Sivil ulydighet – hva mener liberalister?

av | 15. juli 2005 kl. 10.20 | 3 kommentarer

I sitt nye program definerer DLF klart hva som egentlig er kriminalitet og ikke. Likevel vil ikke partiet godta sivil ulydighet. Er det uproblematisk for et liberalistisk parti?

For liberalister finnes det moralske og umoralske lover. Umoralske krenker individets frihet. Kan man da bryte disse lovene? Dette er temaet for artikkelen.

Liberaleren har tidligere meldt på ”eksterne artikler» at DLF har presentert sitt program for stortingsvalget. Vi skal komme tilbake til med en gjennomgang av programmet senere, nærmere valgkampen.

Lovbrudd: Krenkelse av individers rettigheter
Programmet til DLF har ren klar definisjon av kriminalitet, som nok avviker en del fra andre partiers syn. Hør bare: ”La oss presisere at vi med kriminalitet ikke mener ethvert lovbrudd, med kriminalitet menes krenkelser av individers rettigheter. Med kriminalitet menes altså slike ting som tyveri, innbrudd, ran, overfall, drap, voldtekt, hærverk, svindel, piratkopiering, etc. Krenkelse av individers rettigheter kan kun skje ved initiering av tvang, og initiering av tvang overfor et annet menneske er det mest umoralske man kan foreta seg overfor mennesker.”

Dette er uproblematisk – og noe Liberaleren kan slutte seg til.

Ulover
I kapitelet om rettsstaten omtaler programmet såkalte ulover: ”Siden statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter, mener DLF at alle lover som ikke gjelder dette er umoralske og må fjernes. Det gjelder et enormt antall lover i dag, f.eks de som regulerer næringslivet, de som gjelder hva man kan ta med seg over grensen fra utlandet, de som gjelder hvem som kan drive radio- og TV-virksomhet osv. Vårt syn er at lover som ikke har med beskyttelse av individers rettigheter å gjøre, er skadelige, og at de derfor bør karakteriseres som ulover.”

Privat lovfortolkning
Som det står over, passer DLFs karakteristikk av ulover på et enormt antall av dagens lover. Det går klart frem av programmet at DLF ikke anerkjenner disse lovene. Partiet vil avskaffe ulovene. Likevel mener partiet at disse lovene skal overholdes. Så lenge de eksisterer.

Efter overstående tirade om ulover, og definisjonen av kriminalitet presterer DLF å skrive følgende: ”Til tross for at DLF mener at mange av dagens lover er ulover som vi vil avskaffe, er vi sterkt opptatt av at dagens lover skal følges. Vi aksepterer ikke en privat lovfortolkning, og tar avstand fra at man kan bryte lover man ikke er enig i.”

Sivil ulydighet
er et begrep den politiske venstresiden er mest kjent for å bruke. Også høyresiden kan bruke sivil ulydighet. Det fremgår klart av DLFs syn på ulover og på hva kriminalitet egentlig er, sett med liberalistiske øyne.

I Caplex karakteriseres ”ulydighet” med ”systematisk motstand, uten bruk av våpen”. Mest kjent fra Mahatma Gandhis kamp for Indias selvstendighet. Wikipedia har en definisjon som er mer presis, og som vi kan kjenne oss igjen i: ” Sivil ulydighet er et politisk virkemiddel som brukes for å markere motstand mot en spesiell politisk sak ved å bryte loven.”

Det finnes to former for sivil ulydighet, som vi skal se nærmere på.

Å bryte lover man ikke anerkjenner
uten å fortelle det til noen, er den ene formen. Man anerkjenner ikke reguleringer av hva man kan ta med seg over grensen, over hvor mye man maksimalt kan jobbe overtid, over hvor mye skatt man skal betale til formål andre finner prisverdig etc. Derfor smugler man, jobber mer overtid enn reglene tillater, og jobber svart – for å unngå skattetrykket.

Man forteller ingen at man gjør det. Dermed unngår man represalier i form av bøter og/eller straff (forutsatt at man ikke blir oppdaget), og omgivelsenes generelle misbilligelse overfor lovbrytere.

Jeg vil tro at mange, både liberalister og andre, bruker denne formen for sivil ulydighet relativt ofte. For de eksemplene jeg har brukt, er noe mange ikke-liberalister vil være enige med liberalister i at er for strengt lovregulert.

