Når regjeringen til Jens Stoltenberg tiltrer 17.oktober begynner opposisjonen (FrP, H, KrF, V) sitt arbeid med å posisjonere seg frem mot valget i 2009.
Det er flere interessante spørsmål som dukker opp i spekulasjonene omkring posisjoneringen til de 4 opposisjonspartiene: Er det naturlig at et populistisk protestparti hvis ”løsninger” i ulike saker dekker hele spekteret fra høyre via sentrum til venstre i politikken tar føringen i å bygge et realistisk alternativ til den sittende regjeringen? Er det mulig å bygge et alternativ basert på troløse protestvelgere? Vil de tre partiene fra samarbeidsregjeringen holde sammen også i opposisjon – innenfor rammen av naturlige egenmarkeringer? Vil H gjøre som i byrådet i Oslo efter valget i 2003; bytte ut KrF og V med FrP?
Samarbeidsregjeringen fortsetter – i opposisjon
H, KrF og V fortsetter samarbeidet i alle saker der det er naturlig, f.eks i økonomisk politikk, og opposisjonen forblir todelt i hele perioden. I alle tunge, strukturspørsmål (økonomisk politikk, fordeling, organiseringen av velferdstilbudet, statsbedriftene etc) er det naturlig at de tre partiene finner sammen. I f.eks verdispørsmål, skatt og privatisering vil de tre partiene kunne tillate seg egenmarkeringer, men når sakene spisser seg til bør de finne sammen i en kraftfull utfordring til regjeringens politikk. Det er naturlig å bygge på Sem-erklæringen, justert for hva som er oppnådd i perioden, samfunnets generelle utvikling, og den nye regjeringens politikk.
FrP; alenegang – og utfordringer
FrP vil fortsette sin alenegang i de fleste saker, spesielt på økonomisk politikk, men samtidig finne sammen med resten av opposisjonen i saker der det er mulig å komme opp med felles, sekundære løsninger. Når opposisjonen er todelt, vil velgerne måtte avgjøre hvilket alternativ de tror mest på.
FrPs spesielle problem er at protestvelgere er de mest troløse. Selv om undersøkelser viser at partiet har opparbeidet seg stor troverdighet hos velgerne på innvandring, helse, kriminalitet etc er det ingenting som tilsier at løsningene Hagens horder forfekter, er troverdige. Partiet har troverdighet på å jobbe for å få gjennomslag for sine løsninger, på vegne av velgerne som har stemt på partiet. Det er noe ganske annet enn å fremme realistiske forslag. Dessuten kan mange av årets velgere (ca 100 000 ifølge valgdagsmålingen) være til låns fra Høyre. Dels de som ifølge Erna Solberg ønsker ”mer høyrepolitikk”, dvs. skattelettelser, privatisering og konkurranse – sammen med lov og orden. Når det likevel ikke ble H/FrP-regjering får ikke velgerne betalt for sine stemmer – i hvert fall må de vente i minst 4 år. Kan hende går de tilbake til Høyre – eller setter seg på gjerdet. FrPs velgere har i en eller annen form protestert; mot at H ikke samarbeider med FrP, mot at alternativet til sosialistene skal få flertall, mot Samarbeidsregjeringens politikk og/eller det manglende samarbeidet med FrP. Protestvelgerne uttrykker et øyeblikkets protest, men det er også de som ønsker umiddelbare resultater. Når resultatene uteblir, sier velgerne takk for seg. Om FrP har en utfordring i å bygge et troverdig regjeringsalternativ er utfordringen i å holde på årets velger minst like stor.
Å holde 38 stortingsrepresentanter sammen blir en tredje utfordring, dog ikke så stor som de to første (se over). FrP’erne er vant til å få forslag nedstemt og referert i protokollen. Fra 1997 – 2005 har partiet dog hatt mulighet til å få flertall for noen av sine forslag, enten sammen med regjeringen eller med opposisjonen. I flere tilfeller har også partiet dannet flertall for andre partiers politikk. Nå må partiet leve 4 år i opposisjon til en flertallsregjering. Utsiktene til få i hvert fall enkelte gjennomslag er lik null. Dette vil tære på populister – som likevel vil få nok av anledninger til å rase mot sosialistenes politikk. Det skal mange slike ”rase”-utspill til for å holde på en slik hop av lånte og/eller protesterende velgere i fire år..
