Samarbeidsregjeringen har vært for dårlige på fattigdomsbekjempelse sier SV og SP, og vil definere alle med under 300 000 i årslønn som fattige. Fattig du også? Velkommen i klubben!
Jeg har alltid ment at det er noe surrealistisk over den norske fattigdomsdebatten. Flere reiser ute i den store verden har stilt meg ansikt til ansikt med direkte nød; familier som knapt har mat i maven, tak over hodet eller klær på kroppen. Rent vann, grunnleggende helsestell eller utdannelse er det også smått med. Selv land som ikke ligger så dårlig an økonomisk har store skarer av tiggere – eller barn som istedenfor å være på skolen forsøker å vaske bilvinduer i lyskryss, eller selge karameller og annet på gatene.
I Norge finnes det knapt direkte nød. I stedet debatterer man i Norge såkalt ”følt fattigdom”; det vil si at folk føler seg fattige når barnene ikke har siste teknologileke, moteklær eller driver med dyre fritidsaktiviteter. I Norge er vi så velstående at synlige forskjeller – av at folk faktisk har ulik lønn basert på forskjeller i utdannelsesnivå og kompetanse – ikke skal aksepteres. Politikere på venstresiden (og i sentrum) driver en hard agitasjon for gammelt sosialistisk tankegods; resultatlikhet uavhengig av forutsetninger. Med et så originalt utgangspunkt må resultatet bli spinnvilt.
SV ønsker nye satser for beregning av sosialhjelp. Ifølge Dagsavisen blir resultatet at en enslig mor med to barn efter SVs modell vil få en samlet årsinntekt på 300 000 kr. Det er de veiledende satsene for et «rimelig forbruk» som utarbeides av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) SV vil bruke. Dessuten skal barnetrygd, småbarnstillegg og kontantstøtte er holdt utenfor, ettersom både de i jobb og de uten får disse ytelsene. Dessuten vil partiet ha en statlig minstenorm uavhengig av de faktiske utgiftene på stedet den enkelte sosialhjelpsmottager bor.
I Norge er det 2,1 millioner arbeidstagere. 850 000 av disse vil komme under SVs norm for fattigdom. Hvor mange av dem (oss) vil fortsette å jobbe hvis SVs modell blir statens vedtatte fattigdomspolitikk? Hvor store skal byrdene bli på dem som faktisk jobber og betaler skatt?
Liberaleren stiller spørsmålet: Skal politikerne utjevne alle forskjeller mellom mennesker?
Det er alment akseptert i Norge å gi alle de samme muligheter, uavhengig av utgangspunkt. Derfor er det gratis helsestell – inkludert tannlege til 18-års alder, gratis grunnskole, gratis biblioteker, alle får barnetrygd, alle som ikke bruker barnehave får kontantstøtte. Elever på videregående betaler ikke for utdannelsen, kun for bøker (og noen for transport). Selv til høyere utdannelse får unge lån uten behovsprøving/sikkerhet, og betaler ingenting for å studere ved offentlige høyskoler/universiteter. Du kan til og med få førstehjemslån fra det offentlige uten sikkerhet.
Disse godene er ikke nok, ifølge SV: Noen hopper av utdannelsen, eller velger jobber (efter endt utdannelse) med lav status, lav lønn og få om noen frynsegoder. Opplever disse en ”følt fattigdom”? Muligens. SV vil i hvert fall frata folk ansvaret for konsekvensen av egne valg.
Fattigdomsdebatten i Norge er en hån mot verdens virkelig fattige. Tiltakene SV foreslår vil nok en gang anskueliggjøre den franske liberalisten og forfatteren Fredric Bastiats påstand:
«Staten er den store fiksjon hvorved alle forsøker å leve på bekostning av alle andre».
