Jeg er motstander av demokratiet

av | 12. september 2005 kl. 07.41 | 7 kommentarer

Det er på tide at liberalister tar demokratiets problemer på alvor og forkaster hele systemet. Demokrati er en ineffektiv og umoralsk styreform. Av respekt for individets frihet bør vi utforske bedre alternativer.

Jeg skal innrømme at det ikke er noen tvil om at det finnes mye verre alternativer enn demokrati. Det bør være tilstrekkelig å nevne de totalitære sosialistiske diktaturene som blomstret til sitt fulle potensial i forrige århundre. Sammenlignet med disse katastrofale samfunnene, har de vestlig orienterte demokratiene et svært godt historisk rulleblad.

Kritikk og forkastelse av demokrati må således alltid foretas med tungen rett i munnen. Man kan risikere å bytte ut ille med verre! Problemene med demokratiet – spesielt fra en liberalistisk innfallsvinkel – er imidlertid så fundamentalt alvorlige at intellektuell oppegående ærlighet fører til at demokratiet må forkastes.

Dette er ikke plassen for en detaljert definisjon på demokrati. Det er i denne sammenhengen tilstrekkelig å slå fast demokrati må inneholde flertallsbeslutninger foretatt ved hjelp av voteringer. Flertallet bestemmer gjennom valg.

Det er tre problemer knyttet til demokratiet, la meg illustrere dem.

Problem 1 – fest på lokalet

Det er fest på lokalet. Siden festen foregår på bygda der mannfolkene er i flertall, er det 23 menn og 15 kvinner tilstede. Utpå kvelden øker den amorøse faktoren og den mest kåte av mannfolkene griper sjansen og krever en demokratisk avgjørelse på kveldens puling. Det blir med 23 mot 15 stemmer vedtatt at alle mennene får lov til å ha seg med en de kvinnfolkene de ønsker, rekkefølge avgjort ved loddtrekning. Kvinnene skal holde kjeft og sprike.

Problemet bør være åpenbart for alle. Flertallets rett til å bestemme er i åpenbar konflikt med individets rett til å bestemme over sitt eget liv – sin egen kropp.

Problem 2 – leie av videofilm

Ola, Preben og Heidi skal ha seg en trivelig kveld og vil leie seg en videofilm. Valget står mellom Rocky III, Wild at Heart og Pretty Woman. Ola vil helst se Rocky III, er ikke motvillig til å se Wild at Heart og kan overhodet ikke tenke seg å se Pretty Woman. Preben har veldig lyst til å se Wild at Heart, har ikke noe imot Pretty Woman, men kan overhodet ikke tenke seg å se Rocky III. Heidi vil gjerne se Pretty Woman, har litt lyst til å se Rocky III, men vil overhodet ikke se Wild at Heart. Hvilken film har flertallet mest lyst til å se?

Problemet er at det ikke finnes noe flertall! Rocky III er mer populær enn Wild at Heart. Wild at Heart er mer populært enn Pretty Woman og Pretty Woman er mer populært enn Rocky III. Og uten et flertall er det meningsløst å snakke om at flertallet skal bestemme.

Problem 3 – pizza og utvidet lotto

Jens og Knut har lyst på pizza. Det er 15 pizzaer på menyen, inkludert noen varianter for spesielt interesserte. Jens ber Knut bestemme hvilken pizza de skal velge. Knut setter seg ned og studerer menyen. Etter nøye overveielse bestemmer han at det blir nummer 13, Red Indian.
Han ringer inn og sier ifra om hvilken pizza han har lyst på. Da får han imidlertid seg en overraskelse. Han får beskjed om at de i dag har valgt ut et tall mellom 1 og 100 millioner. Hvis han kan gjette riktig tall, så får han pizzaen han har lyst på. I motsatt fall må han ta den pizzaen som et flertall har bestilt de siste 4 årene.

Problemet er at det er meningsløst å få lov til å foreta et valg, dersom valget ikke har noen betydning for resultatet. Sannsynligheten for at Knut skulle tippe riktig tall, er tilnærmet null. Således er hans vurdering verdiløs, på samme måte som en individuell stemme ved et stortingsvalg er verdiløs.

Hvor relevante er problemene?

Den gang jeg var ung aktivist, hadde jeg en forkjærlighet for hypotetiske problemstillinger. Tankeeksperimenter som trakk ting ut i sin ytterste konsekvens. Det var en medvirkende årsak til at jeg ble konsekvent liberalist, det handlet om å ta ideer på alvor.

Med tiden er jeg blitt mer opptatt av om ting faktisk har noe med virkeligheten å gjøre. En problemstilling som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, blir bare et tankespill. Det viktige er konkrete mennesker som tenker, føler og handler.

Denne utviklingen har ledet meg til mer ytterliggående liberale standpunkter. Man kan leke med hypotetiske eksempler, men ikke med mennesker. De må alltid tas på alvor!

For meg er det således grunnleggende at problemene ikke kun er hypotetiske innvendinger.

Rettigheter vs flertall

Det første eksempelet var ekstremt. Dessverre er ikke grove krenkelser bare hypotetiske problemstillinger. På 30-tallet vedtok et nesten enstemmig Storting tvangssterilisering av etniske minoriteter. Politikere bestemmer over liv og død knyttet til beslutninger om krig og fred.

Problemstillingen er uansett alltid relevant i mer moderate utgaver. Menneskers individuelle ønsker underordnes demokratiske, politiske vedtak. Det er en kontinuerlig konflikt mellom individuelle rettigheter og flertallets myndighet. Det må således foretas et valg: Er det en individuell sfære som et flertall ikke har rett til å trenge seg inn i eller har flertallet rett til å bestemme?

For folk flest – med deres manglende interesse for prinsipper – er dette ikke alltid så veldig relevant. Deres konservative aksept av det som er vanlig kombinert med politikeres årvåkenhet overfor å ikke skremme vekk velgere, gjør at de grove sakene –i folks bevissthet – ikke vil dukke opp. For 70 år siden var det naturlig med sterilisering av sigøynere, for 50 år siden var det naturlig med forbud mot homofili og for 30 år siden var det akseptert at det ikke var lov å selge melk på søndager eller å ha alternativer til NRK. I dag regnes alt dette selvsagt som overgrep. Vel, det var overgrep også den gang.

For liberalister er flertallets bestemmelsesrett således et helt grunnleggende problem. Om det er en diktator, en tilfeldig forbipasserende eller stortingsflertallet som begår overgrepet, er ikke relevant i forhold til synet på overgrepet. Handlingen er feil uavhengig av hvem som foretar handlingen.

For liberalister bør valget være lett. Individuelle rettigheter har alltid forrang overfor flertallets ønsker. I den grad flertallet eksisterer som noe annet enn den sterkestes rett…

Arrow, Condorcet og myten om at det finnes et flertall

Det jeg skal skrive nå er pensum på grunnfag i statsvitenskap i Oslo, jeg underviste det selv i to år som seminarleder i politisk teori.

Problem 2 var det som formelt sett kalles Condorcets paradoks. Det er kort sagt mangel på at alternativer henger på greip (eller mangel på transitivitet som det heter på fint). Hvis man liker pærer bedre enn epler og epler bedre enn bananer, så bør man også like pærer bedre enn bananer. Således er det ikke i virkeligheten. Der er det stadig slik at A er større enn B, B er større enn C og C er større enn A. I slike tilfeller finnes ikke et flertall.

Condorcets paradoks er et spesialtilfelle av (eller kanskje jeg skal si: ”del av”) Arrows teorem. Det handler om voteringer. Det Arrow gjorde var å sette opp fem kriterier som måtte være oppfylt for at valg skulle kunne sies å være rettferdig, for at det skulle være meningsfylt å snakke om et flertall. De er som følger:

a) Ikke-diktatur. En person/gruppe skal ikke kunne diktere prosessen

b) Pareto-optimalitet. Hvis alle ønsker at A velges foran B, så skal A velges foran B

c) Transitivitet. Hvis A er større enn B og B er større enn C, da skal A være større enn C.

d) Uavhengig av irrelevante alternativer. Hvis du liker pizza bedre enn kjøttkaker, endres ikke dette av ditt syn på bananer.

e) Ubegrenset domene. Valget må kunne foretas uavhengig av hvilke synspunkter mennesker har.

