Ukategorisert

Da første verdenskrig sluttet

ble endringene spesielt i Europa markante. Men mye fortsatte likevel som før; opprustning, nasjonalisme, og utviklingen vekk fra en fri økonomi.

La oss se på de åpenbare konsekvensene av krigen, og opphavet til den. Kanskje er det fortsatt spor av årsakene, konflikten og resultatene? Muligens er det også noe å lære?

Gamle imperier forsvant – nye oppstod
Det russiske keiserriket ble offer for kommunistisk kupp (oktoberrevolusjonen) og borgerkrig, før kommunistene kronet sin seier med å etablere Sovjetunionen, og fortsette undertrykkelsen av vanlige folk innenfor landets grenser, og efterhvert eksportere sitt samfunnssystem til nabolandene. Kommunistenes onde imperium gikk i graven symbolsk efter at Berlinmuren ble åpnet 09.november 1989.

Det tyske keiserriket gikk under, for å bli erstattet av et svakt demokrati der nazistene efterhvert fikk lett spillerom til å erobre makten. Krigsoppgjørets hevngjerrighet (Versaillestraktaten) bidro til nazistenes makterobring.

Det multikulturelle dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn gikk under, og ble splittet i både diktaturer og demokratier. Jugoslavia ble opprettet som ny stat på delvis det samme og delvis nytt territorium, og rommet både dobbeltmonarkiets gamle og noen nye kulturelle konflikter. Et viktig bidrag til konfliktene var Serbias tap under krigen, som gav grobunn for de gamle (og nye) myter og konspirasjonsteorier om naboenes hat mot og ønske om å undertrykke serberne spesielt.

USA etablerte for første gang siden uavhengigheten i 1783 en ”beskyttende onkel”-rolle overfor sitt gamle opphav Europa. En rolle landet fortsatt spiller, men nå som hele verdens politimann.

Opprustning og nasjonalisme erstattet frihandel og demokrati
Da de engelske koloniene i Nord-Amerika vant sin uavhengighet i 1783 var det et viktig bidrag til demokratiutviklingen i verden; konger kunne ikke lenger fritt disponere borgernes skattepenger – uten at borgerne selv fikk et ord med i laget.

Da Frankrike kastet eneveldet i 1789 og henrettet kongen i 1793 forsvant myten om at kongen var innsatt av og beskyttet av gudemakt. Det tok også knekken på merkantilismen, datidens planøkonomi. Borgerne fikk både sivile rettigheter, en mer forutsigbar stat der også den enkeltes rettssikkerhet ble et grunnleggende prinsipp. Personlig frihet var en forutsetning for fri økonomi – der også varer, folk og tjenester krysset landegrenser uten myndigheters altfor store innblanding.

Napoleon dominerte Europa i 15 år, og bidro til at revolusjonsarven fikk fotfeste også i andre land enn Frankrike; konstitusjonelt kongedømme ble den nye statsformen: Kongene måtte regjere innenfor rammene av en konstitusjon som påla dem begrensninger og gav deres undersåtter rettigheter.

For en stakket stund opplevet verdensdelen både velferdsutvikling og demokratiutvikling som følge av industrielle nyvinninger og økonomisk oppblomstring.

Med Tysklands samling i 1870 ble opprustning, nasjonalisme og hemmelig diplomati tidens melodi. Kongene dannet hemmelige allianser, og brukte mer penger og andre ressurser på våpen enn noensinne. Sosialistene krevet at mennesker skulle få leve på andres bekostning fremfor å stå på egne, frie ben. Konservative Bismarck utviklet velferdsstaten for å holde massene i ro, men skapte i stedet et monster bestående av økonomisk undertrykkelse, troen på staten som garantist for lykke, en militærmaskin uten sidestykke næret av nasjonalisme.

Krigens gru
Det folk flest kanskje forbinder mest med 1.verdenskrig er de endeløse skyttergravene der vanlige, unge menn led og døde i en malstrøm av sult, kulde, sykdommer – og dødsfare. Den utrolige masseslakten av Europas unge generasjon, dirigert av privilegienytende generaler godt beskyttet i hovedkvarter langt bank fronten.

Verden ble også introdusert for luftkrig, bruk av kjemiske stridsmidler, og motorisert krigføring på bakken. Var det noen som sa fremskritt?

Mennesket har drept og lemlestet hverandre i uminnelige tider. Utviklingen har gitt oss mer frihet, sikkerhet, mat og velstand. Men vi dreper fortsatt hverandre. Det er en etablert sannhet at mengden av oppfinnelser nyttige for det sivile samfunn aldri er så stor som under en krig. Mulig det, men det negative er at man også finner opp mer utspekulerte og djevelske måter å ta livet av hverandre på. Nye våpen prøves ut under nye kriger, samtidig som de gamle metodene fortsatt er anvendbare.

En internasjonal rettsorden
ble forsøkt etablert efter første verdenskrig. Folkeforbundet ble stiftet, med den generaltabben å utelate krigens tapende nasjoner fra medlemskap. I tillegg manglet Folkeforbundet helt virkemidler mot dem som stilte seg utenfor det gode selskap ved å ta seg til rette i det internasjonale samfunn. Folkeforbundet kan karakteriseres på samme måte som andre internasjonale fora uten sanksjonsmuligheter: Mye å gjøre å lite å få gjort. En prateklubb. Noe hadde jo statslederne lært av perioden 1870 – 1914; hemmelig diplomati er en uting. Bedre at alle parter møtes ansikt til ansikt. Men når taperne utelates inngår de sine egne avtaler; som Stalin og Hitler gjorde i 1939.

Negativ utvikling fortsatte 60 år til
Første verdenskrig betød ikke en slutt for undertrykkelse av den enkelte borger. Totalitære ideologier hadde fortsatt ikke nådd høyden av sin makt. Rustningsspiralen fortsatte til den nådde et ubegripelig omfang, mens mennesker over hele kloden fortsatt dør av sult, nød, fattigdom og sykdommer som kan kureres for en brøkdel av pengene som brukes på å utvikle redskaper for død og fordervelse. Statsmaktens inngripen i økonomien fortsatte og ble stadig mer ødeleggende. Også oppbyggingen av velferdsstater bygget på prinsippet om å leve på andres bekostning, fortsatte.

Individuell frihet og fri økonomi – eneste vei til fred og demokrati
Hvis galskapen og den negative utviklingen skal kunne forandres, må menneskene slutte å gi fra seg så mye frihet og suverenitet til statsmakten, og beholde mer av pengene sine. Når staten får mer makt og individet mindre – og når staten får mer penger og individet mindre, øker sjansene for at staten bruker penger på å bygge opp en nasjonal ideologi som inkluderer myter om andre land og folkeslag som fiender, og til å utvikle undertrykkelsesredskaper både mot egne og andre lands borgere – under dekke av at de er til ”forsvar” mot fiendebilder makthaverne selv har utviklet.

Hvis våpengalskapen skal snu må menneskene se enhver fremmed som en potensiell venn og handelspartner snarere enn som inntrenger og fiende. Som Bastiat sa det: ”Der mennesker og varer ikke krysser landegrensene vil soldater gjøre det.”

Kollektive massesuggesjonsvåpen som nasjonalisme, religion og totalitære ideologier må få mindre makt over menneskenes sinn.

Budskapet fra Käthe Kollwitz
kan jeg slutte meg til. På mitt første besøk til Berlin, i 1985, besøkte jeg museet til ære for antikrigskunstneren Käthe Kollwitz (1867 – 1945). Hun opplevet krigens galskap, der hun mistet sin mann i 1.verdenskrig og sin sønn i den neste. En av hennes fineste tegninger viser et menneske sterkt i sin uavhengighet, som reiser armen i været i protest mot krigens gru og galskap, og maktmenneskenes perverterte menneskesyn: ”Ni wieder krieg!”

Min sluttappell, med minnene om verdenskrigens gru, blir derfor:

Ned med våpnene! Aldri mer krig!

Tags:

Mest lest

Arrangementer