I Politisk Kvarter på NRK P2 i dag uttalte Høyres leder Erna Solberg at Bondevik II gav nok skattelettelser. Dette er hennes forklaring på at budskapet om flere skattelettelser ikke gav Høyre uttelling ved valget i fjor. Dermed mistet hun en viktig medieluke – og kommuniserer galt budskap.
Høyres krise opptar mange om dagen. Høyre er på et historisk bunnivå, som bare finner sin like i gallupmålingene det første halvåret efter 1997-valget. Kravene om utskiftning i ledelsen, endring av politisk profil – og formaninger om ro i rekkene – kommer tettere enn FrPs løfter om bruk av staten til å løse oppgaver.
Samtidig med Høyres krise flyr FrP høyt om dagen. Det er forestående formannskifte på landsmøtet, gallupene har aldri vært høyere, partiorganisasjonen skoleres visstnok på ideologi (hvorfor dét – når det er partiets enkeltstandpunkter løsrevet fra og uten forankring i ideologi partiet vinner på?), og partiet inviteres til alle debatter.
Erna misbruker muligheten
I denne situasjonen misbruker Erna Solberg en gylden sjanse til å fortelle folk flest at Høyre har tro på sitt budskap, og vil fortsette sin linje med å gi folk tilbake råderetten over egne penger og eget liv, slanke staten og gi folk valgmuligheter. Når Høyre tilsynelatende er i krise er det naturligvis mulig for ledelsen å komme ut med sine kommentarer og svar. Media har sin agenda – men Høyre burde skape seg sin egen; finn ut hvilket budskap partiet vil ha ut – og kommunisér det!
Høyre blir av sosialistene foraktelig betegnet som et ”kalkulatorparti”. Også internt i Høyre har denne festnet seg. For eksempel har fylkeslederen i Oppland Høyre sagt at ”en av kalkulatorene i ledelsen må byttes ut”. I USA derimot, innser politikerne viktigheten av økonomi. Bill Clinton vant valget i 1992 på slagordet ”It’s the economy, stupid”. I Storbritannia gikk en statsminister til valg på budskapet om at ”dere har aldri hatt det så godt” – og ble gjenvalgt. I Norge ble Bondevik II fanget av de stigende forventningers misnøye – og klarte ikke å bli gjenvalgt til tross for lav rente og prisstigning, relativt lav arbeidsledighet – og høyt personlig forbruk hos folk flest. Det skal dog legges til at det ikke var noen masseflukt av velgere over til sosialistene, men små justeringer mellom blokkene. Den viktigste velgerforskyvningen fant sted internt på ikke-sosialistisk side.
Statens penger – eller mine penger?
Erna Solberg mener – eller er blitt forledet til å mene offentlig – at folk har fått nok av egne penger tilbake når summen av returnerte statskonfiskerte penger siste 4 år er på 23 milliarder kroner.
Nettopp denne tilnærmingen til det som på politikerspråket kalles skattelettelser, illustrerer det jeg som liberalist er det største problemet med Høyre; partiet har ingen prinsipiell oppfatning av forskjellen mellom stat og individ, og forholdet mellom dem.
Når politikerne sier at de gir skattelettelser høres det ut som om de deler ut statens penger – selv sannheten er at folk får tilbake sine egne penger. Når sosialistene sier at de ikke vil gi skattelettelser, men heller vil bruke pengene på viktige fellesoppgaver, er det egentlige budskapet at de vil fortsette å konfiskere folks penger – fordi de ikke stoler på at folk kan gjøre de riktige prioriteringene når de skal disponere pengene sine.
30.april – medieluken Erna mister
Istedenfor å gi efter for påstanden om at Høyre er et kalkulatorparti kunne Erna Solberg benyttet den anledningen som 30.april er, til å sette i gang en større debatt av prinsipiell karakter – om størrelsen på offentlig sektor, og om folks mulighet til å gjøre sine egne valg med egne penger.
Sjelden er vel bevisstheten om hvor stor andel av inntekten du betaler i skatt høyere enn akkurat rundt datoen for innlevering av selvangivelsen?
Og smak på ordet; du skal angi deg selv og informasjon om dine økonomiske forhold til myndighetene. Egentlig trenger du knapt å gjøre noe som helst, for alle fra arbeidsgiver til bank og barnehave har plikt til å sende informasjon om deg til ligningsmyndighetene.
Så lenge Erna Solberg ikke trekker tilbake budskapet om at folk har fått nok skattelettelser, er Høyre et parti infisert av sosialdemokratisk tankegang. I så fall kan Erna Solberg abdisere i morgen, for min del. Da bør Høyres ledelse bestå av Ine Marie Eriksen, Torbjørn Røe Isaksen og Jan Arild Snoen. Ingen kan beskylde den trioen for noe i nærheten av sosialdemokrati.
Ideologisk holdningsoffensiv
Unge Høyre har vært flinkere enn Høyre til i hvert fall å antyde en viss prinsipiell tenkning rundt individets frihet og selvråderett. Det må settes grenser for politikk. Budskapet om at det finnes klare grenser for hva folk skal forvente statens hjelp til, må kommuniseres klart og tydelig. Frihet – og ansvar – for eget liv burde være et positivt budskap. Ikke negativt.
Så lenge det er mainstream-politikk i Norge å snu forholdet mellom stat og individ på hodet, slik at staten står øverst, vil kravene om at det offentlige skal være garantist for alt mellom himmel og jord ved å bruke mine penger til å dekke naboens behov, ikke minske i styrke.
Høyres mulighet ligger i å holde trykket oppe i denne debatten. La aldri en sjanse til å sette fokus på dette ene viktige spørsmålet; hvorfor er dette noe det offentlige skal ha ansvar for – istedenfor individet selv?
Bevisbyrden må ligge på de som vil frata individet frihet og råderett over eget liv – ikke de som vil gi individet friheten tilbake.
Fellesskapsløsninger er sosialistenes mantra. Men fellesskap trenger ikke være i regi av det offentlige, eller bevisbare i form av en post på et offentlig budsjett. Et fellesskap bør være frivillig, følt – og ønsket.
Hvis noen naboer og jeg går sammen om å få tømt søppel regelmessig, ordner vedlikehold av friarealet rundt og mellom boligene våre etc. er dette et frivillig, ønsket og følt fellesskap. Helt annerledes enn når kommunen, fylket eller staten kommer og dikterer en A4-løsning det ikke er mulig å velge bort, eller finne alternativer til.
Høyres mulighet ligger i å utfordre sosialistenes begrepshegemoni – og vise de gode eksemplene på at saker og ting fungerer uten det offentliges medvirkning eller skattefinansiering. Høyre må for eksempel være dét partiet som sier: ”Kun hvis det ikke finnes individuelle, kommersielle, eller frivillige krefter som kan løse en oppgave – skal vi vurdere det offentlige.”
Det spiller ingen rolle om Høyre bytter ledelse eller sender organisasjonen på smilekurs. Høyre må ha sine meningers mot. I en tid da selv FrP er blitt sosialdemokrater må Høyre ha mot til å stå imot konformitetspresset.
Liberaleren har gitt eksempler på hvor ille det kan gå, når Høyre adopterer sosialistenes løsninger. Kulturpolitikken er et eksempel. Vi har også anbefalt en ideologisk holdningsoffensiv. Hver gang du som individ velger offentlige løsninger svekker du private løsninger – kommersielle eller ikke-kommersielle. Hver gang du velger en offentlig organisert løsning er sjansen mindre for at du har mulighet til å velge en privat løsning neste gang. Liberaleren har skissert at det er mulig å velge en helt annen tilnærming til fremtiden enn sosialistene.
Sosialistene tror at alt som iverksettes av reformer fra det offentliges side, er positivt. Slik er det naturligvis ikke. Hver gang noe finansieres over skatteseddelen blir samfunnet litt mindre fritt. Hver gang en beslutning taes i politiske organer, går litt av friheten tapt.
Når staten har makt til å gi alt – har den også makt til å ta alt.