Disse fem kriteriene som åpenbart bør kunne regnes som selvsagte ved et valg, har imidlertid den egenskapen at ikke alle kan oppfylles samtidig. Arrows teorem viser at kun fire kan oppfylles samtidig, og dermed kollapser ideen om at et flertall finnes.

Hvor relevant er dette? Vel, det avhenger av hvor ofte vi har ikke-transivitet. Dersom denne situasjonen oppstår svært sjelden, så er problemet mest teoretisk. Nå er det imidlertid slik at ettersom antallet valgmuligheter øker, så nærmer sannsynligheten for ikke-transitivitet seg 1. Og det er et endelig antall alternativer, hvilket lett kan illustrere ved at man sender følgende blanke lapp rundt til 1000 tilfeldige velgere: ”Skriv på hvor mange penger du vil skal bevilges til eldreomsorgen i Norge i 2006”.

Flertall finnes således ikke i 100% av tilfellene, så sant alternativene ikke reduseres gjennom diktatorisk/maktpolitisk utrenskning. Valgmetodene bestemmer således hvilke resultat man får. Et typisk eksempel i statsvitenskapen for å illustrere poenget er valget av Gardermoen som hovedflyplass. Denne ble ikke valgt fordi det var flertall for den, men på grunn av voteringsmanipulering.

Alle stemmer er bortkastet

Downs velgerparadoks er mindre kjent enn Arrows teorem. Det stiller rett og slett spørsmålet om hvorfor rasjonelle mennesker bruker sin tid og innsats på å sette seg inn i alternativene og stemme, når deres stemme er bortkastet. Hvilken stemme du putter i konvolutten (bretter sammen med vårt nye system) når du står i stemmeavlukket, har ingen betydning for valgutfallet. Din individuelle stemme har kun betydning dersom den vipper valgresultatet. Hvor ofte skjer dette?

Desto flere velgere, desto mindre er sannsynligheten for at den enkelte stemmen har betydning. Ved et amerikansk presidentvalg er sannsynligheten større for å dø i en bilulykke på vei til stemmelokalet enn for at stemmen skal ha noen betydning. Ved et stortingsvalg i Norge er sannsynligheten tilnærmet lik null for at stemmen din skal avgjøre stortingsvalget.

Ved kommunevalg i små kommuner og ved personvalg er det litt større sannsynlighet for å påvirke. Jeg kjenner til to eksempler i moderne tid i Norge der en enkelt stemme har vært avgjørende. Det en er i forbindelse med kommunevalget i Tvedestrand i 2003, det andre er om hvem som skulle ta sisteplassen for FrP i Oslo bystyre i 1995. Det finnes sikkert flere eksempler, men i hvert fall ved stortingsvalg kan vi si at du som velger kan se bort ifra muligheten for at din stemme kan avgjøre valget. Det er mye mer sannsynlig å bli truffet av lynet…

Hvorfor er dette viktig? Fordi det betyr at demokratiet tar fra deg din individuelle selvbestemmelse over ditt liv. Du er prisgitt kollektivets samlede preferanser. Og siden det ved valg kun er en vinner (vi har kun en regjering), er dette alvorlig for din valgfrihet. Når du tar med deg en hundrelapp og går i butikken for å handle, kan du kjøpe det du lyster for den, så sant det ikke koster mer. Demokratiet er – for å dra en parallell – at det er 10 middagsretter tilgjengelig, de fleste fra før anstendig utenlandsk mat kom til Norge og at alle må spise det samme som flertallet, uavhengig av hva de måtte ønske seg.

Du har mer makt over din fremtid gjennom en hundrelapp enn gjennom alle dine stemmesedler til sammen gjennom hele livet. Sådan er kapitalismen.

Et system som ikke gir mennesker individuell påvirkning over egen fremtid, bør forkastes dersom det finnes bedre alternativer.

Konklusjon: Et umoralsk system, preget av den sterkestes rett og avmakt

Konklusjonen bør være ganske grei. Demokratiet er i konflikt med individuell råderett over eget liv. Demokratiet gir ikke et objektivt flertall, men gir tvert imot den sterkeste rett til å manipulere frem ønsket resultat (dette kan utdypes ved behov). Demokratiet gir mennesker individuell avmakt overfor sin egen fremtid. De kloke sitter hjemme, så sant de ikke gjrø som meg og tar seg betalt 100 kr for å stemme Venstre.

Det finnes et alternativ!

Motargumentet fra liberalere er at vi trenger en stat for å beskytte rettighetene våre og den må styres på en måte. Det sikreste er at disse velges av hele folket gjennom valg der makthaverne byttes ut.

Sammenlignet med ulike historiske diktatur er dette åpenbart riktig. Det betyr imidlertid ikke at det ikke finnes mulige bedre alternativer.

Hovedalternativet til demokrati er desentralisert, individuell selvråderett, med en beskyttende sfære av privat eiendomsrett. Hvert menneske har en fullmakt til å bestemme over seg, sitt liv med tilhørende rettferdig eiendom. Dette innebærer et veto mot at andre trenger inn i denne uten samtykke. Mellommenneskelige forhold løses gjennom frivillige avtaler, for eksempel gjennom kjøp og salg.

Kort skissert snakker vi her om et individualistisk frimarkedsanarki. Et samfunn der mennesker tar ansvar for sitt eget liv og kjøper det de ønsker, enten det er beskyttelsestjenester, helseforsikring, skolegang til sine barn eller andre ting man anser som viktig eller som hjertet begjærer. Dette er alternativet til demokratiet.

Det er selvsagt problemer knyttet til et samfunn uten stat. Jeg tror imidlertid at disse er overvurdert og kan løses gjennom markedsmessig entreprenørskap. For liberalister burde dette være mer spennende enn politisk maktkamp mellom en prest og lille Jens.

Etterskrift: Valget 2005

Jeg er svært glad for at Pleym er interessert i dette valget og har sørget for at Liberalerens dekning har vært strålende. Selv har jeg vært for kvalm av hele sirkuset til å klare å skrive noe særlig. Jeg har prioritert egen helse og mitt privatliv. Et strålende personlig valg for meg.


Kommentarer

  1. Runar Karlsson | 12. september 2005 kl 08.35

    Bent, du skriver mye bra. Dette sitatet er jeg imidlertid fundamentalt uenig i: «De kloke sitter hjemme»… Det kan utgjøre stor forskjell på valgresultatet dersom noen tusen liberalister sitter hjemme kontra om de går og stemmer (jeg antar her at de fleste liberalister – hvis de stemmer – stemmer borgerlig). Selv om en enkelt stemme neppe vipper valget, så kan noen hundre stemmer fra liberalt orienterte mennesker endre mandatfordelingen i et fylke, evt. påvirke fordelingen av utjevningsmandater. Og selv om det ikke utgjør noen gigantisk forskjell hvorvidt vi har Høyre i regjering kontra SV, så er forskjellen der. Den er ikke stor, men den finnes. Og min holdning er at selv om en ikke får det samfunnssystemet som en ønsker seg, så bør en stemme for å påvirke samfunnet mest mulig i den retningen som en ønsker. Liberalister som gruppe styrker den borgerlige siden. Derfor vil jeg oppfordre alle liberalister til å stemme i dag, enten de stemmer Venstre, Høyre, FrP eller DLF.

    Godt valg!

  2. Chris Joy | 12. september 2005 kl 09.06

    Runar Karlson har skjønt at vi liberalister,
    eller mer presist libertarianist i mitt tilfelle,
    innser at det er litt bedre når Høyre/FrP
    styrer mot når SV styrer. Han innrømmer dog
    selv at forskjellen fra et ultrahøyereorientert ståsted er å betrakte som liten, eller marginal
    om jeg får benytte egne ord.

