Abid Q. Raja – et dilemma for Venstre

av | 31. oktober 2006 kl. 23.48 | 17 kommentarer

Det er mange som undrer seg over at innvandrere i hovedsak stemmer rødt, og at innvandrere som engasjerer seg politisk befinner seg i de røde partiene. Noen går mot strømmen; Abid Q. Raja er innstilt på 3.plass på Akershus Venstres fylkestingsliste. Men er han egentlig liberal?

Liberaleren har lenge undret seg over valgundersøkelser som viser at mange velgere med innvandrerbakgrunn stemmer på de røde partiene (RV, SV, AP) – og at politikere med slik bakgrunn som synes i media representerer disse partiene – med noen hederlige unntak for Høyre.

At det ikke finnes noen med muslimsk religion i KrF er ikke så rart, fordi partiets vedtekter inneholder såkalt bekjennelsesplikt (tillitsvalgte og folkevalgte må være kristne. At få innvandrere (uansett hva Siv Jensen forsøker å gi inntrykk av) velger FrP, er heller ikke til å undres over.

En valgliste skal være såkalt representativ. Det vil si at den skal ha spredning både på kjønn, geografi, alder og yrkesmessig bakgrunn. I tillegg kan det hende nominasjonskomiteer også vurderer faktiske politiske kvalifikasjoner hos kandidatene. En representativ valgliste (eller et styre i et partilag) skal også balansere ulike deler av partiets medlemsmasse.

I Norge er det ikke gått så langt som i visse andre land (f. eks. Finland), der kjendiser brukes aktivt for å tiltrekke seg velgere. Et eksempel på at dette skjer også her, er justisminister Knut Storberget. Han var leder i Juvente, og senere kjent advokat – før han entret politikken. Men han har utvilsomt holdninger som gjør ham representativ for sitt parti.

Når sammensetningen i velgermassen endrer seg, må partiene velge om de skal forholde seg til dette – eller la være. Mange partier med store minoriteter – f.eks i Oslo og Drammen – lager løpesedler på andre språk enn norsk – mens FrP bevisst lar være. Naturligvis ønsker partiene å ha kjente og synlige kandidater fra minoritetsmiljøer. Det er en måte å forholde seg til de nye velgerne på.

Kanskje er det dette nominasjonskomiteen i Akershus Venstre har gjort, når advokaten Abid Q. Raja er innstilt på 3.plass på partiets fylkestingsliste. Vi går ut fra at nominasjonskomiteen har tenkt grundig gjennom dette trekket, og vurdert både fordeler og ulemper.

Raja er godt synlig i mediebildet og samfunnsdebatten. Både som kjent advokat – og som debattant, blant annet utfra sin bakgrunn. Venstre har tilsynelatende gjort et godt sjakktrekk.

Motstander av private skoler – og foreldres valgfrihet?
Da nominasjonskomiteens innstilling ble kjent, ble Raja intervjuet i sin lokalavis Asker og Bærum budstikke.

I intervjuet sa han blant annet: «Utdanningspolitikk har Raja vært opptatt av helt siden han begynte på universitetet. Gjennom Pakistansk Studentsamfunn var han opptatt av å motivere yngre pakistanere til å ta høyere utdanning. Han advarer også mot et for stort innslag av privatskoler.

– Vi bør ikke få det slik det er blitt i Danmark. Der er det opprettet mange private skoler, som tiltrekker seg gode lærere. Mange familier har imidlertid ikke råd til å sende barna til privatskolene. Dermed faller minoritetene helt utenfor, poengterer han.»

Venstre var i Borten-regjeringen (1965 – 71) med på å få vedtatt privatskoleloven. Denne ble erstattet av friskoleloven i forrige periode. Også da satt Venstre i regjering (Bondevik II). Venstre har helt siden Sverdrups regjering hatt skolepolitikk blant sine topp prioriterte saker. Partiet har ønsket en sterk og god offentlig skole – og samtidig ønsket, vernet og beskyttet private innslag i skolesystemet.

I Akershus har Venstre vært tungen på vektskålen for å gi elever rett til å velge mellom ulike videregående skoler, ved å konkurrere på grunnlag av både karakterer og supplerende inntakskriterier. Skolene har fått frihet til å utvikle seg selvstendig, gjennom å velge en temaprofil.

Ønsker Raja å fjerne private skoler – eller å gi barn av innvandrere tilgang til dette tilbudet? Hvis det er det siste som er korrekt, kan han jo gi sitt parti innspill om at private og offentlige skoler skal behandles likt når det gjelder tilskudd fra det offentlige. Og bidra til at Venstres standpunkt om å gi foreldre og elever adgang til å velge utdannelse opprettholdes.

Modereres Venstres profil som forkjemper for homofiles rettigheter?
Raja hadde nylig et innlegg i Aftenposten, der han mente muslimer ikke kunne forventes å godta at homofili er medfødt. Det er nemlig i strid med religiøs tro.

Raja fikk svar på tiltale, av en psykolog som hevder Raja samtidig prøver å hevde reaksjonære og liberale synspunkter på homofile.

Vil Raja kun beskytte muslimer mot «urimelige» krav fra storsamfunnet – eller vil han gjøre noe med Venstres syn på en felles ekteskapslov for homofile og heterofile, og med partiets positive syn på at homofile par kan vurderes som adoptivforeldre (på lik linje med heterofile og enslige)?

Må man beklage at man bruker ytringsfriheten?
I Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekks bok «Truet av islamister» (som Liberaleren anmeldte forleden) er Abid Q. Raja nevnt. I månedsskiftet januar/februar deltok Vebjørn Selbekk i et Redaksjon En-program i NRK. Anledningen var at karikaturpubliseringen var blitt kjent i Midtøsten. Gaza eksploderte, det norske flagget ble brent – og nordmenn ble anbefalt å komme seg ut fortest mulig. Blant deltagerne er FrPs Carl I. Hagen, UDs Kjetil Skogrand, førsteamanuensis Oddbjørn Leirvik fra Universitetet i Oslo – og Abid Q. Raja.

La oss gi ordet til Selbekk: «Raja karakteriserer det vi har gjort som en pubertal handling og som dårlig folkeskikk. Han kaller Magazinet for «blekka» og oppfordrer meg til å komme med en uforbeholden unnskyldning for å ha trykket Muhammed-karikaturene. Jeg svarer at vi ikkek har hatt til hensikt å provosere eller såre muslimer, men at en unnskyldning for selve trykkingen indirekte vil være å beklage at vi har ytringsfrihet i Norge. Derfor kan jeg ikke gjøre det.» (fra s. 102 i «Truet av islamister»).

Mener virkelig Abid Q. Raja at man her i Norge skal beklage at man har brukt sin ytringsfrihet? Eller at ytringer ikke skal kunne være provoserende eller sårende? Skal ytringsfriheten kun brukes til standpunkter som er allment aksepterte?

Tilhenger av blasfemiparagrafen
I en kommentarartikkel i Morgenbladet 03.februar iår tok Abid Q. Raja til orde for aktiv bruk av blasfemilovgivningen:

«– Det finnes grenser for hva en skal måtte tåle, også i et fritt og liberalt samfunn. Ren mobbing trenger en ikke måtte finne seg i, sier Abid Raja til Morgenbladet.»

«– Det er noe som heter å ta hensyn til andre, og det kan gjerne omtales som folkeskikk. Nå ser vi at nedverdigelsen av muslimer også demonstreres av franske, tyske og islandske aviser, som trykker bildene.»

«Vestlig overlegenhet. Raja mener noe av forklaringen på at de europeiske avisene trykker dette, selv om de vet det kommer sterke reaksjoner, kan være at de ønsker å vise sin støtte til kolleger i Norge og Danmark.

– Enkelte muslimer ser det derimot som demonstrasjon av vestlig overlegenhet; «vi trykker det, uansett hva dere føler». Ytringsfriheten er et gode, men den må veies opp mot andre goder. En kan ikke snakke ærekrenkende om andre, fordi andre også har et vern. En kan ikke fremsette visse typer rasistiske ytringer. Og i likhet med disse avveiningene, hvor ytringsfriheten har måtte gi fra seg terreng, mener jeg det bør være unntak til fordel for beskyttelse mot blasfemiske ytringer. Så vidt jeg vet er også Magazinet-redaktøren enig i bestemmelsen om blasfemi, men det er mulig han bare vil ha den til beskyttelse av kristne.

– Men hvorfor akkurat forbud mot blasfemi?

– Samfunnet tåler en viss mengde disharmoni. Dersom vi får tilstander hvor muslimer i Norge betrakter nordmenn som «mot dem», og nordmenn betrakter muslimer som «farlige» eller «mindreverdige», kan vi få kriseartede situasjoner om noen år. Jeg mener dette faktisk er den største tikkende bomben i Norge i dag. For hver meningsløs provokasjon øker frustrasjonsnivået for enkelte et hakk.»

«– Kravet om blasfemiparagrafen er heller ikke fremsatt utelukkende grunnet Magazinet og det som nå har skjedd. Islamsk Råd har mange ganger ønsket å ta til orde for det, men det er ikke alltid at pressen ønsker å gi slike innspill spalteplass. Nå er situasjonen en annen, sier Raja.»

