Høyre tapte valget så det sang. Men hvorfor? Har partiet noen troverdig analyse av tapet, som gjør det mulig å finne virkemidlene som skal til for å reise seg?
Jeg tviler.
Høyre hadde landsmøte i helgen, og valgte samling i bunn. Partilederen var akkurat så selvkritisk at hun forhindret stormangrep på sine nestledere. Høyre har kastet så mange partiledere de siste 20 årene at Erna satt trygt. Foss og Sanner gjorde det ikke. De frynsete delene av Høyre – de som knapt tåler at det blåser rundt partiet og butter litt imot før de angriper egen ledelse – valgte å plassere ansvaret for nederlaget på nestlederne.
Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Høyre – og resten av regjeringen – gjorde en elendig jobb i å markedsføre resultatene, og klarte ikke å tegne en fremtidsvisjon velgerne kunne tro på. Når regjeringens ustabile «støtteparti» – i den grad FrP i det hele tatt fortjener en slik betegnelse – gjorde sitt beste for å sabotere regjeringen i valgkampen, var bordet ryddet for Vallas marionetter.
Høyres og regjeringens utgangspunkt før valget var som skapt for borgerlige velgere; lav inflasjon, lav rente, lavere skatter, stabil og ikke spesielt høy arbeidsledighet, fokus på kunnskapskrav i skolen, krav om kvalitet på offentlige tjenester – og effektivitet i tjenesteproduksjonen, modernisering av offentlig sektor etc. etc.
Likevel tapte Høyre valget. Fordi regjeringen aldri klarte å komme seg på offensiven, og drive tilbake sosialistenes elendighetsbeskrivelse av samfunnet under Bondevik II.
Clinton klarte å vinne valget i 1992 på slagordet «It’s the economy, stupid». Opposisjonen på begge sider av Bondevik II klarte det samme – til tross for at den økonomiske situasjonen var helt motsatt i Norge i 2005 enn i USA i 1992. Hvordan er det mulig?
Det fokuseres ofte på at velgerne stemmer med lommeboken. Hvorfor velger de da partier som SV og SP? De velgerne som er i offentlig sektor ønsker trygge arbeidsplasser (hvilket vil si minst mulig konkurranseutsetting, krav om effektivitet, og stemplingsur). Da er det ikke rart at de stemmer på partier som vil la offentlig ansatte beholde alle privilegier – og ikke ta ansvar for noe. Isåfall burde velgere i privat sektor stemme på partier som sørger for at offentlig sektor ikke vokser uhemmet – både i omfang og i utgifter. For regningen vil bli veltet over på privat sektor (både bedrifter og personer) – i form av skatter og avgifter.
Høyre kritiserer FrPs økonomiske uansvarlighet. Med rette. Men når partiet fremstiller landsmøtekonklusjonen dithen at man skal «droppe kalkulatoren» betyr det at man har kapitulert for sosialistenes elendighetsbeskrivelse. Når det ikke nyttet for Bondevik II å vinne valget å økonomisk ansvarlighet – med alle økonomiske indikatorer pekende riktig vei – hvem kan da vinne valg i Norge? De som lover mer til alle? Vi så hvordan dét gikk – i 1981. Da hadde Ap styrt i 8 år, med støtte av SV.
Høyre skal bli et «optimistisk verdiparti». Kan man da få lov å antyde at enkeltmenneskets frihet og frihet og ansvar faktisk er verdier som bør appellere til folk i individualismens tidsalder? At åpne grenser, kunnskap og mangfold kan fremstilles positivt i globaliseringens tidsalder? I det minste overfor unge velgere?
Når skal Høyre ta opp kampen med sosialistenes definisjon av rettferdighet? Snart 17 år efter kommunistdiktaturenes fall er det vel på tide at vi også i Norge kan fremstille en liberal stat basert på menneskerettigheter, begrenset statsmakt og individuell frihet som noe positivt? Kan Høyre klare å få aksept for at det er positivt når mennesker står på egne ben, jobber, skaper verdier – istedenfor å ligge andre til byrde? At privat forbruk er enkeltpersoners egne valg av hvordan de vil bruke egne midler som de selv har anskaffet ved ærlig og produktivt arbeide?
Det er en formidabel oppgave i Norge – snart to tiår efter kommunismens fall i Øst-Europa å vinne kampen om begrepene. Carl I. Hagen har gitt opp. Efter helgens landsmøte ser det heller ikke ut til at Høyre våger seg på denne oppgaven.
Hvis Høyre ikke vil utfordre sosialdemokratiets begrepshegemoni, ikke går løs på oppgaven med å slanke staten med mer kreativitet enn de gjorde i Bondevik II – er det da virkelig behov for Høyre?
Finnes det ikke mange nok sosialdemokratiske partier i Norge allerede?