Siden 1989 er det ikke en eneste stortingsperiode hvor partiet ikke har hatt frafall av representanter. Enten på grunn av eksklusjoner eller utmeldinger. I Hagens hus er det lavt under taket. FrP er mer enn noensinne siden partimodellen ble innført i 1991, et leninistisk parti. Parolen er ”enhet utad” – om det er ”diskusjon innad” er en annen sak..
Todelt – i løsninger og holdninger
Opposisjonen er også todelt i verdier, holdninger og løsninger i mange saker. Dette er en deling som ikke følger skillelinjene mellom FrP og partiene bak Samarbeidsregjeringen, men går ofte på tvers av de 4 opposisjonspartiene.
I verdispørsmål finnes det naturligvis verdiliberale og verdikonservative. De første finnes i V, delvis i H og i FrP. Konservative er først og fremst KrF, dernest FrP (stort sett), mens H vil være splittet. Saker her vil for eksempel være nøytral ekteskapslov, homofiles rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på linje med heterofile, KRL-faget, skille av kirke og stat.
I forlengelsen av verdispørsmål kan man trekke et skille mellom moderne og tradisjonelle holdninger til både verdier og løsninger. Høyre og Venstre fremstår i mange sammenhenger som mer moderne orientert både i spørsmål om individets frihet og ansvar, bruk av teknologi, marked – mens KrF og delvis FrP fremstår som mer tradisjonelle. Dette faller sammen med et ”kart” samfunnsforskerne bruker til å dele velgerne inn i fire hovedgrupper; der FrP, KrF, SP og delvis Ap har tradisjonsbundne trygghetsorienterte velgere som er også frykter fremtiden. Høyre, Venstre (og SV) har færre slike velgere. Hva dette får å si for hvilke løsninger og forslag opposisjonen kommer til å fremme, er for tidlig å si. Men at det vil kunne prege det langsiktige arbeidet partiene driver for å påvirke velgernes holdninger, kan man trygt regne med.
I skattespørsmål kan man i hvert fall snakke om en todeling, om ikke tredeling. Venstre, Høyre og FrP vil både fjerne og redusere flere skatter og avgifter – om ikke de samme og på samme måte. KrF vil helst fordele de inntektene som er – til sine hjertesaker. Skattesakene kan bli en utfordring for H, KrF og Venstre – nettopp fordi KrF kan tenkes å støtte flere av den røde regjeringens utgiftsforslag, istedenfor et helhetlig forslag fra samarbeidspartiene H, KrF og V som også innebærer skattelettelser. FrP, H og V kan også begynne å bygge bro frem mot 2009 ved å bli enige/skrive seg sammen om skattelettelser. For eksempel er FrP og V enige om et høyt bunnfradrag, og om flatere skatt.
– Populisme
I profilering/løsninger/forslag kan man også skille mellom en populistisk og en ikke-populistisk opposisjon. Her går skillet mellom FrP og de tre andre. Her kan H, KrF og Venstre velge mellom å kjøre en ensidig front mot regjeringen – og satse på at velgerne får tillit til deres troverdige og forutsigbare politiske løsninger. Eller de kan velge også å angripe FrP for lettvinte øyeblikksløsninger uten realisme og troverdighet.
Egenmarking gir tredeling
Hvis partiene satser på egenmarkering kan det snart danne seg en tredeling – og en ny todeling – av opposisjonen.
Sentrumspartiene Venstre og KrF vil finne sammen i mange saker, det tradisjonelle høyrepartiet Høyre vil markere seg selv (og finne seg selv) slik det gjorde foran valget i 2001. Det populistiske partiet vil fortsette sin alenegang på egne premisser. Denne tredelingen vil falle naturlig fordi de tre ”blokkene” har ulik tilnærming til en del viktige spørsmål, men vil ikke være bastant og unison i samtlige saker. Verdispørsmål og skatt er eksempler på unntak fra dette mønsteret.
Selv om Høyre vil markere sin egen profil, vil partiet trolig kombinere dette med en ny brobyggerrolle mellom sentrum og FrP. (Så å si overta den rollen Venstre har hevdet å ha i Samarbeidsregjeringen, mellom KrF og H). Da vil partiet fort havne i skvis, fordi sentrum er mindre interessert i å bygge broer, men heller begrense samarbeidet med FrP til de sakene der det er kjent at forskjellene er så små at de kan føre til sekundære fellesmerknader og forslag. Høyre vil bli stående som partiet med Janusansikt – og miste ytterligere troverdighet. Velgerne som vil ha mer høyrepolitikk vil trolig være fornøyde, men basert på FrPs premisser vil Hs økonomiske politikk miste troverdighet.
Erna Solberg avviste en tilnærming mellom H og FrP før valget, men står nå friere. Samtidig er Høyre i alvorlig tvil om hva de skal gjøre videre. Satse på egen politikk for å få igjen de 100 000 velgerne de lånte til FrP, eller satse på et samarbeid for å bygge en mer slagkraftig høyreside – fremfor å satse på samarbeid med sentrum, og uansett være avhengig av FrP for å flertall. Høyre tapte på å ville vinne valget på resultater fremfor visjoner og på kalkulator fremfor følelser. Bokholdere kan nok holde orden – men oppfattes sjelden dit hen at de beveger verden.
Presset nedenfra kan føre til alvorlig uro i Høyre. Det så partiets ledelse skjedde i Oslo i 1995. I 2003 valgte fylkespartiet å forebygge dette ved simpelthen å lempe ut V og KrF fra byrådet og ta inn FrP i stedet. Til tross for at byrådet ikke har flertall i Oslo, og må finne seg i å bli nedstemt i en rekke saker. Som Jagland-regjeringen 1996/97. Erna avviste Oslo-modellen standhaftig i valgkampen, ”basert på matematikk”; H og FrP vil ikke ha flertall bak seg i Stortinget, og vil bli betraktet som en fløyregjering. Vil Høyre nå likevel satse på et bedre forhold til FrP, som grunnlag for å jobbe for både mer formalisert samarbeid og flertall av de to partiene i 2009? Det kan i så fall ikke være fordi ”matematikken” har endret seg – annet enn at FrP er klart større enn Høyre.
H-ledelsen bør kanskje klarere enn man nå gir uttrykk for forskjellene på et liberalkonservativt (!) og et populistisk parti – og på FrPs manglende forutsigbarhet. Vil H miste for mye av sin sjel i et slikt samarbeid – og samtidig risikere å brenne broene til sentrum?
Venstre og KrF vil naturligvis ikke være tjent med å følge Høyre på ferden mot populismens sandgrunn. For det første er det fjernt fra sentrumspartienes verdier, holdninger, standpunkter, arbeidsmåter – og vil skade deres troverdighet på en trolig uopprettelig måte. For det andre vil sentrumsvelgere (også i Høyre) bli hjemløse. Hvis V og KrF blir stående på Sem-erklæringens grunn og Samarbeidsregjeringens politikk – der Høyre fikk mye gjennomslag – vil Høyre bli stilt overfor valget med å svikte både en politikk partiet ensidig markedsførte seg på i valgkampen – og sine tidligere samarbeidspartnere. Sentrumsorienterte velgere i Høyre vil søke seg til V og KrF. Moderne orienterte Ap-velgere som synes det blir for mye stillstand, bakstreveri og for lite modernisering i folkefrontregjeringen kan også søke tilflukt – i et sentrum der Venstre og ikke KrF får dominere de politiske løsningene. Venstre er også blitt beskyldt for høyrevridning under den nåværende ledelsen, men har i mindre grad enn KrF tatt skade av det, fordi partiet har visjoner som virker mer fremtidsorienterte enn innadvendte og tilbakeskuende (KrF).
