Ukategorisert

En viktig rettsak?

Jan Simonsens rettsfarse mot Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fortsetter i lagmannsretten denne uken. Saken er imidlertid viktigere enn hva som kan synes. Eller?

På overflaten synes dette som en personfokusert krangel mellom to mennesker som gjennom et langt politisk ekteskap har gjennomgått en tøff politisk skilsmisse, med verst mulig resultat. Det er ingen tvil om at Simonsen og Hagen forakter og hater hverandre. Så det er klart at det som bobler på overflaten er reelt.

Det er vanskelig å ikke få sympati for Jan Simonsen. Han har i flere tiår vært ytterst lojal mot FrP og blitt belønnet med en patetisk begrunnet eksklusjon (nå meldte vel Simonsen seg formelt sett ut før han ble ekskludert hvis man skal være pirkete, men realiteten er en annen). Måten han ble sparket ut på sier en god del om mangelen på menneskelige hensyn i politikken. Like fullt er det grunn til å håpe at han lider et sviende nederlag i denne rettsaken.

I utgangspunktet handlet Simonsens søksmål om et viktig prinsipp. Det handlet om et partis rett til selv å velge sine regler og håndheve dem. Nå kan man si at prinsippet allerede er avgjort i norsk rettsvesen siden det i en tidligere rettssak er dømt til fordel for FrP i forbindelse med en eksklusjon. Prinsippet er fortsatt interessant siden det siden den gang har skjedd en uthuling av dette prinsippet i forhold til andre enheter. Vi tenker da på ulike organisasjoners rett til selv å avgjøre hvem som får være medlem eller inneha verv i disse.

Problemstillingene har spesielt vært knyttet til kjønn og sex. Organisasjoner og bedrifter fratas sin rett til selv å velge hvem som skal være med i et styre, dette underordnes en gitt kjønnsfordeling. Hvis man kan bøtelegge eller nedlegge bedrifter som ikke har minst 40 prosent kvinner, hvorfor kan man da ikke vedta en lov som bøtelegger eller nedlegger et parti eller de av deres lokallag som heller ikke har tilfredsstillende kvinneandel? Likeledes henger trusselen om straff hengende over organisasjoner som velger å følge sin moralske overbevisning i forhold til seksuell legning.

Det er nemlig mye det er lov å være forarget over i forbindelse med både politiske partier, bedrifter og organisasjoner. Det gir et ganske enkelt valg. La være å støtte dem. Ikke meld deg inn i eller stem på et politisk parti som du ikke liker. Ikke kjøp varene til en bedrift som driver i strid med dine etiske holdninger. Ikke gi penger til organisasjoner som diskriminerer. Skriv gjerne leserbrev mot dem. Lag en plakat og demonstrer mot dem. Ring alle vennene dine og fortell dem hva som er galt og hvorfor de bør bryte all kontakt med ulumskheten. Men respekter andre menneskers rett til å organisere sin virksomhet slik de selv ønsker.

Fremskrittspartiets har rett til å vedta sine vedtekter på den måten de selv ønsker, og etterleve disse. Partiets vedtekter er klare på at det er lov å ekskludere medlemmer. Det står også klart hvordan dette skal gjøres. Det sentrale punktet er imidlertid noe som sjelden trekkes frem, så sjeldent at det bør fremheves spesielt! For noen leverte to fremstående advokatfirmaer to utredninger i forbindelse med en strid om eierskapet til Det Liberale Folkepartiet. De misset imidlertid fullstendig på det sentrale punktet, nemlig hvem som har tolkningsrett til vedtektene.

I Fremskrittspartiets vedtekter står det helt klart at ved tvil om tolkninger av vedtektene er det sentralstyret som avgjør dette. Eksklusjoner avgjøres av sentralstyret, med landsstyret som ankeinstans. Partiets øverste organ er landsmøtet, men dette har ikke rett til å overprøve sentralstyrets vedtak, i så fall måtte det stå i vedtektene. Likeledes kunne det stått i vedtektene at sentralstyrets tolkning er underlagt arbeidsmiljøloven eller andre norske lover, noe det ikke gjør. Det er således helt legitimt for et parti som FrP å kvitte seg med en eller flere personer på den måten de ønsker. Noe Carl I. Hagen kynisk benyttet seg av!

At Carl I. Hagen og hans partimedlemmer bør ha ytringsfrihet til å si hva de vil om Jan Simonsen eller andre politikere, anser jeg som en selvfølge. Så Simonsens injuriesøksmål bør kastes i den søppelbøtta det hører hjemme. Kommer domstolen til en annen konklusjon er det trist!

Mest lest

Arrangementer