Lovbrudd som politisk protest
er den mest kjente formen for sivil ulydighet, og den formen de fleste vil nevne hvis de blir bedt om å svare på hva de forbinder med sivil ulydighet. Miljøvernere bruker denne formen for å protestere mot vedtak de er uenige i. Venstresideanarkister som mener eiendom er tyveri bruker husokkupasjon for å protestere, både mot lovgiver og eiendomsbesitter.

Hensikten med å begå lovbrudd som politisk protest, er å få endret loven eller vedtaket. Da må man nødvendigvis fortelle andre om at man bryter loven – og hvorfor.

Også høyresiden har brukt sivil ulydighet på denne måten. Et eksempel er Henning Holstad, gründeren og FrP-politikeren som tidlig på 1980-tallet gikk i fengsel for å ha solgt melk og brød på bensinstasjoner. Han vant frem, og loven ble endret.

At sivil ulydighet nytter
finnes det mange eksempler på. Spørsmålet er om sivil ulydighet kan brukes for å oppnå større tilslutning til liberalistenes kamp for større individuell frihet. Blir det for mange lover i et land, er det umulig å kontrollere at folk ikke bryter lovene. Ofte er de ikke engang klar over at de er lovbrytere. Mengden av lover fører til at respekten for lovene synker. Hvordan skal lovgiverne sikre at de viktigste lovene i et samfunn overholdes, når innbyggerne hele tiden dynges ned av lover? Svaret er naturligvis å kun lovregulere det man synes er viktigst.

Mengden av lover er uttrykk for én bestemt holdning hos politikerne; at de i prinsippet har rett til å regulere hva som helst. Og gjør det. Å bruke sivil ulydighet for å oppnå større individuell frihet kan godt lykkes, men betyr ikke at man endrer politikernes holdning. Og det er den som er det reelle problemet – ikke lovene.

Både og
Det er ikke bare krenkende lover som må fjernes, men politikerne med en grunnholdning som får dem til å vedta krenkende lover. Ergo er ikke kun sivil ulydighet det rette virkemiddelet liberalister kan bruke – man må også sørge for at politikere med rett holdning blir valgt. Da må slike politikere stille til valg.

Spørsmålet til Liberalerens lesere blir: Er det legitimt for liberalister å bryte lover vi finner krenkende for individets frihet?

I mellomtiden kan alle minne om det gamle prinsippet fra Magnus Lagabøtes landslov fra 1274: ”Med lov skal landet bygges – ikke med ulov ødes.”


Kommentarer

  1. Simon Thorbjørnsen | 15. juli 2005 kl 11.25

    Interessant problematisering av vårt standpunkt her. Vi diskuterte dette grundig i programkomiteen, og det er ikke tvil om at er noen dilemmaer knyttet til dette.
    Det er heller ingen tvil om at visse lover kan og må brytes, simpelthen fordi de ikke kan følges av et moralsk menneske. Vi er såvisst ikke Kantianere i DLF, som vil la «plikten» gå foran alt. Neida.

    Svært mange av ulovene i Norge kan dog følges, uten at det fører til personlige samvittighteskvaler, siden man handler under tvang.

    Programmet er skrevet for norske lesere i dag, og da er konteksten viktig. De fleste norske lesere kan ikke skille moralsk mellom forsikringssvindel og skatteunndragelse, siden begge handlinger er lovbrudd. Vi mener det er viktig å opprettholde rettstaten, mens man nedbygger ulovene. Å slippe en befolkning som ikke kan skille mellom rett og urett løs med en blankofullmakt til å bryte alle lover de misliker er ikke veien å gå. Rettsvesenet må ikke nedbrytes, mens eiendomsretten ligger nede for telling.

  2. Anonym | 15. juli 2005 kl 17.56

    «Også høyresiden har brukt sivil ulydighet på denne måten. Et eksempel er Henning Holstad, gründeren og FrP-politikeren som tidlig på 1980-tallet gikk i fengsel for å ha solgt melk og brød på bensinstasjoner. Han vant frem, og loven ble endret.»

    Seriøst? Morsomt!

    Hadde ikke vært så dumt om noen hadde fortsatt på samme viset, så kunne vi fått øl på Esso også.

  3. Pleym | 29. juli 2005 kl 11.45

    I forbindelse med artikkelen om sivil ulydighet legges en lenke til en kronikk i Le Monde Diplomatique, om røttene til sivil ulydighet. Mahatma Gandhi kan ha vært påvirket av amerikanske Henry David Thoreau!. Denne anbefales: http://www.lmd.no/?show_front=970

  • Dagens sitat

    It is better to debate a question without settling it than to settle a question without debating it.

    — Joseph Joubert
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter