstres leder Lars Sponheim motbør i det definitivt største lokallaget i hjemfylket Hordaland; Bergen. Den ene efter den andre bryter i Bergens Tidende nominasjonens første bud (om ikke å snakke stygt om motkandidaten men holde seg til å snakke pent om egen kandidat) Men Sponheim er vant med strid, og håndterer nok dette på strak arm.

Verre er det med regjeringens superminister Dagfinn Høybråten. KrF-lederen som var så effektiv som helseminister at Sem-erklæringens mål for hans arbeidsområde ble oppfylt 2 år før tiden har en tornefull vei å gå før han kan begynne å kjempe om stortingsmandat.

Kampen mot Valgerd rammer Høybråten

Det er nok ikke lett for KrF-ledelsen å se at den partiet selv kronet til ny frelser efter fjorårets katastrofevalg rammes av det som egentlig er en kamp mot den forrige lederen. Valgerd Svarstad Haugland fikk skylden for fjorårets katastrofale valgresultat for KrF, og valgte å takke for seg som partileder. Hun ønsket å fortsette i regjering og på Stortinget. Og det siste er lettere sagt enn gjort siden hennes efterfølger som partileder er fra samme fylke. Men Høybråten laget problemer for seg selv med å love ikke å utfordre Valgerd. Her skulle man unngå en repetisjon av den utmattende striden mellom Stoltenberg og Jagland.

I Rogaland har de ikke glemt at Valgerd nærmest korsfestet den lokale stjernen Jan Birger Medhaug (beskyldt for voldtekt) og kastet en solid sten da hun efter at voldtektsanmeldelsen var henlagt efter bevisets stilling uttalte at dette ikke var noen frifinnelse hverken for anmeldte eller anmelder. Hun glemte tydeligvis at en anmeldelse hverken er en tiltale eller dom. I Norge er man foreløbig uskyldig inntil bevist skyldig.

Når nominasjonskomiteen i Rogaland bøyet seg for presset og plasserte partilederen på førsteplass, reiste gressrøttene seg i protest, foreløpig symbolisert ved styret i Karmøy KrF. Viktigste argument: Høybråten er ikke fra Rogaland.. Og nesten like viktig; ved å gi Høybråten plassen i Rogaland sikres Valgerd gjenvalg i Akershus. Å nekte Høybråten plass vil gjøre det vanskeligere for Valgerd. Det er takken for at hun trodde på en kvinne som følte seg voldtatt.

Det er langt fra sikkert at Høybråten får førsteplassen i Rogaland. Jeg betviler at han noensinne kommer så langt som til nominasjonsmøtet engang. Og da er KrF tilbake til utgangspunktet; ingen fylkeslag vil eller kan plassere partilederen på topp.

Makten sittter i hovedsak på toppen

I partiene bestemmes politikken offisielt av landsmøtene, efter grundig arbeid ute i partiets organisasjon. Medlemmer, lokallag og fylkeslag får si sitt. Men den daglige utøvelsen av politikken skjer i Stortinget og i departementene. Det er sentralstyre og landsstyre som bestemmer taktikk og strategi. Det er på toppen at rådgiver utpekes dersom partiet havner i regjering. Og rådgivere og statssekretærer får partiboken i orden i forbindelse med utnevnelsen. Landsmøtedeltagere har gjerne lang fartstid i partiet. Har de det ikke, er de talenter som skal inspireres til ytterligere innsats. Landsmøtene skal være parademarsj og glansbildefremstilling. Vedtakene er ofte sandpåstrøing der andre har avgjort det viktigste først.

Få muligheter for å utøve politisk makt

Få i Norge er medlemmer av noe parti. Det betyr at de aller fleste må nøye seg med å utøve politisk makt ved bruk av stemmeseddelen. Av de som er ”organisert” er få aktive. Men det er i nominasjonstider at både aktive og passive medlemmer kan utøve betydelig politisk makt. I våre internettider kan nå også menige partimedlemmer påvirke nominasjonen i sin egen stue, ved å stemme på skjermen. De trenger ikke engang gå på møte i lokallaget. Det betyr også at kandidatene ikke nødvendigvis møter den/de som avgjør om forhåpninger, drømmer og planer skal lykkes eller stoppes i forsøket. I dag møter de fleste velgere politikere kun gjennom media. Uttalelser som er klippet, frisert, eller ”tolket”. Det er umulig for de fleste kandidater å påvirke gjennom direkte møter med partislitere eller passive medlemmer. Kandidatene har sine ”heiagjenger” som påvirker, forsikrer, avdramatiserer og sikrer støtte blant dem som står enda lenger unna kandidatenes hverdag.

Det er denne gressrotmakten vi ser utøvet nå om dagen. Og ennå mer når høsten blir mørkere og nominasjonsmøtene nærmer seg. Noen ganger slipper ytringer ut i media om hva som foregår bak partienes lukkede dører.

Maktesløse overfor partisliternes privilegium

Og partiledelsene er maktesløse. For nominasjon av kandidater til folkevalgte forsamlinger som Stortinget, fylkesting og kommunestyrer har i Norge lang tradisjon for å være lokalt styrte. Og nåde den som prøver å trykke en kandidat ned over hodene på et uvillig lokalt partiapparat! Det er dette Dagfinn Høybråten og hans støttespillere nå bittert får erfare. Hvis de lokale partisliterne fratas sitt kanskje viktigste (om ikke eneste) privilegium, så ligger partidemokratiet for alvor for døden i Norge.

For Høybråten kan det ende med at han må vende seg til sitt eget fylkeslag, og likevel bryte løftet om ikke å utfordre Valgerd. Da blir det flere tårer og mer vondt blod. Men det er prisen å betale for å ha utfordret den viktigste politiske loven i partiene: All nominasjon er lokal.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.