    Poenget med å la være å stemme, er at det er et
    svært kraftig uttrykk i samtale med mennesker
    å kunne fortelle at jeg ikke stemmer, og begrunner
    dette med at jeg er imot at noen skal ha rett
    til å ramme meg med tvang og tjuveri bare fordi
    de representerer et flertall. Mitt fravær av
    deltagelse i valget har altså større effekt enn
    deltagelse i valget.
    Jeg kunne selvfølgelig få i pose og sekk, ved
    både å stemme og si at jeg ikke gjør det, men
    som du sikkert har oppdaget. Uredelighet ligger
    ikke for ultrahøyereorienterte mennesker.

  3. Bjørn Stærk | 12. september 2005 kl 10.57

    Å være «mot demokratiet» er en gøy spissformulering, men jeg skal være såpass kjedelig at jeg påpeker at demokrati har mange betydninger, hvorav kun en er den du er imot, altså «rått flertallsstyre». Selvsagt er man mot rått flertallsstyre, hvis man tenker seg litt om. Det er f.eks. derfor vi har en grunnlov, og maktfordeling. Altså slår du inn dører som har vært åpne i 200 år.

    Spørsmålet om hvorfor folk stemmer når det ikke har noe å si er interessant, men det er ikke et paradoks, annet enn hvis du forutsetter rasjonell oppførsel, og det kan man jo ikke gjøre. Utfordringen er rent vitenskaplig: Hvorfor oppfører vi oss på denne måten? Politisk sett er det irrelevant. Demokratiet baserer seg på at folk stemmer, og det gjør de jo, så hva den psykologiske bakgrunnen er for at de gjør det er mindre viktig. De stemmer.

    Den politiske utfordringen er å bygge et smart system med disse stemmene som input. Der er det mange forskjellige løsninger, hvorav mange går under betegnelsen demokratier, og såvidt jeg vet ingen er rene flertallsstyrer.

  4. Pål Magne Ånestad | 12. september 2005 kl 10.58

    Jeg er enig i at demokratiet ikke er den idelle styreform. For å si det enkelt: demokratiet er ikke et ideal, men en smertelig nødvendighet – ihvertfall inntil man får utviklet et reellt alternativ.

    Har jo flere eksempler på at demokrati ikke er sammenhengende med rettferdighet; det tyske flertall ville utrydde jødene, det amerikanske flertall gav sin støtte til en president som tror at vold løser vold (personlig mening).

  5. Simon Thorbjørnsen | 12. september 2005 kl 11.36

    BJM setter fingeren på et viktig problem, men hopper litt for lettvint over problem med hvordan hooligans skal tvinges til å respektere den private, hellige sfære. Dette er (høyre)anarkiets svake punkt, og jeg kan ikke erindre å ha sett en troverdig teori på hvordan dette kan oppnås. Konkurrerende, private rettsystemer er nettopp dette (konkurrerende) og objektiv lov faller dermed til jorden.

    Til Bearstrong:

    Vel, vi HAR altså ikke maktfordeling, vi har parlamentarisme, som medfører all makt i den salen duvet.
    Maktfordeling forutsetter at den utøvende makt velges UAVHENGIG av den lovgivende, hvilket ikke har skjedd i Norge siden grunnloven ble satt til side i 1884.
    Derfor vil vi innføre direkte valg på president:
    http://www.stemdlf.no/program/program.html#SECTION00420000000000000000

  6. Bjørn Stærk | 12. september 2005 kl 18.09

    «Vel, vi HAR altså ikke maktfordeling, vi har parlamentarisme, som medfører all makt i den salen duvet.»

    Rettsvesenet er uavhengig av Stortinget, så maktfordeling har vi, dog ikke helt i henhold til idealet. Og hvis vi ser litt bredere så har vi en maktfordeling mellom fortid (Grunnloven) og nåtid (Stortingsflertallet). Den er vel så viktig.

  7. Tja | 16. september 2005 kl 23.46

    «Rettsvesenet er uavhengig av Stortinget»

    Men ikke uavhengig av lovene Stortinget lager. Ikke en gang økonomisk uavhengig..

  • Dagens sitat

    If a law is unjust, a man is not only right to disobey it, he is obligated to do so.

    — Thomas Jefferson
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter