Ukategorisert

Hagen gjør som Høyre

Carl I. Hagens politiske henrettelse av statsministeren har skapt hoderisting hos både partier og i media. Men han gjør bare det samme som Høyre gjorde i mars 2000.

Carl I. Hagen har ingen tillit til Kjell Magne Bondevik lenger. Og fremstiller statsministeren som ikke engang tar gjenvalg til Stortinget som den eneste hindring for en ikke-sosialistisk flertallsregjering der FrP deltar. Han vet bedre.

Efteraper mordet på sentrumsalternativet
I realiteten prøver Hagen å gjøre det samme som Høyre gjorde i mars 2000; innsetter en sosialistisk regjering for å havne i forhandlingsposisjon om egen regjeringsdeltagelse. Høyre og AP felte Bondeviks første regjering på gasskraftsaken. Det var en regjering Høyre ikke ville ha, og bare gjorde narr av i valgkampen 1997. Hagen tvang Petersen til en ydmykende rettrett; å si ja efter at Hagen selv hadde gitt Bondevik grønt kort først.

Ved å inngå i flertallet som felte Bondevik I bidro Høyre til å innsette en Ap-regjering. I valgkampen 2001 var sentrumsalternativet (partiene bak Bondevik I) fortsatt et samlet regjeringsalternativ. Valgresultatet bidro til at alternativet smuldret bort, og KrF/Vs ”plan B” – en regjering med høyre – ble etablert under navnet Samarbeidsregjeringen (Bondevik II). To av de partiene Høyre jaget ut av regjering halvannet år før aksepterte å gå i regjering med sin egen bøddel. Spørsmålet er om det blir så enkelt for Carl I. Hagen.

Sirkus Oslo bystyre 1995 – 10 år efter
Det bør ikke forundre noen om Høyres ledelse og strategene i Høyres Hus nøye samler sammen all viten de har om Hagens forhold til Høyre – og erfaringene med samarbeid (eller mangel på sådan) mellom Høyre og FrP. Kaoset i Oslo bystyre efter valget 1995 bør være blant eksemplene som studeres med størst grundighet. Hendelsene i rådhuset for 10 år siden kan meget vel gi en forsmak på hva Carl I. Hagen kan finne på å gjøre i Stortinget efter valget.

Efter at AP/SV-byrådet tapte valget satset Høyre på byrådssamarbeid med KrF og Venstre (de såkalte gymsal-kameratene), og en forståelse med FrP. FrP ville inn i byrådet, og overså at liberalistene som samarbeidet i byråd med H og KrF fire år før var ute av partiet. Samtidig som valgkampen 1995 var en orgie i innvandringshets fra FrP, der også Godlika-møtet inngikk. FrP krevet da også «innvandrerregnskap» som en del av et grunnlag for samarbeid med H og eventuelle andre partier.

H holdt fast ved sin strategi, men Hagen overlistet dem, og Rune Gerhardsens byråd kunne fortsette et halvår til. Hagen kunne lene seg tilbake å vente på at Høyres dannede fasade knapt kunne skjule den interne gjørmebrytingen om å droppe KrF og Venstre til fordel for FrP. Da H lot sentrum i stikken og en byrådslederkandidat i grøften til fordel og innledet samarbeid med Sirkus Hagen måtte det en innvandrerrepresentant i Høyres bystyregruppe til for å berge Høyres anstendighet overfor nye landsmenn. Selv om han måtte ut av partiet for å få det til. Det endte med Høyre-byråd.

Høyres strateger har nok ikke glemt det 6-måneders marerittet for 10 år siden. Og fryser sikkert på ryggen over en reprise.

Langsiktig strategi
På Liberaleren har vi mange ganger refset FrPs uforutsigbarhet og inkonsekvente politikk. Det er likevel ingen tvil om at Hagen har en langsiktig strategi. Glem at Siv Jensen mest sannsynlig blir parlamentarisk leder, og at Hagen selv aller helst vil bli stortingspresident. Hans fremste mål er å få FrP inn i regjering; for å få det til må han bli kvitt dagens samarbeidsmønster på ikke-sosialistisk side.

Det gjør ikke Hagen noe om KrF skifter side i norsk politikk. For mange på grunnplanet i KrF er så verdikonservative at de i likhet med Anita Apeltun Sæle fristes av Carl I. Hagen. Som på sin side nøye har pleiet denne delen av velgermarkedet. Om KrF brytes i stykker under kampen om partiet skal velge høyre eller venstre side i politikken, er bare en ekstra gevinst for Hagen. Da vanker det nokså sikkert nye velgere – og kanskje noen tillits- og folkevalgte som kan bidra til mer troverdighet i dette velgersegmentet.

Uansett Lars Sponheims uttalelser i VG nylig har nok Hagen merket seg nyansene i Sponheims budskap; et samarbeide må ”gå seg til” over tid, og er uansett uaktuelt den første fireårsperioden. Hagen kjenner (tydeligvis bedre enn Sponheim) aversjonen mange V-velgere har mot FrP. Venstre kjemper som alltid for livet også ved dette valget, og Hagen kan konsentrere seg om å plage Høyre og ødelegge KrF.

Ved forrige fylkestingsvalg (altså halvveis i denne stortingsperioden) ble FrP hårfint større enn Høyre. Hagens parti har ligget stabilt høyt på meningsmålingene hele valgperioden, og stort sett foran Høyre. Et Høyre splittet mellom sentrum og FrP gleder Hagen. For hans parti er mer samlet enn på lenge. Klar til å høste gevinsten av andres ulykke.

Velger Høyre Hagen?
Høyre kan komme til å velge samarbeid med FrP, i en kombinasjon av et utstrakt ønske i partiet og at samarbeidet er det mest aktuelle i en gitt politisk situasjon (som i Oslo i 1995 og i 2003). Et slikt samarbeid kan oppstå i tre ulike situasjoner – efter at høstens valgresultat foreligger:

Høyre og FrP får flertall sammen, uansett hvem av dem som er størst. Dette kan føre til en regjering mellom de to partiene, eller av et av dem.

Det er samme ikke-sosialistiske flertall som i dag; Høyre, FrP og KrF. Venstre faller ut av Stortinget, og kan ikke brukes som fikenblad av KrF. Som selv havner under sin egendefinerte smertegrense. KrF kan da velge å gjøre som FrP i dag; samarbeide fra sak til sak med regjeringen – eller danne flertall med opposisjonen når det faller seg slik. Hagen vil gjenkjenne situasjonen – og godta den eller kjefte på KrF (og dermed møte seg selv i svingdøren). KrF kan også velge å støtte en Stoltenberg-regjering på samme måte. Også da vil Hagens drøm om å rive Høyre løs fra mellompartiene bli oppfylt.

Sosialistisk flertall på Stortinget resulterer i at regjeringen Stoltenberg II tiltrer. Da er Høyre løst fra sine forpliktelser til KrF og Venstre. Med Siv Jensen som FrP-sjef og Carl I. Hagen i en tilbaketrukket rolle på reservebenken kan samarbeidet mellom de to partiene ”gå seg til”.

At Erna Solbergs Høyre velger FrP er som om en gjennom år mishandlet kvinne velger fortsatt samliv med sin mishandler. Fordi hun ikke ser andre muligheter. Slike samliv finnes det mange eksempler på. Men ikke i politikken.

Politikk eller person?
For Carl I. Hagen er Kjell Magne Bondevik problemet. For Bondevik, Solberg, Høybråten og Sponheim er det politiske forskjeller som avgjør. De forskjellene Hagen fornekter. Men det kan like gjerne være Hagen selv som er problemet. Slik Oslo Høyres leder Heidi Larssen uttaler til Dagbladet i dag.

Som vi har vist i denne artikkelen har Carl I. Hagen med sitt utspill en langsiktig strategi. Derfor spiller det ingen rolle hvilket av de 3 scenariene ovenfor som inntreffer. Han har forberedt seg og partiet på at det kan komme til å drøye lenger enn den kommende fireårsperioden. En regjeringen Stoltenberg er ingen ulykke. For Carl I. Hagen.

For å unngå at Hagen lykkes med sitt spill må KrF (dessverre) gjøre et valg over sin egen smertegrense, og Venstre må være inne på Stortinget, og helst over smertegrensen.

Og det er naturligvis riktig som Dagens Næringsliv konkluderer på lederplass i dag: En stemme til Carl I. Hagen ved høstens valg er en stemme på Jens Stoltenberg.

Husk det.

Mest lest

Arrangementer