Venstre er ofte definert som et klart antipopulistisk parti, og har all interesse av å markere front mot FrP. Valgforskere som tabloide Frank Aarebrot har hevdet at mesteparten av Vs velgere ved dette valget var til låns, fra Høyre. Imidlertid viser valgdagsmålingene at H kun gav 31 000 velgere til V, men hele 140 000 til Ap og FrP (2/3 til sistnevnte). Venstre har tidligere blitt rammet av ”motsatt” taktisk stemmegivning, ved at egentlige V-velgere ikke har stemt på partiet. Venstre har fått en helt annen mulighet til å kjempe i partienes førstedivisjon, og vil anstrenge seg for å vise at partiets stemmer ved årets valg var faktiske – og ikke taktiske. Litt avhengig av hvilke scenarier som slår til kan partiet virkelig bygge et liberalt sentrum i norsk politikk – noe som ikke har eksistert siden splittelsen i 1972. Et sentrum som i tråd med utviklingen også vil være mer verdiliberalt enn før, noe som vil være viktig for å tiltrekke seg unge velgere som feilaktig tror SV er liberalt.
– Nei til Hagen som stortingspresident
Den første markering av front mot FrP kan være å stemme blankt hvis Carl I. Hagen blir foreslått som ny visepresident i Stortinget. H har allerede erklært at de vil støtte forslaget – ut i fra sedvane.
Partiet som kanskje står lengst fra FrP i holdninger til nye landsmenn og arbeidet med å inkludere disse i det norske samfunnet, er Venstre. Å gjøre en person som Hagen til visepresident vil være et tilbakeslag for arbeidet med å skape et mer moderne, tolerant, flerkulturelt og farverikt Norge. Med Carl I. Hagens udemokratiske arbeidsmetoder (både internt og eksternt) og misbruk av konstitusjonell sedvane vil det være paradoksalt å sette ham til å være demokratiets vokter – som parlamentets visepresident.
Kan en populist som sorterer folk i grupper og angriper dem for å øke sin velgertilslutning være en god tillitsvalgt for folkets valgte representanter?
Vil det gå upåaktet hen hvis Norge gjør en av Europas mest suksessfulle populister stueren som parlamentets visepresident? Vil det gi ringvirkninger og oppmuntring til populister langt ut over Norges grenser? Hvilke følger for dette for demokratiets fremtid? Spørsmålene, paradoksene – og advarslene – er mange. Den som tror at mesterskuespilleren Carl I. Hagen kan nøytraliseres ved å stues bort i presidentskapet, er naiv. Han vil få en pondus som en viktig del av selve vårt demokratiske system, og vil få anledning til å spille en av sine favorittroller – som statsmann – hele perioden.
Tredeling gav suksess i 1997 og 2001
I 1997 og 2001 var opposisjonen mot Ap-regjeringene til Jagland og Stoltenberg preget av samme tredeling; sentrum, Høyre, og FrP. Dog med viktige forskjeller til 2005:
Den gang var det mindretallsregjeringer av Ap, nå er det en flertallsregjering av flere partier. Den gang var SP ikke gått over ”midtstreken” til sosialistene. Høyre var fortsatt største parti på ikke-sosialistisk side. Om disse tre forskjellene får noe å si for et valgutfall i 2005 er naturligvis helt umulig å si. Samtidig kan de fire opposisjonspartiene på en blanding av egenmarkeringer og felles opptredener tiltrekke seg både kjernevelger, usikre og de som blir skuffet av sosialistenes løftebrudd.
Spennende periode
Vi går inn i en spennende periode, der vi har en flertallsregjering for første gang på 20 år, som også i sin nyskapning er et kinderegg; Ap i regjering med andre partier, SV i regjering for første gang, og SP i regjering til venstre for første gang. Samtidig har vi en to – eller tredelt opposisjon, der et populistisk parti er klart størst. Både regjering og opposisjon vil være blandet drops av moderne, radikale og nyskapende partier mot partier som er konservative og tradisjonsbundne.
Mye kan skje i løpet av de neste fire årene – som det i dag er umulig å forutsi.
Og under lurer EU-saken..
