Konsensus om forsvars- og sikkerhetspolitikken brutt – en gang for alle?

av | 19. oktober 2006 kl. 10.02 | 8 kommentarer

Opposisjonen har muligens rett i at SV har fått veto i norsk sikkerhetspolitikk. Men på borgerlig side er FrP det førende partiet. Det kan bli problemer der også.

Hverken SV eller FrP har noensinne vært en del av det brede flertall som har sørget for konsensus om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

SV er tuftet på motstand mot NATO-medlemskapet, mens FrP alltid har vært mot de selvpålagte begrensningene i norsk basepolitikk som Einar Gerhardsen lanserte på 1950-tallet, og som siden har vært en del av konsensus i norsk sikkerhetspolitikk.

SV har fått en pyrrhosseier med gårsdagens nei til styrker i det sydlige Afghanistan, men dagens medier melder at Norge vil si ja neste gang NATO spør om bidrag.

Opposisjonen på Stortinget hakker naturligvis på regjeringen i alle saker som gir mulighet til å svekke samholdet, eller øke misnøyen i partienes nedre rekker.

Innerst inne vet de 4 opposisjonspartiene at de vil få minst like store problemer om de skulle danne regjering sammen. Derfor er det eneste som er klart 3 år før neste valg, at de 4 ikke er enige om å utgjøre et helhetlig alternativ til dagens regjering. Venstre og KrF avviser nemlig en regjering med FrP i den førende rollen.

Og sikkerhetspolitikken vil skape problemer også for et ikke-sosialistisk alternativ. For er det FrP, som det største partiet, som skal måtte fire på sin NATO-lojalitet og USA-vennlige linje, eller må KrF og Venstre godta at Norge skal anstrenge seg enda me enn i Bondevik II for å bli flinkere i NATO-klassen?

Dagens hardkjør mot det røde kaoset vil kunne slå kraftig tilbake på dem selv, efter en ikke-sosialistisk valgseier i 2009. For det er noe helt annet at regjeringens urokråke får et og annet glanspapir å vise sine venner, enn at opposisjonens største bølle skal belære de andre om vennskap og lojalitet.

Opposisjonen vil idag sikkert friste Jens med at om han bare dropper SV har han full ryggdekning i Stortinget for sitt primære syn om å sende styrker. Jens er ikke dummere enn at han vet at han står ved kanten av stupet og blir bedt om å ta et skritt frem. Han har tatt SV inn i regjeringsvarmen og må leve med dem – inntil SV får nok av SM-leken og sier takk for seg.

Så lenge dagens politiske landskap er polarisert i 2 mer eller mindre klare alternativer, der SV inngår i de ene og FrP er en forutsetning for det andre, vil norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk konsensus være et tilbakelagt stadium.


Kommentarer

  1. FløtePus | 19. oktober 2006 kl 12.59

    Jeg tror dere overdriver fremstillingen av en splittet opposisjon. Ikke minst i forbindelse med Regjeringens 1-årsmarkering fremstod opposisjonen som mer samlet enn noengang tidligere. Hertil kommer at Kr.F. og Venstre efter min mening ikke er fullt så avvisende som tidligere når det gjelder å ta Fremskrittspartiet inn i varmen. Kanskje vil ikke de to mellempartiene regjere sammen med Fremskrittspartiet, men ingen av dem har stilt seg avvisende til å støtte en evt. mindretallsregjering med Fremskrittspartiet som deltager. Det er da heller ikke sikkert at mellempartiene blir noe problem, idet det ikke er ganske usannsynlig at Høyre og Fremskrittspartiet kan få flertall alene efter neste valg. Avstanden mellem de to høyrepartiene er ikke større enn at dette nok vil la seg gjøre. Jeg tror nok Fremskrittspartiet bjeffer mer enn de biter i sikkerhetspolitikken, fordi de forsøker å ta misfornøyde velgere fra Kr.F. ved å fremstå som mer Israel- og USA-vennlig enn forholdet faktisk er.
    De som ønsker å skifte ut Stoltenbergs skandaleregjering efter 2009 bør heller ved råd og dåd, i skrift og tale forsøke å fokusere mer på det som samler opposisjonen enn det som evt. splitter den.

  2. Kai | 19. oktober 2006 kl 13.08

    Artikkelforfatteren feiler veldig når han sidestiller SV og FRP. At FrP står for en utenrikspolitikk som vil skape like mye kaos på ikke-sosialistik side. Det er en analyse som er feil av flere grunner.

    FrP har tradisjonelt hatt lite interesse for utenrikspolitikk. «Vi er et bitte lite land som skal selge», som Anders Lange sa. Dette har riktignok endret seg med Morten Høglund som utenrikspolitisk talsmann, men for FrP er utenrikspolitikk et område der partiet kan kompromisse (eliten kan gjøre nesten hva de vil, grasrota i partiet vil sitte stille). Det kan ikke ledelsen i SV. Mange av medlemmene (særlig de med makt) startet deres politiske karrierer med et sterkt engasjement for utenrikspolitikk. For de er utenrikspolitikk viktig nok til å trekke SV ut av regjering. Slike hensyn trenger ikke ledelsen i FrP å ta hensyn til.

    Det er også åpenbart at FrP og H , KrF, H og V har en veldig lik utenrikspolitikk (husk at SV ønsker å melde Norge ut av NATO). At de fire opposisjonspartiene skriver et brev sammen og er helt enige om å sende NATO-soldater er bare nok et bevis på det. Riktignok var de uenige om Irak-krigen, men på samme måte som Høyre klarte å kompromisse (det er vel ingen tvil om at H også primært ville sende soldater til Irak)vil også FrP lett kunne inngå kompromisser.

  3. Pleym | 19. oktober 2006 kl 13.59

    Jeg har nå selv sittet i FrPs stortingsprogramkomite og forsøkt å myke opp partiets utenrikspolitikk, så jeg vet da litt.

    Jeg er enig med deg i at SVs medlemmer nok er mer engasjert i utenrikspolitiske spørsmål enn FrPs. SV er tross alt stiftet med utgangspunkt i uenighet med AP-ledelsen om nettopp forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitikk.

    Likevel er det et faktum at FrP i hele sin eksistens har vært motstander av de selvpålagte norske begrensningene i basepolitikken. FrP har ønsket NATO-baser på norsk jord, og Carl I. Hagen har uttalt at han mente at norske soldater skulle ha det samme utstyret som motstanderen (altså atomvåpen, under den kalde krigen).

    Da er vi ved spørsmålet om FrP som (NB!) største parti i en ikke-sosialistisk koalisjonsregjering som også består av et eller flere sentrumspartier vil fire på sin forsvars- , utenriks- , og sikkerhetspolitikk.

    Mange på høyresiden er opptatt av at Forsvaret sultefores, og at Norge ikke skal være et fotnoteland i NATO. Uten høyresidens engasjement hadde Ap nærmest stått alene om å være for out of area-prinsippet i NATO. Husk hvor mye leven det var om Norge skulle delta i krigen mot Serbia. Bondevik ville ikke engang si rett ut at Norge var i krig..

    Jeg tror ikke det er noen grunn til å feie uenigheten på ikke-sosialistisk side om disse temaene under teppet.

  4. Pleym | 19. oktober 2006 kl 13.59

    Morten Høglund var forøvrig min nestformann første året jeg var formann i Akershus FrP.

  5. uk expat | 19. oktober 2006 kl 14.02

    Maa si meg enig med de to foerste kommentatorene. Saa vidt har oppfattet norsk borgelig politikk, utenrikspolitikken er et av de mindre problemene for et ikke-sosialistisk samling. FRPs utenrikspolitiske standpunkt er dessuten ikke sentral i partiets selvdefinisjon, det kan ikke sies om SV.

  6. Furu | 19. oktober 2006 kl 17.48

    Svar til FløtePus! KRF og V har og nå som tidligere sagt og er like avvisende til et samarbeid med FRP. Det at FRP, H, V og KRF samarbeider i opposisjon i denne NATO-saken her er ikke noe nytt som tidligere da. f.eks disse fire partiene samarbeidet veldig godt da Kristin Halvorsen tabbet seg ut på Israel-saken i januar. Men du må legge merke til at KRF følger AP og SP med argusøyne. De ønsker vel å sitte med disse to partiene i regjering i fremtiden. KRF ønsker ikke å sitte i regjering med Høyre på litt lenge pga. at de ble nesten halvert ved forrige stortingsvalg bare på grunn av det. Dessuten har folk som Knut Arild Hareide som er nestleder i KRF at døra er åpen på gløtt med å samarbeide med AP og SP. Det stod en artikkel om det i Nationen i sommer. Dessuten ønsker grasrota til KRF mer og mer samarbeid med AP og SP. Statsbudsjettet som de rødgrønne la frem 6.okt fikk veldig mye ros av KRF. Det var noen småting KRF var misfornøyd med det, men det skulle Jens rette opp. KRF skifter side bare det er sagt. Så det beste de borgerlige partiene kan håpe på i 2009 er et rent FRP-H flertall eller FRP-h-V flertall.

  7. Yosh | 20. oktober 2006 kl 00.44

    interessante poenger, men jeg tror uenighetene blir oppblåst litt her. først og fremst fordi tidene har forandret seg. det vil ikke komme NATO-baser / utstasjonerte atomvåpen på norsk jord siden den kalde krigen er over. eneste steder i Europa der USA setter opp baser er i bulgaria/romania. hva slags sprøe forslag kan FrP komme opp med da?

    litt stygt sagt har vel ikke FrP noen utenrikspolitikk i det hele tatt, kun nisjesakene Israel og Irak-krig. skal man trekke en parallell mellom problemene for venstresiden og høyresiden på forsvar/utenrikspolitikk, må vel sv-problematikken med Kosovo, ligne litt på FrPs «nei til norske styrker i Darfur fordi det er for farlig».

    på sett og vis pingler begge ut når det begynner å dra seg til.

  8. Ole | 24. oktober 2006 kl 10.08

    Godt poeng Yosh
    FrPs «nei til norske styrker i Darfur fordi det er for farlig».

    Darfur er en av de verste humanitære katastrofer i vår tid. Alle har stått på sidelinjen. Når FN endelig tar seg sammen, vil Frp at Norge skal si nei.

    Dermed bekrefter partiet nok en gang at FrP ikke er som andre, at de kan skjære ut og fraskrive seg ansvar. Dermed er de ikke et liberalt, men et høyrepopulistisk parti. De gode taktene vi har sett, den goodwill som kanskje finnes ut over kjernevelgerne, forsvinner, og de andre partiene får gode argumenter til bruk ved neste samarbeidsinvitt.

    Men dypest sett handler dette om en dannelse som Frp avslører at det mangler. Hagen er en av de få som ser sammenhengen mellom forsvaret av Israel og Vesten. Men da burde partiet også forstå at Darfur er en del av den samme kampen. Det handler om medmenneskelighet.

  • Dagens sitat

    Health nuts are going to feel stupid someday, lying in hospitals dying of nothing.

    — Redd Foxx
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter