1981: Skiftet som forandret Norge

av | 14. oktober 2006 kl. 23.08 | 7 kommentarer

Idag er det 25 år siden Willochregjeringen tiltrådte. Den forandret Norge. Idag oppleves kanskje forandringene som små. Ikke dengang.

Helt frem til 1973-valget sto Høyre nærmest på stedet hvil i oppslutning og andel av plassene på Stortinget. De tre sentrumspartiene Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var samlet sett like sterke som Høyre. Under sin sentrumsorienterte leder John Lyng ble en splittet opposisjon til Aps monolittiske og eneveldige styre likevel samlet og forberedt på samarbeid. Bortenregjeringens endelikt i 1971 og den pågående EF-kampen skapte ny splittelse, som skulle vedvare et tiår.

På 1970-tallet, mens den såkalte radikaliseringen av venstresiden pågikk, fornemmet Høyre et skifte i folket. Man var lei av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Under sin folkelige leder Erling Norvik, sin sosiale samvittighet Jo Benkow og den analytiske Kåre Willoch maktet Høyre å åpne seg mot helt nye velgergrupper. På samme tid ble Ap brutt ned av intern maktkamp og tilstivnet arroganse. Til tross for at Ap fikk en ung kvinnelig statsminister og partileder senvinterne og våren 1981 var det ikke nok til å demme opp mot Høyrebølgen. Høyre (og FrP) gjorde brakvalg i september 1981. Tilsammen fikk de 36,2%, en oppslutning de aldri har klart å toppe siden.

Ap og SV sikret flertall for selvbestemt abort i 1978, og det ble Høyres lykke at man klarte å frigjøre seg fra høyresidens tradisjonelle anti-abortsyn. Man ble spiselig for nye velgere. Men abortsaken sørget også for at Høyre kunne danne regjering alene, efter valget. For SP og KrF var det helt uaktuelt å gå inn i en regjering som ikke skulle oppheve sosialistenes abortlov.

Høyre dannet regjering alene, for første gang siden 1928. Tidene, og partiet, hadde forandret seg. Også styrkeforholdet; Høyre var dobbelt så stort som sentrum, og nesten like stort som Ap.

Blant statsrådene som tidligst markerte seg, var forbrukerminister Astrid Gjertsen og kulturminister Lars Roar Langslet. NRK-monopolet ble oppløst (Norge og kommuniststyrte Albania var de eneste landene i Europa med kun en, statlig TV-kanal), og butikkenenes åpningstider ble kraftig liberalisert. Samferdselsminister Inger Koppernæs sørget for at ventelistene for å få telefon (!) ble fjernet. Rolf Presthus var noe så sjeldent som en populær finansminister.

SV-politikeren, teologen og historikeren Berge Furre har i sitt verk «Vårt hundreår» skrevet at under Willoch ble den sosialdemokratiske samfunnsorden demontert.

Liberaleren skulle naturligvis ønske at det var så vel.

Vi har nevnt kringkastingsmonopolet og butikkenes åpningstider. La oss ikke glemme liberaliseringen av boligmarkedet og bankenes utlånspolitikk. Skattelettene burde bare forbigås i stillhet. «Brageløftet» på 7 milliarder som ble lovet i 1981-valgkampen ble aldri oppfylt.

Willoch var naturligvis ikke alene som statsminister fra høyresiden. Margaret Thatcher kom til makten 03.mai 1979, efter «misnøyens vinter». Ronald Reagan vant valget i USA i november 1980. Helmuth Kohl og Poul Schlüther kom begge til makten i 1982, henholdsvis i Vest-Tyskland og Danmark.

Mellompartiene begynte så smått å bli misunnelige på alt Høyre fikk til i regjering, og medgangen partiet surfet på. I pinsen 1983 holdt SPs leder Johan J. Jakobsen en tale som ble starten på en prosess som kulminerte med at SP og KrF gikk inn i Willochregjeringen i juni. Det ble Norges første flertallsregjering siden 1971. Det varte bare i 2 år. Da kom også bremsene på for liberaliseringen. Blant annet med den fatale rentesubsidieringen.

Willochs regjering hadde liberalisert bankenes utlånsbetingelser. Men SP og KrF kunne ikke godta at også renten skulle slippes løs. Rente er som kjent den betalingen bankene krever for å låne ut penger. Renten skulle ikke slippes fri, krevet SP og KrF. Dermed ble bankenes utlån subsidiert. Følgen var at folk lånte penger uten tanke på nedgangstider. Det straffet seg da Ap-regjeringen som efterfulgte Willoch valgte å stramme kraftig inn på privat forbruk.

