Dødsstraff

av | 14. august 2006 kl. 12.22 | 8 kommentarer

I denne artikkelen skal jeg skrive om den mest fundamentale straffemetode vi kjenner; dødsstraffen. Jeg er prinsipiell motstander av dødsstraff – og er blitt utfordret til å begrunnet mitt syn.

Dødsstraff er avskaffet i Norge, såvel i krig som i fred. At man i en opphetet og ekstraordinær situasjon som krig skal ha anledning til å dømme noen til døden, er helt uakseptabelt. I krig er alle normale samfunnsfunksjoner omdefinert eller endret på grunn av den ekstraordinære omstendighet som krig er.

Mange land i verden har fortsatt dødsstraff. Ser man på disse landenes politiske system, finner man fellestrekk. De er ikke demokratier, men diktaturer. Det eneste vesentlige unntaket er USA. Som demokrati er USA i slett selskap når det gjelder dødsstraff. I 2004 lå USA på 4.plass på listen over de land som henrettet flest, sammen med Folkerepublikken China, Iran og Vietnam. Bak USA lå Saudi-Arabia, Pakistan, Kuwait, Bangladesh, Egypt og Singapore.

Liberaleren har nylig fokusert på at Peru vurderer å gjeninnføre dødsstraff. Polens nye makthavere har skapt ramaskrik i EU, ved å ta til orde for at dødsstraff skal gjeninnføres. Polen er iferd med å isolere seg i Europa.

Liberaleren har ikke tatt stilling for eller mot dødsstraff. Meg bekjent har eller ikke Liberalerens eier, FRIdemokratene, noe avklaret syn på dette temaet.

La meg med en gang innrømme at det finnes mange liberalister som støtter dødsstraff. Så lenge en anklaget får sin sjanse i en ærlig og rettferdig rettssak, må den mest fundamentale straffemetode være et av flere mulige utfall hvis den anklagede blir funnet skyldig og dømt.

Dødsstraffens lange historie
I en av mine bokhyller finnes en bok med tittelen «Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten» av Erik Holien. Innholdet gir seg selv av tittelen. I boken finnes et sitat:

«Mennesket lærte å lage knuter – og ble slik istand til å fremstille galgestikk; midler til å skape ild ble oppdaget – og kjettere ble brent på bålet; hjulet ble funnet opp – og forbrytere ble radbrukket på det; grovt jern ble til hvast stål – slik ble halshugging med øks og sverd mulig» George Abbot.

Dødsstraffen er således en meget gammel straffemetode. Boken anbefales på det varmeste av alle som vil delta i debatten om dødsstraff.

Ideologisk grunnlag for motstand mot dødsstraff
Den amerikanske uavhengighetserklæringen av 04.juli 1776 innledes med ordene: «We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed, by their Creator, with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness

I den franske erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter av 26.august 1789: «Menneskene er født frie og forblir like i rettigheter».

Som liberalist er det min oppfatning at alle mennesker i kraft av sine medfødte rettigheter er likeverdige. Uavhengig av kjønn, fødested, eventuell religon, seksuell legning og opphavets status i samfunnet. Det er retten til liv som gjør menneskene likeverdige.

Intet annet menneske, eller sammenslutning av mennesker, kan gis myndighet eller autoritet til å berøve et menneske livet. For da opphøyer de sine egne -eller andres – liv til å være mer verdifulle enn livet til mennesket de frakjenner retten til liv. En medfødt rettighet. Å innrømme noen en slik myndighet vil være å redusere menneskets medfødte og unkrenkelige rettigheter til noe som kan endres, reduseres eller fjernes, av andre mennesker.

Det enkelte menneske kan kun selv avgi begrensede deler av sine medfødte rettigheter, for eksempel for å beskytte disse rettighetene. Dette er det eneste legitime grunnlaget for statsdannelse.

Min prinsipielt begrunnede motstand mot dødsstraff er såpass fundamentalt forankret i de ideologiske prinsipper jeg bekjenner meg til, at å gå på akkord med disse prinsippene vil rokke ved hele mitt ideologiske grunnsyn.

Finnes det argumenter for dødsstraff?
Det vil alltid være folk som mener at det finnes visse typer forbrytelser som er så onde i sin natur, og så krenkende overfor individet, at bare dødsstraff er straff streng nok for forbryteren. Slike forbrytelser kan være mord, voldtekt, voldtekt eller andre overgrep mot mindreårige, landssvik, og forræderi. De to sistnevnte skal det spesielt være plass for i en krigssituasjon.

Straffens problem er et stort tema i litteraturen, både i og utenfor jussen. Straff skal være konsekvensen av å sette seg utenfor lovene et samfunn har utformet. Straff skal avskrekke andre fra å begå de samme forbrytelser. Straff skal plassere forbryteren utenfor det øvrige samfunnet for en periode – og kan derfor også gi forbryteren en sjanse til å starte med blanke ark. Det vi idag vil kalle rehabilitering.

Jeg er enig i at det skal være straff for kriminell aktivitet, men å definere hva som er kriminell aktivitet er ikke alltid enkelt. At noe er ulovlig betyr ikke nødvendigvis at det bør være kriminelt.

Det må være en balanse mellom straff for noe man har gjort, og gi den straffede en mulighet til å starte på nytt. Avhengig av forbrytelsen, den kriminelles anger, vilje til å gjøre opp for seg, og til å leve et lovlydig liv når straffen er sonet. Å tro at kriminelle skal kunne starte på nytt når straffen er sonet, uten å gjøre dem istand til å starte på nytt, er blåøyet.

Jeg har ingen tro på straffemetoder som ligger implisitt i uttrykket «øye for øye tann for tann«. Å dømme noen til døden fordi man har tatt livet til en annen person (mord, drap) er efter min mening helt meningsløst.

Dessuten indikerer slike straffemetoder at man ikke har noen tro på at et menneske kan forandre seg. Men det har jeg. Jeg tror ikke at noe menneske er født ondt. At man alltid vil begå kriminelle handlinger på nytt og på nytt, selv om man har gjort det én (eller få) ganger. Tiltroen til det gode i menneske må være sentralt i straffepleien. Ellers vil det være meningsløst å bedrive rehabilitering overhodet.

Systemets innebyggede svakheter
«I februar 2000 satte den republikanske guvernøren George Ryan i delstaten Illinois alle henrettelser på vent da det ble fremlagt påstander om at tretten av 25 fanger på Death Row var uskyldig dømt. En undersøkelseskommisjon ble nedsatt, og tre år senere, den 11.januar 2003, benådet guvernøren alle delstatens 167 dødsdømte. Fire ble satt fri.» Sitatet er fra «Død og pine».

At prestisje er et begrep som må kunne knyttes til alt menneskelig, som politi og påtalemyndighet, tør være velkjent. Fordommer er også et begrep mennesker ikke kan fri seg fra å være bekjent av. Knyttes disse to begreper til efterforskning av påståtte forbrytelser og forbrytere, til rettssaker og bevisføring, til domfellelse og straffeutmåling, bør det være innlysende at å idømme noen den mest fundamentale straff som eksisterer, skal man være meget varsom med.

Både politi, påtalemyndighet og rettssystemet vil knytte prestisje til jobben som er gjort i forbindelse med forbytelser og forbrytere. Å tro at politiets efterforskere, påtalemyndighetens ansatte såvel som dommere og medlemmer av juryer vil gjøre sin jobb fri fra menneskelige fordommer, er å være i overkant naiv.

Menneskeskapte systemer vil ha innebyggede svakheter. Dette gjelder også rettssystemet. Den mest åpenbare svakheten er mennesket i systemet. Jeg skal ikke gå inn på alle svakheter som kan føre til at uskyldige mennesker blir dømt, og heller ikke gå inn på alle fordommer som kan forlede rettssystemets aktører til å dømme de som ikke bør dømmes. Bare konstatere at dette er momenter som må tillegges vekt. Ikke minst hvis man skal kunne bruke, og bruker, dødsstraff som en av flere straffereaksjoner.

En eksekvert dødsdom kan aldri omgjøres.

Selv om feilaktig sonede år ikke kan tilbakeføres til uskyldig dømte, kan man gi en form for erstating. En henrettet kan aldri få vende tilbake til livet han eller hun på feilaktig grunnlag ble berøvet.

Rettssystemet kan aldri bli ufeilbarlig. Derfor bør det heller ikke være anledning til å ilegge noen dødsstraff.

Andre om dødsstraff
Wikipedia har en utvidet artikkel på engelsk om dødsstraff.

Amnesty har flere artikler om dødsstraff.

Også den amerikanske organisasjonen ACLU har mye lesverdig om dødsstraff.

En av de beste filmer jeg har sett om temaet (og som ikke kan tolkes hverken for eller imot dødsstraff) er naturligvis Dead man walking, som også ble anmeldt i Dagbladet.


Kommentarer

  1. Eivind Knudsen | 14. august 2006 kl 13.50

    Dette var en glitrende artikkel! Som forhenværende leder av Amnesty Internasjonal Juridiske Studentnettverker stiller jeg meg helt bak artikkelforfatterens syn på dødsstraff. Det mest vektige argumentet er efter mitt skjønn dette med at en slik straff aldri kan omgjøres.
    Jeg har imidlertid lyst til å utfordre liberalismens syn på livets ukrenkelighet, for hva mener liberalismen om abort?
    Hvis myndighetene i en demokratisk stat ikke skal ha lov til å idømme en forbryter dødsstraff, bør da en mor ha lov til å frarøve sitt ufødte barn – som per definisjon ikke er skyldig i noe som helst – livet? Hvis menneskene skal ha full rett til å bestemme over eget liv, blir det ikke da problematisk å støtte selvbestemt abort, idet dette jo betyr at ett menneske – moren – setter sitt eget liv, karriere og velvære over barnets? Og på den annen side, hvis der er fare for morens liv, bør man da ha anledning til å ofre barnet, eller må moren da ofres hvis barnet kan overleve?
    Jeg har ikke svarene, men jeg savner at disse to tingene tas opp i sammenheng. På den politisk korrekte venstreside hevdes det at det er inkonsistent å være mot abort og for dødsstraff, men det kan like gjerne snus på hodet. Er massemorderens liv mer verdt enn det uskyldige barnets?
    «Død og pine»-boka har jeg, og slutter meg til anbefalingen. Jeg henviser også til Bjørneboes tre foredrag om tortur og dødsstraff i «Kruttårnet». En skjønnlitterær skildring av dødsstraffens uhyrlighet er «En amerikansk tragedie» av Theodore Dreisser. Dreisser var motstander av dødsstraff i USA, men tilhenger i Sovjet, men boken er god for det.

  2. coz | 14. august 2006 kl 19.55

    jeg er mot dødsstraff og for abort.

    du kan snu det bildet ditt enda litt videre, hvem er det som oftest tar abort? jo det er unge ressurssvake mødre.

    da kan du tenke deg hvor mange potensielle kriminelle som ikke vokser opp pga aborten de tar..

    grunnen til at du kan være for den ene, og mot den andre er at verden er ikke svart/hvit. det finnes gråsoner. sikkert mange her som kan komme med flotte argumenter på det :p

  3. Odd Erling N. Eriksen | 15. august 2006 kl 11.44

    Tiltredes.

    Det faktum at rettssystemet ikke er ufeilbarlig burde alene være godt nok til å få avskaffet dødsstraff – i det minste i land som hevder seg å være rettsstater.

    Ellers litt pirk – Japan kvalifiserer da som demokrati, og de praktiserer også dødsstraff.

    -OddE

  4. Pleym | 15. august 2006 kl 12.02

    Takk for info, Odd E. Var ikke klar over Japan, men skrev jo at USA er det «vesentlige unntaket». USA ligger på listen over de 10 land som henretter flest pr. år. Der ligger ikke Japan. Kom gjerne med mer info om Japan og dødsstraff!

  5. Odd Erling N. Eriksen | 15. august 2006 kl 14.08

    For all del, USA er det vesentlige unntaket – jeg mener å erindre at Japan henretter bare et par mennesker i året.

    Det lille jeg har fått med meg om den japanske bruken av dødsstraff stammer fra en artikkel DN kjørte for noen år tilbake, om jeg ikke husker helt feil.

    Det spesielle med den japanske praksisen er at de ikke gir den dømte eller de pårørende noen dato for henrettelsen; man sitter på dødscelle i år etter år og plutselig en morgen kommer de og henter en.

    -OddE

  6. Eivind Knudsen | 15. august 2006 kl 21.41

    Har ikke Tyrkia også fortsatt dødsstraff, om ikke annet så på papiret?

  7. Boye | 16. august 2006 kl 03.34

    Tyrkia har avskaffet dødsstraff som ledd i prosessen med å kvalifisere seg for EU-medlemskap.

  8. Weedar | 24. november 2009 kl 16.05

    Angående dødsstraff i krig: Sett at Russland nå begynner å føre krig i mot oss, vi vet at vi vil tape i løpet av to uker. Krigen har blitt utløst av landsforræderi av en gruppe nordmenn. Vi setter dem bak lås og slå, men vi vet at om to uker vil russerne frigi dem og de kan fortsette å skade oss. Hvilket annet middel enn dødsstraff kan vi da benytte oss av for å beskytte oss mot disse menneskene?

    En som er for dødsstraff vil ikke simpelthen snakke om straff og rettferdighet, men samfunnets rett til å forsvare seg mot forbrytelser ved å gjøre forbryteren ute av stand til å forvolde mer skade enn vedkommende allerede har gjort.

    Fra en slik synsvinkel er det den kriminelle som utsetter seg selv for samfunnets forsvarsmekanismer når vedkommende begår udåden, på samme måte som en kan utsette seg selv for tyngdekraften ved å hoppe ut for en bygning. Det er den kriminelles eget ansvar.

    Likevel er det min oppfatning at det er helt unødvendig å benytte seg av dødsstraff i det moderne samfunn. Vi kan gjøre forbryteren ute av stand til å forvolde skade på mildere måter enn å ta livet av vedkommende, og da er vi moralsk forpliktet til å bruke de mildere midlene til selvforsvar. Og dødsstraff er ugjenkallelig på en måte som andre former for avstraffelse/kollektivt selvforsvar ikke er.

    Derfor er jeg mot dødsstraff i praksis, men ikke i prinsipp. Dersom det ikke skulle finnes andre utveier for samfunnet til å forsvare seg, for eksempel i forbindelse med krig, er det legitimt.

  • Dagens sitat

    You may talk of the tyranny of Nero and Tiberius; but the real tyranny is the tyranny of your next-door neighbour. — Walter Bagehot

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter


Blogglisten
Bloggurat