var prinsippet Julius Cæcar brukte for å styre Romerriket. Splitt og hersk er en teknikk som kan brukes også i dag. For eksempel av Jens Stoltenberg og resten av A-gjengen.
VG skriver i sin kommentarartikkel i dag at Erna Solberg gikk rett i sin egen felle da hun på vegne av partiene i Samarbeidsregjeringen inviterte regjeringsalternativet til de tre rødeste partiene i opposisjon til 3 debatter. De to lagene skulle synliggjøre sine alternativer – til beste for velgerne. A-gjengen klarte å spenne ben på Erna; de forlangte at valgets villskudd – FrP – skulle være med. Jens Stoltenberg sa at FrP som Samarbeidsregjeringens fødselshjelper måtte være med. Vel vitende om avstanden mellom spesielt KrF/Venstre og FrP. Jens kan sin Cæcar.
Og VG bidrar til myten om at regjeringspartiene er avhengige av FrP – og ikke utgjør noe fullverdig flertallsalternativ uten Carl I. Hagens parti.
Fødselshjelper eller snikmorder?
Regjeringspartiene føler nok at om FrP var fødselshjelper så har partiet i hele perioden efter gjort sitt beste for å ta livet av regjeringen. Et påstått liberalistisk parti burde ligge nærmere regjeringen enn opposisjonen, men har likevel støttet opposisjonens sosialdemokratiske næringspolitikk og tilsvarende familiepolitikk. Liberalismen er en ideologi for utstrakt personlig frihet – og for en sterkt begrenset statsmakt. ”Liberalistiske” FrP har motarbeidet regjeringens jobb for å redusere statens omfang, ved å stemme imot forslag om nedsalg av statlige eierandeler i næringslivet. FrP-politikere har også tatt til orde mot privatisering (et av virkemidlene for å redusere statens omfang og makt).
Selvfølgelig har FrP bidratt til flertall for 3 av regjeringens forslag til statsbudsjett. Først efter at deres eget forslag har falt har partiet stemt subsidiært for det felles forhandlingsresultatet. Ved en anledning stemte partiet for regjeringens forslag efter at forhandlingene om et felles opplegg hadde brutt sammen, og statsministeren stilte kabinettspørsmål. Stoltenberg vil ha det til at FrP er partiet i Stortinget som står regjeringen nærmest. Sannheten er at FrP kun er seg selv nærmest.
4 flertallsalternativer
Det er 3 partier i Stortinget som hver for seg kan skape flertall med regjeringen, AP, SV og FrP. Eller de kan skape flertall sammen, mot regjeringen. I denne perioden har alle 4 alternativene vekselvis skapt politiske vedtak. Å påstå at det har vært én politisk kurs i Stortinget denne perioden er i hvert fall villedende. Regjeringspartiene burde dokumentere hvilke vedtak som er gjort med hvert av de 4 flertallsalternativene – som et svar på Aps påstander om at regjeringen kun er avhengig av FrP, og fører en ”markedsliberalistisk” politikk.
Det opplagte svaret
på påstanden fra AP, SV og SP om at bare disse kan skape et realistisk flertallsalternativ er naturligvis at det er velgerne som skaper flertall. I denne perioden har velgerne skapt 4 mulige flertall…
Det like opplagte svaret på påstanden om at regjeringspartiene ikke utgjør noe alternativ for flertall – og er helt avhengige av FrP for å få flertall, er følgende: Det er velgerne som avgjør, og hvis velgerne ønsker et sterkest og mest mulig enhetlig ikke-sosialistisk flertall som motvekt mot de rødeste partienes alternativ, kan velgerne best få til dette ved å stemme på de nåværende regjeringspartiene. Et sterkt redusert FrP kan bidra til at partiet bestreber seg mer på å skape politikk fremfor å skape sirkus. Det ville være et virkelig fremskritt..
Liberaleren er forbauset over regjeringspartienes passivitet og lite offensive holdning.
