Jens Christian Hauge

av | 30. oktober 2006 kl. 10.20 | 6 kommentarer

Milorgs leder under 2.verdenskrig og mannen som gjenreiste det norske forsvaret er død. Jens Christian Hauge ble 91 år gammel.

Jens Christian Hauges navn er skrevet inn i Norges historie med gullskrift. Han sto i fremste rekke for å forme et sosialdemokratisk samfunn efter freden i 1945.

Under 2.verdenskrig ble han den hemmelige lederen for Milorg, den militære del av Hjemmefronten. De første 7 årene efter krigen var han forsvarsminister i Gerhardsens 2.regjering og Torps regjering, og fikk et kort gjestespill som justisminister i 1955. Hauge, med sin bakgrunn som Milorg-leder, og som forsvarsminister efter krigen, må ha spilt en betydelig rolle i oppbyggingen av Stay Behind-gruppene. Hauge hadde også en rolle da Lund-kommisjonen gransket de hemmelige tjenestenes ulovlige overvåkning i årene efter krigen. Det har i de senere årene vært ønske om å skrive historien om Hjemmefrontens likvideringer i Norge under 2.verdenskrig på nytt. Hauge har ikke ønsket å bidra.

Han var bare 30 år gammel da han ble forsvarsminister, noe som skapte konflikter med offiserer som hadde lang fartstid og omfattende erfaring. Hauge selv var uten militær erfaring. Han hadde Gerhardsens fulle tillit i denne posisjonen, til tross for at flere høye militære valgte å tre tilbake. Ofte efter konflikter med Hauge.

Han var ikke aktiv i politiske tillitsverv eller folkevalgte posisjoner efter 1955, men hadde kontor på Youngstorvet (vegg i vegg med den mektige partisekretæren Haakon Lie), og bekledte en rekke styreverv. Viktige styreverv i arbeiderpartistaten. Han var blant annet første styreformann i Statoil. Derfor var han også sentral i opprøret mot planene til Stoltenbergs første regjering – om å privatisere Statoil. Han forhandlet på Norges vegne også frem avtalen om Volvo i 1978, som imidlertid ble veltet av svenske småaksjonærer.

Hauge hadde også en rolle i den senere skandalen der Norge eksporterte tungvann til Israel, som ble brukt i fremstillingen av atomvåpen. Hauge inspiserte, men fant ikke noe galt. Hauge og medspillere fra Milorg var sentrale i oppbyggingen av norsk atomkraftindustri.

Hauge uttalte seg ikke offentlig om sin rolle i de mange politiske dramaene han var delaktig i. Han medvirket heller ikke i den meget interessante boken Maktens ansikt, som utkom i 1991. Rune Slagstad, forfatteren av De nasjonale strateger, hadde en omtale av Hauge i Aftenposten ifjor, i forbindelse med Hauges 90-årsdag. Til tross for Hauges offentlige taushet var han sentral i opprettelsen av Stiftelsen Fritt Ord.

Da det var på tale å oppkalle en gate efter forfatteren Knut Hamsun, hadde Hauge en klar oppfatning av hva gaten isåfall burde hete.

Jens Chr. Hauge var en av Ap-statens nasjonale strateger i årene fra 1945 til 1980-tallet. Som Haakon Lie og Finn Lied har han aldri sluttet å engasjere seg. Nå må engasjementet opphøre, for Hauge har gått ut av tiden.

I Norsk Biografisk Leksikon er Jens Chr. Hauge viet 3 sider. Wikipedia har gitt Jens Chr. Hauge denne omtalen.


Kommentarer

  1. Sexy Sadie | 30. oktober 2006 kl 12.08

    Var han ikke etteretningssjef også da?

    Det fortelles en anekdote om mannen, ved en fest av noe slag ved slottet så hadde den her lange mannen slått hodet sitt i dørkarmen, da hadde det kommet fra daværende kronprins Olav at noen ganger må man bøye hodet sitt, Jens.

    Eller noe sånt.

    Slike som han her og Haakon Lie er vel mer tegn på hvilken type mennesker som utvikles når de har makt, men ingen reel ansvar.

  2. Pleym | 30. oktober 2006 kl 12.15

    Den anekdoten har også jeg hørt.

    Om makt: I en av artiklene jeg har lenket til, skrives det at han var opptatt av at de riktige personene hadde makt – slik at den ikke ville bli misbrukt. Men det kommer jo an på hva man mener med misbruk..

  3. FløtePus | 30. oktober 2006 kl 16.50

    Anekdoten er morsom og sikkert sannferdig. Den har imidlertid et lite etterspill. En gammel militær jeg en gang kjente fortalte følgende: Etter at kronprinsen hadde kommet med sin kommentar, lente den gamle høyrehøvdingen Hambro seg mot en annen tilstedeværende i selskapet og mumlet: «Den mannen skal nu alltid sette hårdt mot hårdt»… En interessant ytring, med dobbelt bunn.

    Når det gjelder Hjemmefrontens likvideringer er jeg tilbøyelig til å forstå Hauges vegring mot å gå inn i en diskusjon med bl.a. Ulateig, som har gått svært langt i å forsvare og unnskylde frontkjempere, quislinger og annet fantepakk. Ulateig hevder – uten juridisk grunnlag i folkeretten – at hjemmefrontens likvideringer av angivere var ulovlige, kun fordi de som utførte likvideringene ikke på forhånd gav seg og sitt ærend til kjenne og var ikledt uniform. Dersom en skulle legge en slik forståelse til grunn, kan en tenke seg følgende brev, sendt fra en hjemmefrontmann til nazisten Adolfsen:
    «Min kjære Adolfsen. Da vi i Hjemmefronten er av den oppfatning at Deres geskjeft som angiver er til skade for det norske folk, har vi besluttet å ta livet av Dem. De bes derfor om å holde Dem hjemme i aften mellom klokken 6 og 7. De vil da få besøk av meg; jeg vil, etter å ha forvisset meg om at De har mottatt dette brev, legitimere meg og utføre den handling som jeg har beskrevet ovenfor. En redegjørelse for mine handlinger vil deretter, underskrevet av meg, bli overlevert de tyske myndigheter i Norge. Forbindtligst, osv. osv.»
    Selv om Hjemmefronten sikkert også gjorde feil, bør deres kamp mot det nazistiske terror-regimet også være en kamp som liberalister anerkjenner fullt ut. En kan ikke lage omelett uten å knuse egg, heller ikke føre en rettferdig forsvarskrig mot en okkupant og deres medløpere uten at liv gå tapt.
    Men at Hauge i sin statsrådstid var et maktmenneske kan det neppe være tvil om.

  4. Egil Ulateig | 28. september 2008 kl 03.20

    Kom tilfeldigvis over denne siden og leste et innlegg som viser at innsenderen ikke forstår hva folkerett er. Studer oppgjørene etter de siste årtiers krigerw, så vil han forstå at min tolkning av folkeretten blir mer og mer akseptert.
    Det er fint at folk kan lese, men måten de leser på tyder på en uhyre stor oppgave for det norske skolevesen.

  5. Eivind Knudsen | 28. september 2008 kl 12.15

    Det er meget mulig at Ulateig har rett i at krigstidens likvideringer av angivere m.v. er ulovlige idag, slik rettstilstanden er. At folkeretten i likhet med andre rettsregler er dynamisk, er en korrekt, men ingen ny konstatering. Mer interessant er da å stille følgende spørsmål: Bør en handling bedømmes utifra samfunnsforholdene på handlingstidspunktet eller utifra dagens situasjon? Bedømmer en handlingene utifra sin tid, kan man kanskje bedre forstå og sette seg inn i situasjonen for de handlende. Ser en det hele i efterpåklokskapens lys, kan noe av perspektivet forsvinne.
    Ta for eksempel Quisling-saken: Dødsdommen mot Quisling ble stadfestet av den samme Høyesterett som 5 år tidligere hadde fratrådt sine embeter bl.a. på grunn av Quislings statskupp. Dessuten opprettholdt HR Lagmansrettens dødsdom, blant annet med hjemmel i den folkerettslige sedvane! Man så altså bortifra Grunnlovens §§ 96 og 97. Og ikke bare det; man gjentok fadesen noen måneder senere i Klinge-saken.
    Personlig står jeg i en slags mellomstilling. Jeg er født 34 år etter at krigen sluttet, og har en viss forståelse for at visse av Hjemmefrontens handlinger var nødvendige utifra et nødvergeperspektiv, samtidig som jeg – som jurist – naturligvis vet hvor forsiktig en bør være med å påberope seg nødrett, i alle fall når den påberopte nødrettshandling fører til så alvorlige konsekvenser som drap.
    På den annen side kan jeg ikke unnlate å stille følgende spørsmål; hva vil revisjonistene oppnå?
    Jeg synes det er interessant at bl.a. Ulateig og andre tar opp disse temaene og belyser dem i et historisk perspektiv. Synd at ikke fler jurister har engasjert seg, men det kan jo ikke historikerne lastes for. Men jeg mener det blir galt å bedømme 65 år gamle handlinger utifra rettstilstanden idag. Trekkes en slik modell for langt, vil en ende opp med at f.eks. Lilletuns moms-svindel må ses bortifra, fordi de handlinger Lilletun i sin tid ble dømt for ikke lenger er ulovlige. Det blir meningsløst.

  6. Per Aage Pleym Christensen | 28. september 2008 kl 14.46

    Hyggelig at Egil Ulateig kommenterer artikkelen.

    Jens Chr. Hauge er en ytterst interessant mann i Norges nyere historie. Mye av det som skjedde under og efter krigen er gjemt om ikke glemt.

    Nå kommer biografien om Hauge. Haakon Lie får sin biografi i levende live. Så får vi se hvor mye den avslører.

    Min kommentar innledningsvis var altså en kommentar til at Hauge har gått ut av tiden uten å avsløre noe som helst.

  • Dagens sitat

    Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned.

    — Internasjonalen
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter