vekker alltid medias interesse. Og det er gjerne media som supplerer ”politisk kanal” med ”hemmelig”. Da blir det litt som Frimurerlogen. Jeppes kro i Oslo er siste tilskudd til listen over mystiske steder folk samles for å diskutere politikk. Liberaleren avslører flere!
I går ”avslørte” Dagbladet at en del folk med bakgrunn fra Høyre, Venstre, KrF og FrP møtes jevnlig på Jeppes kro på Vinderen i Oslo til samtaler om politikk. Regien har Høyres ideolog og tidligere utdannelsesminister Kristin Clemet, og tenketanken Civita. Det eneste ”hemmelige” med disse møtene er at det ikke er sendt invitasjon til media. Men noen av deltagerne presterte et dårlig ordvalg da Dagbladet konfronterte dem med saken: ”Går de ikke an å holde noe hemmelig lenger?”. Hemmelige møter er lite hemmelige om de avholdes på en åpen kro.
Naturligvis er det Høyres krise, FrPs suksess – og utsiktene til et regjeringsalternativ i 2009 som inkluderer FrP – som pirrer media. Og da spesielt Valla-regjeringens uoffisielle hofforgan Dagbladet. For mange både i media og i partiene er FrP som en leprabefengt pasient; det er best å holde avstand. Dagbladet og likesinnede tror visst at dette er en holdning som deles av velgerne – til tross for at FrP på gallupene har oppslutning fra en tredjedel av velgerne.
Clemet har valgt seg sine påvirkningsagenter med omhu. Her er det få folk fra Høyres, KrFs og FrP verdikonservative, og få av FrPs fremmedfiendtlige. Noe vi finner betryggende.
Vi er fortsatt bare 1 år inn i stortingsperioden. De tre tidligere regjeringspartiene står ikke sammen oftere enn det er nødvendig – og da mest for å forsvare politikken fra Bondevik II. Så hender det av og til at hele den ikke-sosialistiske opposisjonen finner sammen. Vi har kritisert i hvert fall en av disse fellesmarkeringene her på Liberaleren. Efter FrPs karaktermord på den forrige statsministeren, og partiets notoriske mangel på ideologisk forankring av sine saker er skepsisen til samarbeid stor mellom FrP og de tre tidligere regjeringspartiene. Et fremtidig samarbeid må bygges sten for sten, ved å finne saker der det er lett å skape kompromiss, konsentrere angrepene på regjeringspartiene istedenfor hverandre, og drive egenmarkering og merkevarebygging som grunnlag for å opprettholde og skape øket oppslutning. Samtidig må partienes talspersoner ”finne tonen” menneskelig og sosialt. Alt i alt et krevende og møysommelig puslespill. Noen friske og kvikke utspill i media er ikke det rette virkemiddelet for å få brikkene på plass i en fei.
Liberaleren har naturligvis ingenting imot at personer i de nevnte partier med forholdsvis liberal grunninnstilling både til verdier og økonomi møtes og diskuterer – politikk. Kanskje klarer de å påvirke mindre liberalt innstilte i de respektive partiene, slik at det blir mindre verdikonservatisme og mindre sosialdemokrati til høyre for den nåværende regjeringen. Det ville vi anse som utelukkende positivt.
I media er personer mer interessante enn saker, konflikt mer interessant en samarbeid (hvis det ikke er FrP det handler om – da er samarbeid i seg selv oppsiktsvekkende), og fiasko gir større salgstall en suksess. Ideologi er ”kjedelig”, og markedsføring av saker og standpunkter er ”propaganda”. Er det da så rart at politisk interesserte og aktive mennesker finner sammen for å diskutere alt media ikke er interessert i?
Journalister elsker å slå opp konflikter, krangling og svarteperspill. Derefter går de hen og får kommentarer fra velgere og forskere som mener politikerne bygger oppunder politikerforakt og svekker demokratiet.
Liberaleren avslører andre kanaler
For å gi Dagbladet og andre som ser liberalister ved høylys dag litt vann på møllen, kan jeg avsløre at jeg selv har vært deltager i flere sammenhenger der det diskuteres politikk og ideologi, og selv vært med på å skape arenaer for dette.
– Ideologikurs i Unge Venstre – med FrP-liberalister
I desember 1994 (nesten 29 år gammel) meldte jeg meg inn i Unge Venstre. Ikke for å ha en stor karriere som ungdomspolitiker, men for å drive ideologisk påvirkning. Våren 1995 avholdt jeg, sammen med Pia Kristin Marken og Sverre Molandsveen et ideologikurs i Unge Venstre. Samtlige foredragsholdere var liberalister med bakgrunn fra FrP – og alle hadde de forlatt partiet på grunn av utrenskningen rundt Dolkesjølandsmøtet i 1994. Som kjent er det visse forskjeller på den liberalismen som forfektes i Norges eldste parti, og den liberalismen som folk med bakgrunn i FrP (før og nå) forfekter. Om dette ideologikurset skapte større stemning for mer klassisk liberalisme vet jeg ikke, men en pekepinn kan du få ved å lese velferdsstatsmanifestet som Unge Venstre vedtok på landsmøtet sitt i oktober 1995. Jeg var blant medlemmene i utvalget som utformet forslaget til manifest, sammen med blant andre daværende leder i Unge Venstre, Helge Solum Larsen.
– Debatt om Verdikommisjonen
Noe av det mer merkverdige Bondevik I (1997 – 2000) gjorde, var å oppnevne Verdikommisjonen. Da jeg kom tilbake efter noen måneder som ryggsekkturist i Asia, var kommisjonens virke på manges lepper. Jeg tok da initiativ til en serie uformelle debattmøter der kommisjonen dannet et mer eller mindre synlig bakteppe. Møtene ble holdt hos Pia Kristin Marken (generalsekretær i Unge Venstre og senere sentralstyremedlem i Venstre) på Tøyen i Oslo, og jeg skaffet foredragsholderne. Blant dem var Jan Arild Snoen, Inge Lønning, Per Olaf Lundteigen, Anders Rogg, Siv Jensen, Erik Solheim, og Dag Inge Fjeld. Vi var alt fra 10 – 30 personer samlet hos Pia. Møtene ble holdt på vanlige ukedager.
– Oslo Adam Smith-klubb
holdt en del samlinger på begynnelsen av 1990-tallet. Vi var en gjeng liberalister i og utenfor FrP som jevnlig diskuterte ideologiske temaer, som blant annet verneplikt og konsekvensene av Murens fall i Øst-Europa. Dette var da Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) skrev festlige kommentarer om de grusomme liberalistene i Oslo som kuppet seg inn i byrådet ved hjelp av et Høyre på knærne (da også!). Finansbyråd Trond B. Svendsen og rådgiver Tormod Sæbø ble nevnt. Også KrF var en del av regjeringssamarbeidet i Oslo, mot KrF-ledelsens ønske.
Tips til Dagbladet. Samtaler mellom KrF’ere og FrP’ere er ikke av ny dato: Da media meldte at det også i KrF (!) fantes høyreorienterte spesielt blant de med ansvar for økonomisk politikk fanget det AS-klubbens interesse. Svein Konstali ble invitert til å holde foredrag om KrFs interesse for økonomisk liberalisme. Det ble en underholdende forestilling. For the record: Liberalistene tapte det ideologiske hegemoniet i FrP – og vant det aldri i KrF.
Partiene – fanger ikke opp politisk interesserte?
Man kan naturligvis spørre seg om hvorfor politisk interesserte og aktive velger seg slike uformelle arenaer for å diskutere politikk? Burde ikke folkevalgte organer, og årsmøter og styremøter i partiene være egnede fora? Kanskje det. Det mest innlysende er jo at partiene skaper arenaer for debatt og utforming av politikk. Som nevnt over skaper media dårlige kår for dette, med den innretning den politiske journalistikken i dag har.
Det er slett ikke noe problem for folk flest å påvirke og utforme politikkens innhold og kurs. Det er bare å melde seg inn i et parti, delta på møter i lokallaget og fylkeslaget – og kanskje ta på seg en oppgave eller to. Dessverre blir altfor mange fanget av dag til dag-spillet, og mister visjonene de engang hadde, eller deres ideologiske kompass slutter å fungere.
At noen velger å møtes uformelt for å diskutere saker og ideologi er ingen trusel hverken mot partiledelser eller politikken som sådan. Det er bare journalister som jakter på konspirasjoner med hemmelig-stempelet i lommen som tror slikt.
