Anders Lange døde – banet veien for Carl I. Hagen

av | 18. oktober 2004 kl. 14.45 | 7 kommentarer

I dag er det 30 år siden Anders Lange døde – og banet veien for Carl I. Hagens politiske karriere. Ville partigrunnleggeren bifalt profilen partiet har i dag? Neppe.

Tidligere i år var det også 100 år siden Anders Lange ble født. Vi tilstår med skam at vi ikke behørig markerte jubileet (oss bekjent var det ingen markeringer i det hele tatt), derfor passer det å markere dagen denne urkraften av et menneske gikk ut av tiden.

Anders Lange var definitivt noe for seg selv. Politisk aktiv akkurat på 1930-tallet, og et politisk one-man-show i alle år efter krigen, helt frem til han 08.april 1973 stiftet sitt eget parti. Og fem måneder senere stormet inn på Stortinget med 5% oppslutning ved valget, 108 000 stemmer og 4 mandater i nasjonalforsamlingen. Ingen liten bragd, selv om de fleste helst la mer merke til den kraftige venstrevinden som blåste akkurat ved dette valget. En allianse av Sosialistisk Folkeparti (Aps ekskluderte NATO-motstandere), NKP (Moskva-tro kommunister) og AIK-DS (Aps EF-mostandere) fikk hele 16 mandater. Det var ingen tvil om at dette var et protestvalg. På mer enn èn måte.

Men det er Anders Lange denne kommentaren skal handle om.

Anders Lange ble født i Vest-Agder som sønn av en lege, men levet en omflakkende tilværelse alt i barndommen. I sin ungdom var han et par år i Argentina. Han var gift 2 ganger, og hans yrkesaktive liv drev han hundekennel/-pensjonat. Først i Oppegård, så i Asker (Trollstein). I tillegg var han redaktør for sin egen avis; Hundeavisen (senere Anders Langes avis). I tillegg reiste han altså rundt og holdt politiske foredrag. Ofte på gymnasene. Han ble ikke tatt på alvor i politikkens elite, selv om han ofte korresponderte med dem, eller var på tlf. Til Haakon Lie, Finn Gustavsen og andre. Flere av dem omtaler ham i sine memoarer. I næringslivet ble han imidlertid oppfattet som en nyttig røst i politikken, og de gav ham innimellom penger, slik at han kunne fortsette sin virksomhet i fri dressur.

Bare 1 år på Stortinget
Han fikk bare et år på Stortinget, der han havnet i den lite prestisjetunge Administrasjons-komiteen. Tørkeloftet var navnet han gav komiteen, ledet av prestefruen Bergfrid Fjose (KrF). Hun innførte for øvrig en egen bærepose på Vinmonopolet, som raskt fikk navnet Fjoseposen. Fjose har senere sagt at hun titt og ofte hjalp Lange med forslag og merknader i komiteen. Det formelle var ikke hans sterke side.

Innleggene han holdt på Stortinget er originale i sitt innhold, som mannen selv. Ikke sjelden trakk de andre representantene på smilebåndet. Men efterhvert ble de lei av å høre de samme vitsene om igjen. Dèt skriver i hvert fall Lars Roar Langslet.

En løpetur for mye
Anders Lange anstrengte seg en dag for å nå toget hjem til Heggedal i Asker. Så mye at det gikk ut over hjertet, og han døde derfor få dager senere. 18.oktober 1974. Og hans vararepresentant var Carl I. Hagen. Direktør i sukkerfirmaet Tate & Lyle. Men Hagen var ikke lenger medlem av ALP. Så sent som i juni meldte Hagen seg ut med brask og bram, sammen med 1.viseformann Kristoffer Almås. De to begynte arbeidet for å organisere sine tilhengere i Reformpartiet, selv om det gikk trådt og de aldri oppnådde nok underskrifter til å kunne registrere partiet offisielt. Fra tidspunktet Hagen overtok Langes plass på tinget jobbet han i realiteten for samling (Ærlighet varer lengst, 1984).

Kampen mot kommunistene
Anders Lange ble politisk bevisst rundt 1930. Han ble aktiv i Fedrelandslaget, stiftet i 1925 av Christian Michelsen, Fridjof Nansen og andre storheter. De ville skape en felles borgerlig front mot kommunistene (AP), og fryktet at smitten fra Sovjetunionen skulle ende i revolusjon også i Norge. Laget oppnådde ikke å samle partiene og gled mer og mer over i tidens melodi; ropet på den sterke mann og begravelsen av partivesenet. Lagets arbeide er omtalt i Hårde tider (Andreas Norland). Lange var aktiv på Sørlandet, men var så voldsom i sin agitasjon at han ble hentet til Oslo for å være sekretær for hele Fedrelandslaget.

Surfet på misnøye
Da de borgerlige vant valget i 1965 og Borten dannet regjering, kunne man opplevet at butikkene var stengt (”på grunn av glede”). Men snart vek gleden for skuffelsen. De borgerlige øket ikke den personlige friheten, de senket ikke skatter og avgifter. Isteden ble Aps velferdsstatsprosjekt videreført og øket i omfang. På begynnelsen av 1970-tallet bremset den økonomiske oppgangen (som hadde eksistert like siden 2.verdenskrig sluttet) kraftig opp. Motkonjunkturpolitikken fungerte ikke, arbeidsledigheten øket, skatter og avgifter øket. Det var duket for kraftig skatteprotest fra høyre. Anders Lange fikk endelig et publikum som var lydhøre for et budskap han hadde fremført i 30 år.

Bevisst mediestrategi
Partidannelsen kom i tide til å utnytte misnøyen (og fremmedgjøringen overfor et mektig, ansiktsløst statlig byråkrati) og innkassere gevinsten i form av stortingsmandater. De folkene Lange fikk med seg (inkludert ham selv) var politiske noviser utrenet i parlamentarisk så vel som annet folkevalgt arbeide. Anders Lange var deres eneste kjente ansikt i politisk sammenheng. Han garanterte for mediedekning, troverdighet – og furore. Det var fra hans side både en understrekning om eierforholdet (og makten) han følte, og en bevisst mediestrategi, når partiets navn ble både en referanse til partistifteren og –lederen og en programerklæring (reduserte skatter, avgifter og offentlige inngrep).

Utklippsbøkene
Strategien gav uttelling: I valgkampen 1973 klippet Anders Langes kone Karin ut 10 000 avisartikler, og limte dem inn i i utklippsbøker. Disse ble senere oppbevart av datteren, Elin Lange Ørmen. Sommeren 1988 hadde jeg ambisjoner om å skrive partiets historie, og tok kontakt med datteren. Jeg fikk låne samtlige utklippsbøker, som ble forsvarlig lagret på partikontoret på Youngstorvet. I safen som lå innenfor kontoret til daværende kontorsjef, nå ordfører i Tønsberg, Per Arne Olsen. Før året var omme døde Elin Lange Ørmen. For alt jeg vet ligger utklippsbøkene der ennå..

Mer liberal og mer konservativ
Anders Langes politiske holdninger har det stått mye strid om. Han ble oppfattet som forsvarer av apartheidregimet i Sør-Afrika, og med jevne mellomrom har media ”avslørt” at regimet oppfattet ham som påvirkningsagent, og gav ham penger. Han erklærte selv at han oppfattet Ayn Rand som et ideologisk forbilde. Likevel er det vanskelig å oppfatte Lange som en fullblods liberalist. Han ville redusere statens omfang og ansvarsområder. Han var svært liberal i økonomisk politikk, men samtidig konservativ i verdispørsmål. I likhet med FrP var han mer liberal enn vanlig for høyresiden i økonomiske spørsmål, og ditto konservativ i verdispørsmål. Han var dessuten en markant antikommunist.

Roterer han i graven?
Lange ville drastisk redusere skatter, avgifter og offentlige inngrep. Han var bl.a motstander av barnetrygden. Lenge før Høyre tenkte tanken ville han oppheve NRK-monopolet. I det hele tatt er det mye Høyre og Høyrebølgen senere fikk æren for som opprinnelig ble foreslått av Anders Lange.

I 1990 innførte FrP den leninistiske partimodellen på landsmøtet i Haugesund. En tabloidavis skrev hele landsmøtehelgen under vignetten ”Hagens farvel med Anders Lange”. For Lange ville så visst ikke at partiorganisasjonen skulle bestemme over de folkevalgte. Han ville ikke ha noen organisasjon, men en bevegelse som livnet til foran hvert valg. Makten og ansvaret skulle ligge i de folkevalgte gruppene. Ikke ville han stille lister til lokalvalgene, heller. Langes frie dressur gikk i graven med ham. Hagen satset sterkt på en disiplinerende og skolerende organisasjon – og hadde efterhvert stor suksess. Inntil partiapparatet ville disiplinere formannen. Hagen har nok minst like sterk posisjon i dagens FrP som Lange hadde i ALP til han døde (og en stund efterpå).
Det spørs om ikke Lange roterer i graven når han ser sin opponent og efterfølger lede et parti med fullt utbygget organisasjonsapparat og byråkrati, men han reagerer nok minst like sterkt på at partiet nå er en pådriver for offentlige utgifter, og for en næringspolitikk der staten skal ha både en hånd på rattet og bidra med masse penger.

Introduserte han nyliberalismen?
Som historiker Øystein Sørensen har nevnt, er det ingen sammenhengende liberalistisk tråd i norsk politisk historie. Efter liberalismens nedgangstid på 1930-tallet var der spede liberalistiske røster i Norge. Farmand og Trygve Hoff er èn.

Da Anders Lange døde i oktober 1974 hadde Ayn Rand fortsatt 8 år igjen å leve. Det var omtrent på denne tiden Friedrich August von Hayek fikk nobelprisen i økonomi. Milton Friedman fikk den ikke før to år senere, for sine teorier om tilbudssideøkonomi. Med dem fikk markedsøkonomien sin renessanse efter mange år dominert av teoriene til Keynes. Margaret Thatcher var fortsatt ikke leder for det britiske konservative partiet, og Ronald Reagan var fortsatt guvernør i California. Det paradigmeskiftet i tenkning rundt økonomisk politikk som vi her har nevnt forløperne til og fyrtårnene for kommer ikke før på begynnelsen av 1980-tallet. Det kan ikke Lange vite noe om.

Som nevnt var Lange langt forut for dette paradigmeskiftet, og også forut for Høyres høyrevri (efter at de i hele efterkrigstiden var dominert av sosialdemokratiets hegemoni). Kanskje er det riktig å si at Anders Lange (kanskje ubevisst) introduserte nyliberalismen i norsk politikk, under et villniss av høyrepopulistisk retorikk og mye verdikonservatisme? Uten Lange – intet FrP. Uten FrP intet liberalistisk FpU. Anders Lange var et barn av sin tid, og vi skal derfor ikke i efterpåklokskapens navn dømme hans mindre liberale sider for hardt. Kanskje er han fadderen for nyliberalismen i Norge. Da fortjener han en bauta!

Litteratur
Det er skrevet flere bøker om Anders Lange. Thorbjørn Eide skrev boken Anders Lange som han er i tiden efter partidannelsen. Da Lange døde ble boken gitt ut på nytt, med tittelen ”.. som han var”. FrP bestilte og fikk en hvitvasket partihistorie; Fra Anders Lange til Carl I. Hagen (Jan Martin Iversen) for noen år tilbake. Boken er lite spennende, men presenterte èn nyhet: At Lange en tid før 08.april 1973 sonderte hvilke partinavn som kunne bli godkjent. Partidannelsen var nok mindre spontan en Sagamøtet kunne tyde på.For 10 år siden utgav Hanna Kvanmo (tidligere parlamentarisk leder for SV) og Arild Rygnestad boken Soga om Anders Lange (Samlaget). Den siste boken inneholder mye spennende om Langes liv, men kapittelet om året på Stortinget er skrevet av den politiske motstanderen Kvanmo. Langes eftermæle hadde fortjent at noen gikk gjennom hans innlegg og forslag på Stortinget 1973/74. Det ville vært viktig kunnskap om hva Lange faktisk forsøkte å få gjennomført i året han var folkevalgt. Ellers er Lange som nevnt også omtalt i andre politikeres memoarer. Ikke minst i Carl I. Hagens Ærlighet varer lengst (1984).

Dagbladet Magasinet hadde nylig en artikkel om Lange. Tor Bjørklund har skrevet i Historisk Tidsskrift om hvorfor ALP oppnådde slik suksess i 1973.

Kvanmo/Rygnestads bok er kanskje den mest informative (med unntak for året på Stortinget), men Liberaleren håper Lange en dag får et helhetlig monument i form av en biografi som på en skikkelig og fordomsfri måte også tar for seg hans politiske virksomhet.


Kommentarer

  1. Ole Bjørndal | 19. oktober 2004 kl 15.37

    Tror du har blandet årstallene til Hayek og Friedman.Hayek fikk nobelprisen i 1974, Friedman i 76.Eller en bra artikkel

  2. Pleym | 19. oktober 2004 kl 15.50

    Takk skal du ha! Er korrigert!

  3. Terje | 23. oktober 2004 kl 12.18

    Et vel så interessant spørsmål er om FrP ville eksistert i dag hvis Anders Lange hadde levd i 5 år til.

    Tor Bjørklund, som du nevner i artikkelen, har sagt at det var nødvendig å ha Lange i oppstartfasen, men at han stod i veien for videre utvikling av partiet.

    Sammenligningen med Mogen Glistrup i Danmark er således interessant (Anders Lange sa at det var Glistrup om tente gnisten hans til å starte parti i Norge – Glistrup og Lange er politisk ganske like på mange områder), der er Fremskrittspartiet nå et promilleparti.

    Jeg tror Lange ville hatt Glistrups posisjon hvis han i dag hadde levd.

  4. antifa | 22. juni 2007 kl 01.50

    En mentalt tilbakestående naziyngling er vel tidens dom over denne mannen.
    Han hadde den ærbarhet at han døde. De som fortsatt lever slikker ennå de brune støvlene til nazistene gjennom sitt medlemsskap i FrP

  5. Steng doerene | 8. april 2013 kl 21.35

    antifa, hvilken farge har saa det du aapenbart slikker paa? Jeg sikter foerst og fremst til rasshoelet til Stoltenberg, men du har vel slikket paa saa mangt i loepet av ditt degenererte liv.

  6. Steng doerene | 8. april 2013 kl 21.41

    Roedt+groent=brunt?

  7. Per Aage Pleym Christensen | 8. april 2013 kl 23.45

    De siste kommmentarene til denne artikkelen ligger langt under nivået kommentarfeltene til Liberaleren bruker å ha. Vi forventer saklige argumenter, uten bruk av skjellsord.

  • Dagens sitat

    Giving money and power to government is like giving whiskey and car keys to teenage boys.

    — P.J. O’Rourke
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter