Ukategorisert

Døde fra drømmen

Yassir Arafat døde fra drømmen om en palestinsk stat. Kan drømmen han delte med sitt folk likevel virkeliggjøres?

Helt til det siste kjempet 75-årige Yassir Arafat for å realisere drømmen om en palestinsk stat. Han viet hele livet til kampen. Og kampen var blodig. For de fleste andre enn sine egne var han derfor en terrorist. For sine egne var han en frigjøringshelt. Slik er det gjerne med folk som lever under andres herredømme.

Han har ikke vært alene om å bli oppfattet med motsatte fortegn; også Nelson Mandela, Mahatma Gandhi og andre som i dag anses som store ledere og statsmenn har fått mindre flatterende betegnelser klebet til sitt navn. Til og med mange av arvefienden Israels ledere ble av kolonimakten Storbritannia oppfattet og bekjempet som terrorister.

Kritiske røster hevet seg mot at Arafat fikk Nobels fredspris, med en slik fortid. Men han er slett ikke alene blant prisvinnerne om å ha liv på samvittigheten. Forskjellen på Arafat og f.eks USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger er at førstnevnte var leder for et folk uten stat, mens sistnevnte var høytstående regjeringsmedlem i en supermakt.

FNs urett
Da FN rett efter 2.verdenskrig, under det tyngende minnet om Vestens antisemittiske fortid og Holocaust (folkemordet på jøder i de nazi-okkuperte delene av Europa) opprettet staten Israel ble det oppfattet som en krigserklæring av arabiske folk som også levet under koloniveldet til ulike europeiske land.

Dessuten overså FN at det faktisk bodde folk som ikke var jøder i det landområdet Israel ble ble etablert. Skulle det også vært opprettet en palestinsk stat samtidig? Var palestinerne et eget folk? Svaret på det første spørsmålet er ekspertene delte om. På det andre spørsmålet var svaret for mange et opportunt nei. Derfor ble det ofte foreslått at palestinerne kunne reise til Jordan, Egypt eller andre naboland. Flyktningeproblemet som oppsto i kjølvannet av Israels grunnleggelse og de mange forsvarskrigene landet måtte føre de første tiårene er fortsatt uløst – og bare et av mange problemer ingen klarer å finne løsningen på. Lettere blir det ikke når palestinernes eneste samlede leder er gått bort.

Araberne svarte på hva de oppfattet som FNs krigserklæring (og at palestinerne ble oversett) med å love å fjerne staten Israel fra jordens overflate. Israel hadde mange forsvarere og Vesten dårlig samvittighet. Araberne var splittet og kolonisert.

Et liv i kamp
Som andre som kjemper for sin rett til å eksistere på like fot med andre, benyttet palestinerne seg av ekstreme metoder. Med våpen i hånd forsvarte de seg mot okkupantene, og med kidnappinger, terror og drap søkte de verdens oppmerksomhet rundt sin kamp. Gradvis vokste Israel seg så sterk at landet benyttet metoder mot andre som var benyttet mot dem selv før jødene fikk sin egen stat. Og sympatien forsvant. Holocaust kan ikke unnskylde okkupasjon, ødeleggelse av privat eiendom, kollektiv avstraffelse og drap på uskyldige.

Arafat levet et liv i konstant kamp. Til tross for at han efterhvert oppnådde anerkjennelse som leder for et eget folk, og mottok Fredsprisen, ble han skammelig behandlet av Israel. Som ydmyket ham, forsøkte å fordrive ham, og holdt ham isolert på Vestbredden de siste årene. Han mistet sitt maktapparat, og palestinerne den nødvendige infrastruktur for å etablere en stat. Både Oslo-avtalen og Veikartet for fred ble papirplaner uten realitet. Håp ble vekket og så brutalt knust. Ødelagte håp skaper desperasjon og kampvilje.

Kan Arafats død realisere drømmen?
Når Yassir Arafat minnes og begraves med verdens statsledere tilstede vil Israel kanskje innse at de overhodet ikke har oppnådd å isolere og stigmatisere ham som den som aldri forlot sin fortid som terrorist. Palestinerne vil se at de ikke er alene med sin drøm om at Arafats folk skal få sitt eget land.

Konspirasjonsteorier fødes, og erklæringene om hevn mot Israel efter Arafats ydmykende retrett fra livet er allerede mange. Ingen soleklar leder står beredt til å overta. PLO må kanskje inkludere Hamas, som har vært ekstreme men samtidig opparbeidet seg folkelig støtte.

Likevel må begge parter i konflikten besinne seg, ta en tenkepause. Kanskje israelerne innser at palestinerne har rett til å leve sine liv i fred på sitt vis, og at gjensidig respekt er det eneste som kan bringe fred til Midtøsten. Og palestinerne må innse at de ikke kan bombe og drepe sine fiender til en hverdag i frykt – og dermed kapitulere for kravet om en palestinsk stat.

Arafat trengte ikke å lede sitt folk til det forjettede land. Folket lever der allerede. Men de er ikke herrer i eget hus.

Det er på tide palestinerne blir herrer i eget hus.

Mest lest

Arrangementer