Ved valget i 1985 ble flertall til knapt mindretall, avhengig av FrPs 2 representanter. Påkjenningen ved et ustabilt grunnlag i Stortinget, og behovet for innstramninger i økonomien da 25% av inntektene fra oljevirksomheten forsvant nærmest over natten våren 1986, ble for mye.

Fagbevegelsen likte naturligvis ikke en Høyre-ledet regjering. Spesielt eftersom arbeidsledigheten steg. Våren 1986 var ubehagelig, herjet som landet var av streiker. Når så arbeidsgiversiden valgte å bruke et legalt men sjeldent kampmiddel; lockout, var fagbevegelsens seier sikret. Både faktisk og i kampen om opinionen.

Willoch, som allerede hadde stilt kabinettspørsmål på fordelingsnøkkelen for tippemidlene (!) valgte å gamble med regjeringens skjebne da han la frem den såkalte «påskepakken» våren 1986. Den inneholdt en rekke forslag til tiltak for å stramme inn økonomien. Ett var uspiselig for FrP; økning i bensinavgiften på 36 øre. Det manglet ikke på innspill og forslag fra FrP for hvordan inntektene fra denne økningen kunne erstattes. Men Willoch var ubøyelig. Kabinettspørsmålet på påskepakken endte med at Stortinget ikke bøyet seg for regjeringens vilje. En Høyre-statsminister valgte avskjed fordi han ikke fikk øke en statlig avgift. 10.mai 1986 endte Willochs regjeringstid.

Gro Harlem Brundtland innledet sin tiårsepoke.

For dagens Høyre er Willoch-epoken en fjern drøm. Partiet har ikke maktet å reise seg efter den knekk partiet fikk så langt tilbake som i 1989. EU-kampen på 1990-tallet plasserte partiet bak SP i størrelse på Stortinget (1993-valget). Fra 1997 har Høyre kjempet med FrP om hvem som er det største opposisjonspartiet. Siden 2005 har FrP hatt overtaket. Høyre slites nå mellom å være haleheng til et selvsikkert FrP, og tradisjonelle partnere i sentrum. For Høyre har veien til makt alltid gått via sentrum.

Nåværende Høyre-leder Erna Solberg har også markert 25-årsminnet for Willochregjeringens tiltredelse, i Aftenposten.

Både Kåre Willoch, Lars Roar Langslet og Jo Benkow har i sine memoarer skrevet om Willochregjeringens tid. Det samme gjelder for biografien om Arne Rettedal. Stortingsrepresentant Bente Bakke fra Østfold har i sine memoarer «På bakerste benk» gitt sin skildring fra et annet ståsted enn statsrådene.


Kommentarer

  1. Grenseløs | 15. oktober 2006 kl 01.02

    I 1981 gikk norge fra galt til verre.

  2. Pleym | 15. oktober 2006 kl 01.08

    Det var vel knapt mulig. Med lønns- og prisstopp i 2 år, med inflasjon på 15% og en økonomi omtrent like lite liberal som Albania..

  3. Grenseløs | 15. oktober 2006 kl 03.44

    Det der er det typiske snevre perspektiv dere står på (propaganda). Hovedsaken var at den markedsforherligelsen dere preker fikk innpass. Det tross alt positive i at nrk-monopolet ble opphevet (en fillesak i den store sammenheng) drukner i alt det fæle som skjedde.

  4. Vox populi | 15. oktober 2006 kl 11.27

    Pleym: Det er nesten så at jeg mistenker deg for også å være «Grenseløs» samtidig for å få opp temperaturen. Det kan vel ikke finnes en ekte person bak disse innsiktsfulle kommentarene?

  5. Pleym | 15. oktober 2006 kl 15.57

    Neida, Vox 🙂 Grenseløs finner du på denne bloggen, http://utengrenser.blogspot.com/.

    Grenseløs: Naturligvis har du rett. Vi bedriver propaganda, du formidler fakta. Slik er det. Vi kapitulerer.

    At det kun finnes en TV-kanal, og den er statlig, er egentlig en filleting. At myndighetene har monopol på etermedier er da ikke så viktig. Er det vel?

  6. Gaute | 24. oktober 2006 kl 16.11

    God artikkel om vår nære historie. Selv synes jeg en ting som åpningstider i butikker illustrerer godt forbedringen i Norge under Willoch-epoken.

  7. jørgen | 31. oktober 2006 kl 10.10

    halla valla va skjer’a ?
    jeg ville bare si at dere er litt rare azz =p

  • Dagens sitat

    The only difference between graffiti and philosophy is the word fuck.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter