Tenzin Gyatso, den 14.Dalai Lama fyller 70 år i dag, og er ensom frontfigur i kampen for tibetanernes rettigheter. Liberaleren gratulerer!
Bare 4 år gammel ble Lhama Dhondup i 1939 innsatt som Tibets gudekonge, den 14. Dalai Lama. 11 år senere måtte han flykte til India. Den store naboen i nord, China, fant et år efter kommunistenes maktovertagelse det for godt å invadere det lille, fredelige landet. Isolert, høyt oppe i Himalayas høye fjell.
China-kjenner Torbjørn Færøvik skriver i en kronikk i dagens Dagbladet: ”Rådgiverne som omga ham, insisterte på at Tibet var et selvstendig land. Hadde ikke tibetanerne sin egen regjering, sin egen hær, sitt eget postvesen og sin egen mynt? Jo visst. Men ikke på noe tidspunkt hadde presteskapet i Lhasa bedt om, eller fått, diplomatisk anerkjennelse fra andre land. Ei heller var landet medlem av FN. Slik sto frontene da det røde flagget ble heist på Potala, Dalai Lamas storslåtte borg, en sommerdag i 1951.”
Dalai Lama vendte tilbake, og undertegnet en 17.punkts avtale om selvstyre innenfor rammen av Folkerepublikken. 10 år senere hadde han fått nok, og rømte for 2.gang til India, denne gang sammen med flere tusen andre tibetanere.
Ensom kamp – uten håp om frigjøring
Siden den gang har Dalai Lama ført en ensom kamp for Tibet i det internasjonale samfunnet. I takt med Chinas økende makt og innflydelse i verdenssamfunnet blir Tibet ofret mindre og mindre oppmerksomhet. Dalai Lama, som Aung San Suu Kyi i Burma, Nelson Mandela efter at han ble sluppet ut av fengsel i 1990 i Syd-Afrika, Martin Luther King jr. i USA og ikke minst Mahatma Gandhi i Inda, bygger han sin arbeid for Tibet på prinsippet om ikkevold.
Ikke alle hans landsmenn er enige med ham. Noen av tibetanerne er villige til bevæpnet kamp mot en av verdens sterkeste militærmakter. Snakk om mot og offervilje!
I Strasbourg anerkjente han i 1988 Chinas territorielle krav på Tibet, men erklærte at han ville fortsette arbeidet for reelt selvstyre for Tibet. En erkjennelse av at verdenssamfunnet ikke vil løfte en finger for Tibet mot China.
Profitt fremfor menneskerettigheter
Med mer enn 1,3 milliarder mennesker er det kinesiske markedet verdens største. Med Deng ved roret efter Maos død i 1976 ble China åpnet gradvis for mindre kommandoøkonomi. China har spesielt fra 1990-tallet opplevet en rivende økonomiske utvikling. Verdens store og små bedrifter og land står i kø for å gjøre sine hoser grønne hos kommunistregimet. Det gjelder å være med på oppturen, komme inn i markedet tidlig, og etabler kundelojalitet. Da underordnes menneskerettighetene i China generelt og Tibet spesielt ønsket om hurtig og stor profitt.
En versting blant verdens land
Det er forståelig at et slikt gigantisk marked gir all verdens næringslivsledere våte drømmer. Og at menneskerettigheter ikke er deres gebet. Da er det grunn til å minne dem om diktet av presten Martin Niemøller, en tysk prest som ble satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen av nazistene. Om han som ikke protesterer når andre blir arrestert. Da han som siste person blir arrestert er det ingen andre igjen til å protestere. Det kan hende verdens næringslivsledere også trenger noen til å ivareta deres rettigheter, en dag i fremtiden. Da må de også forsvare menneskerettighetene, idag. Og alltid.
Kommunistregimet i China er muligens pragmatisk i økonomisk politikk. Ideologisk derimot, er kommunismen fortsatt eneste aksepterte ideologi. Kommunistpartiets maktmonopol er lovfestet, og menneskerettigheter er et ikke-tema. Det som for oss er normal politisk aktivitet er i China en forbrytelse det er streng straff for å utøve. Chinas kommunistiske regjering henretter flere mennesker enn noen annen regjering. Ofte er henrettelsene organisert som folkeforlystelse, der de henrettedes familier efterpå får regning for ammunisjonen.. Kommunistregimet forfølger ikke bare politiske aktivister men også folk som ønsker å utøve sine naturgitte rettigheter, herunder retten til religionsutøvelse.
Folk som vil gjøre forretninger i China bør også være oppmerksomme på at det er mer enn private og statlige firmaer man kan ha som samarbeidspartner. Også Kommunistpartiets viktigste undertrykkelsesapparat; Hæren driver sine egne selskaper.
Der private firmaer ønsker å gjøre forretninger går ofte regjeringer og statsoverhoder foran som døråpnere. Besøk av slike i Beijing brukes av regimet til propagandaformål.
Brundtlands mørke kapittel
Heller ikke en av Norges viktigste politiske ledere, tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) går fri for kritikk. Selv om hun fremheves som forkjemper for miljøet og kvinners rettigheter.
For 9 år siden var Chinas president Jiang Zemin på 3-dagers besøk i Oslo og Bergen. Amnesty, andre menneskerettighetsgrupperinger, og en rekke partipolitiske ungdomsorganisasjoner ville bruke besøket til å skape oppmerksomhet rundt Chinas menneskerettighetsbrudd. Ap-regjeringen var redd demonstrasjoner skulle ødelegge for mulighetene til norsk næringsliv, og holdt alle menneskerettighetsaktivister godt ute av syne for den blodige gjesten. Men de gikk for langt.
Den besøkende tibetanske munken Palden Gyatsu, som hadde tilbrakt halvparten av sitt nær 70-årige liv i kommunistregimets fengsler, ble arrestert av politiet under ikkevoldelige demonstrasjoner arrangert av Amnesty, Tibetforeningen og nær samtlige partipolitiske ungdomsorganisasjoner. Bildet av munken bak gitteret i politibiler gikk verden over. Samtidig ble aktivister iført gule t-skjorter med påskriften ”Human rights in China now!” (også på kinesisk) ble nektet å oppholde seg på fortauene rundt Stortinget, og tatt ”i forvaring” i politibiler til gjesten var geleidet unna brysomme demonstranter. Norsk politi krenket både ytringsfrihet og privat eiendomsrett da de tok seg inn i Venstres Hus og opp på taket for å arrestere demonstranter (synlige fra regjeringsbygget) som var der med huseierens velsignelse. Det ble et ramaskrik i mediene.
Dagen efter måtte statsminister Brundtland, justisminister Grete Faremo og Oslos politisjef Ingelin Killengren (i dag sjef for Politidirektoratet) åpenbart flaue og beskjemmet svare for seg, og forsøksvis unnskylde seg.
Heller ikke norske myndigheter og bedrifter har rent mel i posen når det gjelder fokus på menneskerettigheter i China. Til statsminister Bondeviks forsvar skal det fremheves at han ahr tatt imot besøk av dagens jubilant, Dalai Lama. Til kinesiske myndigheters store irritasjon. De er nemlig veldig påpasselige med å utstede misnøyerklæringer hver gang Tibets leder i eksil vies oppmerksomhet.
Gates’ pinlige unnfallenhet
Chinas kommunistregjering gjør det meste for å holde på sitt maktmonopol. Moderne teknologi som internett og mobiltelefoner har for lengst gjort sitt inntog i China. Men kinesiske myndigheter gjør sitt beste for å unngå ”forurensning” av ”farlige ideer” utenfra, som demokrati, ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Derfor vil de sensurere internett.
Bill Gates, den mektige sjefen for Microsoft fremsto nylig på Live 8 med oppfordringer til verdens mektigste ledere om å hjelpe Afrika. Han må gjerne fremstille seg som de fattiges forsvarer. Spørsmålet er hva han gjør for de undertrykte og forfulgte? I hvert fall ingenting i China. Der har selskapet hans pinlig nok gått med på å luke ut begreper som demokrati etc., og han fremstår dermed som kommunistpartiets håndlanger i å undertrykke folk flest i China.
Tvangskinesifisering av Tibet
Kommunistregimet i China fører en bevisst politikk for å utrydde tibetansk kultur og historie, og samtidig gjøre tibetanerne til minoritet i eget land. Etnisk rensing kan foregå på flere måter. En av disse ser man daglig utøvet i Tibet. Tibetanerne blir ikke bare undertrykket av en okkupant, de er iferd med å bli en undertrykket minoritet i eget land. Skal vi lukke øynene for slik fremferd?
Ikke nøytral
Hvis du synes denne artikkelen svartmaler situasjonen i China generelt og Tibet spesielt, har jeg full forståelse for dette. Jeg er ingen nøytral observatør. Det er ikke mulig å forholde seg nøytral når menneskerettigheter krenkes, slik de gjør i China.
Jeg har reist i China og kan understreke at det er et vakkert og spennende land, og absolutt verdt å besøke. Vær imidlertid bevisst på hvilket undertrykkende regime folk må leve med, også efter at du har reist. Snakker du med vanlige folk så fortell gjerne hvilke rettigheter vi opplever som helt naturlige.
Som medlem i Den norske Tibet-komite har jeg valgt å støtte Tibets sak med et par hundrelapper i året. Det kan du også gjøre. Eller støtte menneskerettighetsarbeide generelt gjennom Amnesty International.
Du kan også ta opp Tibets sak spesielt og menneskerettigheter i China generelt med ditt parti og din stortingsrepresentant.
Vær forandringen du ønsker i verden!
