Idag er det 15 år siden «arbeider- og bondeparadiset» Tyskland (DDR) opphørte å eksistere, og ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.
Det totale nederlag for den kommunistiske samfunnsmodellen var dermed et faktum. Det var bare et år siden det folkelige opprøret i kommunistlandene i Østblokken, bak det jernteppet Winston Churchill beskrev hadde senket seg i Europa, fra Stettin til Trieste, begynte. Det fleste revolousjonene for frihet og demokrati var fredelige, men enkelte endte i blodbad. I DDR gikk det forbausende fredelig for seg.
Høsten 1989
var spesiell. DDR skulle feire statens 40-årsjubileum – men folket håpet at Sovjetunionen skulle slutte å være fangevokter, og istedet skjenke dem frihet. I Polen ledet den uavhengige fagforeningen Solidaritet an i en fredelig avvikling av det kommunistiske diktaturet. Det var mindre enn 10 år siden foreningens fremste ledere ble satt i fengsel – under unntakstilstanden.
Det skjedde mer: Ungarns liberale kommunister klippet hull i jernteppet, Tjekkoslovakia lot øst-tyske brødre som søkte tilflukt i Vest-Tysklands ambassade få fritt leide til friheten i Vest. Bonde- og arbeiderparadiset opplevet igjen, som i 1947 og 1960/61 at folket rett og slett rømte.
Så begynte fredelige massemønstringer. Den kommunistiske ordføreren i Dresden, Hans Modrow, ble førende i kampen mot SEDs maktmonopol. Han hadde selv vært medlem av sentralkomiteen i SED, og overtok i november 1989 som statsminister. Som i China i mai skulle Mikhail Gorbatsjov komme på besøk til DDR i oktober 1989. Budskapet til SED var ikke til å misforstå: «Dere får klare dere selv!». I motsetning til i 1953, Ungarn i 1956, Tjekkoslovakia i 1968 og Polen i 1981 skulle det ikke brukes makt mot folket.
Hurtig tempo
Erich Honecher måtte gå av som statsleder og SED-sjef 18.oktober 1989. Muren falt 09.november. Dette førte til at folkestrømmen ut av DDR bare aksellererte ytterligere. De eneste frie valg i DDR ble avholdt 18.mars 1990, og CDU-lederen Lothar De Maizière ble statsminister. Han forhandlet med Storbritannia, USA, Sovjetunionen, og Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) om sammenslåing av DDR og BRD (øst og vest). Allerede 18.mai inngikk DDR og Forbundsrepublikken en omfattende samarbeidsavtale – som inkluderte en valutaunion. 01.juli ble overraskende valutaunionen gjennomført med 1 østtysk mark satt lik verdien av 1 vesttysk mark. En kurs hinsides det reelle vekslingforholdet. 23.august besluttet parlamentet i DDR at landet rett og slett skulle inkorporeres i Forbundsrepublikken. 03.oktober ble sammenslåingen sluttført: DDR ble oppløst, de 5 delstatene ble tatt opp i Forbundsrepublikken (Berlin ble samtidig ny delstat) – og hele lovgivningen skulle nå også gjelde det tidligere DDR.
Det var ingen forhandlinger mellom to likeverdige parter – DDR var et kommunistisk fallittbo – men prisen for gjenforeningen er blitt høy.
02.desember ble de første fellestyske valg siden 1933 holdt – og de konservative under kansler Helmuth Kohl vant stort. Han hadde da også vært en sterk pådriver for tysk samling – mot både venstresiden i Vest-Tyskland og internasjonal motstand. Kohl hadde vært kansler i vest i 8 år. Nå fikk han oppleve å være kansler for et samlet Tyskland – også i 8 år. Derefter overthok Gerhard Schroeder – og da er vi omtrent ved dagens dato. Tyskland feirer 15-årsdagen med en fullstendig uavklart politisk situasjon. Det eneste sikre er at Europas kjempe og økonomiske lokomotiv er iferd med å kjøre i grøften.
Gjenforeningen for 15 år siden var geografisk og formell – men langtfra reell. Det er den fortsatt ikke. Tyskland har en lang vei å gå – og sliter samtidig med en av Europas tyngste velferdsstater. Som konservative Bismarck innførte i 1870-årene. De liberale vinder som for 25 år siden feiet over den vestlige verden berørte knapt Tyskland.
Er det ikke snart på tide?