Hvordan harmonerer Rajas synspunkter med Venstres syn på ytringsfrihet?

Hører han hjemme i Venstre – eller KrF?
Det er ikke lett å vite om nominasjonskomiteen har vært klar over at Raja har slike meninger. Isåfall må nominasjonsmøtet – som er 15.november – ta affære. Det kan hende komiteen har visst det – men ikke ansett det som vesentlig. Da er det grunn til bekymring.

Holdningene Raja har til ytringsfrihet og blasfemiparagrafen gir grunn til å spørre om han egentlig hører hjemme i et liberalt parti som Venstre. Kanskje ville KrF vært mer naturlig.

Det er bare det at med bekjennelsesplikten kan Raja ikke få tillitsvalgte eller folkevalgte verv for KrF. Det er kanskje ikke like lett å godta at man kun kan være menig medlem hvis man først ønsker å aktivisere seg politisk.

Liberaleren kan ikke skjønne annet enn at det bør være et dilemma for Venstre å ha Abid Q. Raja som godt synlig folkevalgt. Kanskje er likevel fylkestinget i Akershus passe anonymt?


Kommentarer

  1. Erik Sandal | 1. november 2006 kl 07.55

    Det er riktig at vi ikke finner tillitsvalgte i KrF med islam i sin relegiøse portefølje. Men valgundersøkelser viser at mange muslimmer stemmer KrF, antagelig grunnet partiets «familiepolitikk». Kontantstøtteordningen er et stikkord her.
    Under karikaturstriden fant det sted et interessant skuespill: Koryféer og prelater i Den norske kirke, og en del av toppene i KrF,benket seg med eksalterte muslimer i en felles avstandstaken fra karikaturene,og med krav om respekt for religion som sådan.
    Dette kameraderiet vil vi nok se mer av i fremtiden.

  2. - O. | 1. november 2006 kl 09.07

    Fascinerende at du bruker ditt medieorgan til å drive intern nominasjonskamp i ditt hjemlige Venstre-fylkeslag. Men OK, i slike situasjoner bruker man de midler man har. Personlig vil jeg tillate meg å svare kort;
    1) Venstre har tradisjon for å ha en viss takhøyde blant medlemmer, og nominerer også dyktige mennesker som ikke nødvendigvis er rene og ranke i enhver verdiliberal standard.
    2) Svært mange i Venstre har ment at blasfemilovgivningen må diskuteres, bl.a. som et minoritetsvern, noe som er et godt liberalt prinsipp. At Raja er enig med mindretallet her er på ingen måte diskvalifiserende.
    3) Trosfrihet og meningsfrihet er et sentralt liberalt prinsipp. Da må vi som liberalere også godta at noen tror og mener at homofili er – vel, ikke-medfødt.
    4) Mange Venstrefolk er enige i at det å såre andres religiøse følelser uten noe som fremstår som en dyptgripende refleksjon vitner om dårlig folkeskikk. Om man bør be om unnskyldning for dette er opp til enkeltindividets egen samvittighet, og ikke noe det offentlige behøver å vurdere.

    Snakkes på nominasjonsmøtet, Vestby Venstre har forespeilet meg plass i sin delegasjon.

  3. Erik Sandal | 1. november 2006 kl 10.32

    I debatten under og efter striden om karikaturene er det blitt hevdet, som -o. i sitt innlegg, at det å såre andres religiøse følelser er både dårlig folkeskikk og hets mot troende. -o innfører en åpning for dem som, i sin «dårlige folkskikk, har en «dyptgripende refleksjon»; da fremstår det å såre andres følelser i et nytt lys!Bare man anlegger en akademisk tone vi den fornærmede se stort på det inntrufne!! Er det sprogbruken som er problemet? Anvender man f.eks. bannskap i sin argumentasjon, er dette å forstå som hets og «dårlig folkeskikk».
    Personlig tviler jeg sterkt på at det var/er manglende rafinert sprog som faller de religiøse tungt for brystet. Uavhengig av ordbruk og kontekst vil troende alltid kunne hevde å bli overkjørt av anti-religiøs argumentasjon. Kan det tenkes noe større slag i ansiktet på en religiøs enn å hevde at den gud (guder) vedkommende tror på ikke eksisterer. Skal ateisme forbys? Er ateistisk filosofi «dårlig folkeskikk». Bør jeg bruke dagen på å be religiøse om unskyldning for at jeg krenker dem med mitt ateistiske standpunkt? Kanskje de religiøse bure oppfordres til å be om unskyldning for ideen om at ikke-troende skal brenne i helvetet? At ikke-religiøse er dårlige mennesker?
    Kristendommen har i Europa ligget på sotteseng lenge. Selv trodde jeg for noen år siden at religionene ville dø ut eller bli sterkt marginaliserte. Men jeg tok feil! Med tredeve millioner muslimer i Europa ser vi et oppsving for religiøs tro. Mange kristne surfer i kjølvannet av den respekt vi fra ulikt hold blir bedt om å vise troende. Troende forstår ikke at de krenker andre med sitt religiøse verdensbilde, et bilde som forulemper min menneskelige rasjonelle frihet.
    Religionsfrihet har også en annen side enn den tradisjonelle: Frihet FRA religion er også religionsfrihet!!

    Det er ingen grunn til å be om unskylding enten man er dypsindig reflekterende i sitt forhold til de religiøse, eller man bare er ironisk eller harselerende.
    Blasfemiparagrafen MÅ bort! Det må innføres vanntette skott mellom stat og religion!

  4. - Kjetil W. | 1. november 2006 kl 18.31

    Nettopp derfor er jeg ganske skeptisk til innvandring. Landene som innvandrerne kommer fra er nemlig fattige for en grunn: Primitiv, kollektivistisk kultur. I et demokrati betyr det i praksis at vi importerer en del av denne kulturen…

  5. Eivind Nikolaysen | 1. november 2006 kl 19.57

    Det er tydelig at det er strid om nominasjonen i Akershus Venstre. Det er et sunnhetstegn, og tyder på at man har å gjøre med en vital organisasjon.

    Man skal imidlertid merke seg at en av Rajas motkandidater langt fra kan sies å ha holdt sin sti ren når det gjelder å være trofast mot Venstres liberale ideologi. Tor Olav Steine, som måtte finne seg i å bli prioritert lavere enn Raja i nominasjonskomiteens innstilling, protesterte høylydt da Venstres leder Lars Sponheim erklærte Venstre som «homopartiet». Steine kunne til nød «gå med på» Venstres politikk når det gjelder homofiles rettigheter, men han protesterte mot at partilederen profilerte denne politikken utad. Spørsmålet er derfor om motkandidaten er så mye bedre enn Raja?

  6. Pleym | 1. november 2006 kl 20.20

    Eivind, jeg bryr meg ikke så mye om kampen om den enkelte listeplass. Dette er ikke et innlegg i nominasjonskampen i Akershus, slik enkelte ser ut til å tro.

    Det er typisk at mange trofaste partislitere er skeptiske til dem som «headhuntes» til partiverv uten å ha gått den vanlige veien om vaffelsteking og pakking av konvolutter. Det har Liberaleren skrevet om før, bl.a da Fagbevegelsen ikke ville ha Jens’ «direktørvenner» i regjeringen.

    Jeg synes det er et sunnhetstegn at partiene henter kompetente personer til viktige verv. Det gjorde V i regjering, bl. a til statssekretær- og rådgiverposisjoner.

    Fordelen med å gå «sliterveien» er at man får den politiske og ideologiske skoleringen inn mens man går med partivenner.

    De som hentes inn utenfra har ikke brynet seg i interne diskusjoner, og partiene kan få seg overraskelser underveis.

    I dette tilfellet mener jeg fylkeslaget (og partiet) står overfor et (liberalt) dilemma. Det vil man sikkert også gjøre med andre kandidater.

    Jeg håper fylkeslaget tar debatten om hvor viktig de momentene jeg har tatt opp, er for partiets fylkesnominasjon, og profil utad. Både i Akershus og generelt.

  7. Voodoo-king | 2. november 2006 kl 21.53

    I artikkelen Danske tilstander i Norge? Nei takk! http://www.aftenposten.no/meninger/signert/article1504510.ece skriver Abid Q. Raja:

    Vi er tjent med et sosialliberalt samfunn i Norge, hvor individets frihet ikke begrenses for å skape friheter vi tror vi skaper ved å redusere andres frihet.

    Prøver Abid Q. Raja å provosere venstrefolk ut av boksen de er i, eller er han en gående selvmotsigelse?

  8. Abid Q. Raka | 3. november 2006 kl 09.41

    Hei,

    Jeg er ny på denne listen, så jeg får starte med å presentere meg selv.

    Mitt navn er Abid Q. Raja. Jeg er 30 (frem til søndagen), født og oppvokst i Oslo, før jeg flyttet til Sandvika i oktober i fjor. Jeg er gift og har tvillingdøtre som er snart 10 mnd. Mine foreldre kom fra Pakistan sammen med mange andre pakistanere på 70-tallet. Jeg har studert juss, kriminologi og vitnepsykologi. Politisk er jeg særlig engasjert i to området; det justispolitiske og det integreringsmessige. Jeg kan, om interesse og behov, komme tilbake til hva jeg har holdt på med de siste årene.

    Jeg ønsker å kommentere noen av påstandene.

    1. Privatskoler:

    Jeg er ikke motstander av privatskoler, men jeg er motstander av et klassesamfunn, hvor de ”rike” kan skaffe seg bedre utdanningsmuligheter. $

    Jeg er sterk motstander av enhetsskolen til AP, fordi en må møte individets kunnskap og behov hvor de er, ikke gjøre folk mest mulig like.

    I København, hvor integreringen har mislykkes, kan en skimte økende gap mellom minoriteter og etniske dansker, særlig på skolene, hvor minoriteter flest hoper seg opp på offentlig skoler. Vi må ha friheten til å innslag av private skoler, men det bør ikke utvikle seg slik at de private skolene blir betraktelig bedre enn de offentlige (det er en oppgave for det offentlig å følge opp), og heller ikke utvikle seg slike tendenser at skolene danner etniske skillelinjer.

    Jeg føler meg aldeles ikke på kollisjonskurs med ønsket om ønsket ”en sterk og god offentlig skole – og samtidig ønsket, vernet og beskyttet private innslag i skolesystemet”.

    Jeg har aldeles ikke ønsket å fjerne private skoler.

    2. Homofilidebatten:

    Om mitt homofili syn, synes jeg min kronikk og signerspalte gir tilstrekkelig svar på hvor jeg står. At en person gir uttrykk for å ikke forstå mitt budskap, betyr ikke at andre ikke kan evne å lese og forstå budskapet selv.

    http://www.aftenposten.no/meninger/signert/article1482988.ece
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1407057.ece (overskriften på denne kronikken er IKKE min, den er satt på av aftenposten selv. Min var så vidt jeg husker, ”Islam og homofili”.

    3. Ytringsfrihet:

    For å diskutere dette fullt ut, bes det om at noen tar initiativet til et debattmøte.

    Men i korthet:

    – Ytringsfriheten (YF), er pr. i dag ikke fri, den har begrensinger
    – YF er begrenset i form av reklameforbud, (tobakk, alkohol, politisk reklame, pronografi)
    – YF er avgrenset mot individets rett tik beskyttelse (vern mot ærekrenkende ytringer)
    – YF er avgrenset mot hatefulle ytringer (homofobe ytringer, rasistiske ytringer) jfr kravet i CERD-konvensjonen Norge er bundet av
    – Spørsmålet er således om YF skal ha ytterligere noen grenser
    – Ved spørsmålet om blasfemi, er det ikke slik argumentert at det er Gud (gudene) som skal beskyttes, men individet som skal vernes, og om de skal vernes er beviselig er valg (slik andre valg ramset ovenfor)
    – YF har andre sider mot ytringsmulighet, ytringsansvar m.m. (tar flere sider å skrive hva jeg mener her)
    – Hvordan Selbekk i sin bok argumenterer mot mine utspill kan ikke tas til inntekt for at jeg mener at man ”her i Norge skal beklage at man har brukt sin ytringsfrihet”. Det ikke bruken av YF som beklages, men det er at en har krenkes millioner av mennesker.

    Ved argumentasjonen om blasfemiparagrafen blandes et intervju med min spalte på baksiden av morgenbladet. Mine ord stod slik på trykk (overskriften burde kanskje heller ha vært ”Bør ikke Blasfemiske ytringer forbys?)

    Blasfemiske ytringer bør forbys

    Den kristne ekstremistavisen Magazinet trykket tegninger av profeten Muhammed, tegninger som fremstilte profeten blant annet som terrorist og ekstremist. Mens muslimer i Norge reagerte med motytringer, har muslimer i andre deler av verden rettet terrortrusler mot Norge. Videre er det norske flagget blitt brent som et følelsesladet svar på den krenkelsen muslimer i Midtøsten følte. Det sentrale spørsmålet for meg i denne debatten er hvor fri ytringsfrihet vi bør ha i et fritt demokrati.
    Aller først er det viktig å presisere at ytringsfriheten allerede har visse vesentlige begrensninger. For eksempel kan ærekrenkende og rasistiske ytringer bringes inn for rettsapparatet. Disse begrensningene i ytringsfriheten er vedtatt fordi samfunnet mener at enkelte andre interesser bør gå foran ved en eventuell kollisjonskurs med ytringsfriheten. Selvsagt skal en ha rett til å ytre seg, men den som utsettes for hatefulle ytringer, har også et legitimt beskyttelsesbehov.
    John Stuart Mills kamp for ytringsfriheten var også en kamp for den svake og utsatte gruppen, de som ikke uten videre kunne fremsette sine meninger fritt. I dagens samfunn har pendelen svingt den andre veien. I dag kan menigmann, iallfall i Skandinavia, fremsette nær sagt hvilken som helst ytring. Beskyttelsesbehovet er i dag annerledes. Den svake i dag er ikke den som ytrer seg, men den som utsettes for ytringene. En avis kan ikke sies å stille svakt. Jeg er usikker på om Mill hadde vært like steil i dag. Uansett har storsamfunnet, etter retningslinjer fra FNs rasediskrimineringskonvensjon, bestemt at minoriteter skal vernes mot rasistiske ytringer. Spørsmålet er om det bør være et tilsvarende vern mot blasfemiske ytringer.
    En etterlevning av en blasfemiparagraf har gått ut på dato. Derfor tar jeg til orde for at samfunnet må diskutere hvorvidt vi ønsker fri fremsettelse av hatefulle ytringer mot hverandres religioner. Norge er et fredelig land å leve i, blant annet fordi det er nokså stor harmoni mellom befolkningsgruppene. Når PST-sjef Jørn Holme rykker ut og advarer mot terrorfare fra norske statsborgere med minoritetsbakgrunn, blir jeg bekymret. Han legger til at det viktigste i forebyggende perspektiv er å føre en riktig integreringspolitikk. Det mest sensitive temaet for muslimer er omtale av profeten Muhammed. Ytringer som krenker hans person, oppildner i mange et sinne som lagrer seg hos dagens unge. Denne frustrasjonen skaper større avstand mellom nasjonens borgere. Nettopp denne frustrasjonen er jeg redd en dag kan gi fatale utløp, her har vi alle et kollektivt ansvar.
    Det er om lag 100 000 muslimer i Norge. Jeg ble ille berørt da jeg så tegningene. Personlig ser jeg ikke nytten av å trykke dem. Jeg tolker det som en ren provokasjon. Men da jeg så flagget jeg stolt hilste med foran kongens slott allerede på barneskolen, da jeg så det brenne, ble jeg minst like frustrert. Det samme gjelder når muslimer et annet sted på kloden holder Norge kollektivt ansvarlig for Magazinet-redaktørens handlinger.
    Selektiv bruk av ytringsfriheten er pinlig. Redaktøren i Magazinet har uttalt at han aldri ville ha trykket noe som kunne støte kristne. Det skjoldet som ytringsfriheten er, bør ikke brukes som forsvar for støtende ytringer som setter grupper opp mot hverandre. Effektiv inkludering igangsettes ikke ved at majoritetssamfunnet trer sin moraletikk nedover en liten minoritet. Lett fordøyelig er det heller ikke, når en ved første leksjon i ytringsfrihet spotter det muslimer holder mest kjært.
    Debatten i Norge er heller ikke egnet til å løfte oss et hakk opp. Når jeg ser TV 2s «Tabloid» bruke Hege Storhaug i sin debatt foran moskeen World Islamic Misson, blir jeg oppgitt. Like overrasket blir jeg når komikeren Shabana Rehmans meninger er viktigere for NRKs «Standpunkt» å formidle. Bedre ble det heller ikke da Zahid Mukhtar i samme program ble titulert med «talsmann for muslimene i Norge». Hvorfor er for eksempel ikke Islamsk Råd invitert? Hva med våre muslimske folkevalgte? Panelsammensetningen har aldri vært balansert. I tillegg gir nivået på debatten i Norge en lyst til å slenge tv-en på dynga og heller kjøpe et Donald-blad. Det opplyser bedre. I debatten var skuddofferet William Nygaard et lyspunkt, da han ville bringe debatten et skritt videre fra at ytringsfriheten er ukrenkelig. Ja, vi kan kanskje mure oss fast på barrikadene. Men noe nærmere hverandre kommer vi ikke.
    Jeg mener vi skal ha ytringsfrihet. Men det vil ikke si at vi ikke kan beskytte andre som trenger vern mot grusomme ytringer. Vi bør ha en debatt om en ny blasfemibestemmelse, en som eventuelt kan brukes til å idømme en symbolsk reaksjon. Den kan dermed være en rettesnor for hva samfunnet mener er å gå for langt. Kokkvold, som ofte ønsker å sende muslimer på kurs for å lære dem om ytringsfriheten, kan inntil da muligens avholde et kurs i god, gammeldags norsk folkeskikk for Magazinet-redaktøren.
    Publisert 03. februar 2006 (morgenbladet)

    4. KRF vs V:

    Jeg har aldri seriøst vurdert Krf som mitt parti. Det har vært politisk ball som ble spilt ut, fordi de luker ut alle andre enn kristne.

    Min artikkel i dagbladet er kanskje illustrerende:

    http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/01/422046.html

    5. Sluttkommentar:

    Jeg håper takhøyden i V er såpass at en kan diskutere selv de saker som for lengst er banket inn. Er det ikke takhøyde for det, tror jeg noe må være galt med V.

    Jeg gleder meg til å bli kjent med dere som har langt mer erfaring fra partipolitikk, lokalpolitikk, Bærum Venstres hjertesaker og Venstre generelt. Jeg er her for å lære, og er alltid åpen for endre mitt syn, så sant argumentasjon er overbevisende.

    Et spørsmål var om jeg var liberal og det ble kommentert at jeg er ”kjendis” og det er kanskje derfor V har tatt meg inn i partiet. For å gjøre det klart, jeg kan ikke kvantifisere hvor liberal jeg er. Men jeg er innforstått med partiprogrammet. Vedr min eventuelle ”kjendisstatus”; jeg har ikke valgt venstre fordi jeg er ”kjendis” (og for å gjøre det klart, det er JEG som har valgt å melde meg inn i Venstre, og har aktivt vært i dialog med flere sentrale Venstrepolitikere de siste 3-4 årene). Og jeg har heller ikke latt meg bli foreslått fordi jeg skal brukes fordi jeg er ”kjendis”. Blir jeg overbevist om at det er fordi jeg er ”kjendis” at jeg foreslått på lista, og ikke fordi Venstre som kompetent parti mangler noe av det jeg bringer med meg og kan tilføre partiet, vil jeg selv være den første til å forslå mitt kandidatur trukket.

    God helg alle sammen!

    Med vennlig hilsen

    Abid Q. Raja

  9. Erik Sandal | 3. november 2006 kl 12.49

    Abid Q.Raja ønsker å forby blasfemi. Her er han på linje med den del av kristen-Norge som, heldigvis, er i ferd med å dø ut. Problemet, som jeg har tatt opp i et tidligere innlegg, er: Hva er blasfemi? Er det de religiøse (i praksis betyr dette muslimer)som skal avgjøre hva og hvem som til enhver tid fornærmer dem? Ønsker Raja å forby ateister/ateisme? Blir han forulempet ved at undertegnede hevder at allah ikke finnes? Hvordan blir hans reaksjon ved påstanden om at al-ilah ble til allah (bruk av minuskler er bevisst)? (Dette betyr at måneguden til de premuhamedanske arabere ble opphøyet til guden over de andre gudene i Kabaen (det var 360 stk.) Halvmånen, eller Crecent, er fortsatt et viktig symbol for de underdanige-islam betyr underkastelse).
    Har jeg nu bedrevet blasfemi, eller bare eksersert min yttringsfrihet?
    Jeg vil gjenta et viktig poeng fra tidligere innlegg: Religionsfrihet betyr også frihet FRA religion.
    En stat (i liberalistiske/objektivistisk forståelse)skal IKKE beskytte en religion, men individets rettigheter: Liv, frihet og eiendom. Religionskritikk og/eller ironi er ikke rettighetskrenkende.
    Kritiske/ironiske ytringer om Islam, muslimer eller imamer er ikke rasisme, noe som (bevisst?) hevdes for å kneble meninger.En milliard muslimer (på papiret ihvertfall) er ingen svak gruppe hvis sarte sjel trenger særlig beskyttelse.At islamkritikk kan føre til provoserte muslimer og derfor bør unngås er kun en skjult trussel om vold mot ytringer man ikke liker. Er muslimers voldsanvendelse et resultat av mindreverdskomplekser? Hinduer, buddhister,f.eks. er ikke kjent for å utbre vold og «hellig krig».

    Rasisme er den verste form for kollektivisme som finnes, (hverken raser eller klasser eksisterer i konkret biologisk forstand )men bør tillates. Også pornografi skal inkorporers i ytringsfrihetsbegrepet, om Raja måtte lure på det. At porno er kvinnediskriminerende er kun en feministisk myte.

    Jeg vil som Raja ønske god helg, og samtidig anmode ham om,i kontemplativ ro, å reflektere både over hva liberal egentlig betyr, og over filosofien til Mill.

  10. Abid Q. Raja | 3. november 2006 kl 14.47

    Erik Sandal kommer med et innlegg. Jeg besvarer noe av det her:

    Til å starte med, håper jeg at jeg ikke sjokkerer Sandal eller andre ved å si at jeg ikke er fornærmet av at Sandal hevder at Allah ikke finnes?

    Sandal stiller deretter spørsmålet om hva blasfemi er, det synes jeg Sandal burde klare å definere for seg selv før han eventuelt går inn på spørsmål om forbud/ikke forbud av blasfemiske ytringer.

    Jeg synes Sandal også trenger å lese min bakside i morgenbladet, igjen, postet tidligere, hvor jeg tar til ordet for en informert debatt om ytringsfrihetens grenser, om så mot blasfemiske ytringer. Grensene flyttes vel hele tiden, og det er vel del av ytringsfriheten også å sette grenser for den? Eller går kanskje Sandal sin ytringsfrihet ved at en ikke kan diskutere grensene eller reglene for ytringsfrihet?
    Religionsfrihet betyr frihet fra religion, men også frihet til å ha en tro, og kunne få ha sin tro i behold. Hva er hellig, og absolutt ukrenkelig? Etter mitt syn trenger en ikke gjøre hån av religiøse symboler som korset, davidstjernen eller de religiøse bøkene. Ikke ser jeg at det gagner ytringsfriheten om en brenner symboler eller lignende. Brann av kors vil kunne fort rammes av rasismelovgivingen avhengig av kontekst. Og ens frihet til å gjøre noe har alltid en grense mot andres frihet; spørsmålet er bare hvor en skal trekke grensen. Jeg kan for eksempel ikke skjelle deg Sandal, uten å risikere reaksjoner av en eller annen slag, og det åpner også loven for.

    Sandal skriver videre ” En stat (i liberalistiske/objektivistisk forståelse)skal IKKE beskytte en religion, men individets rettigheter: Liv, frihet og eiendom. Religionskritikk og/eller ironi er ikke rettighetskrenkende.” Til det spør jeg; ser Sandal i dagens samfunn noe problem med den voksende islamofobien? Det handler ikke om beskytte Islam som religion, Islam må tåle debatt og kritikk som alt annet, men trenger muslimer, (i likhet med jøder, kristne eller lignende) finne seg i krenkende atferd i ytringsfrihetens navn? I så fall, i hvilken grad? Jeg spør altså; bør det overhodet være noen grense for harselering av islam, eller for den sags skyld, harselering av muslimer? Videre, hva tror vi slik harselering over tid vil kunne bringe med seg?

    Det ikke snakk om en hvorvidt 1 milliard muslimer som et hele er svak gruppe. I Norge, kan det vel ikke være noe tvil om at muslimer er marginalisert? Eller tenker jeg feil her? Hvor mange gode taleføre representanter har muslimer i det norske samfunnet, og evner de å skape balanse i de ytringer som kommer mot muslimer eller islam? Jeg tror det er naivt å tro at muslimer er en sterk selvsikker gruppe i Norge som ikke ytterligere marginaliseres og stigmatiseres ved bruk av ytringsfriheten uten ansvar og grenser.

    Jeg ønsker velkommen ”Kritiske/ironiske ytringer om Islam, muslimer eller imamer”. Men det går vel en grense fra kritiske og ironiske til rasistiske og semittiske/islamofobiske?

    Sandal sier videre at ”rasisme er den verste form for kollektivisme som finnes”, hva da med islamofobi? Jødene kan i dag ikke i like grad harseleres med, fordi da kommer antisemittstemplet raskt frem, har muslimer etter Sandal mening behov for samme beskyttelse? Eller er ikke muslimer europas nye ”jøder”, som er skyldige for de onde i samfunnet?

    Jeg vet hva liberal betyr, kanskje Sandal ulikt meg vil kunne klare å kvantifisere hvor liberal han selv er?

    Gleder meg til å fortsette denne debatten, men da over helgen. Advokatjobben kaller.

    Mvh
    Abid Q. Raja

  11. Øyvind, Mechelen | 3. november 2006 kl 15.12

    Du har kanskje både vært blasfemisk og brukt din ytringsfrihet, og begge deler bør være lov. I Norge er man dessverre fremdeles belemret med en blasfemiparagraf, og den har tross alt ikke sovet så lenge.

    Samtidig burde du kanskje velge mindre tøvete former for islamkritikk. al-Ilah er et arabisk ord som betyr guden, og for øvrig det samme ordet som man finner i også andre semittiske språk (på hebraisk omtales f.eks. den jødiske gud med den majestetiske flertallsformen elohim). Religionshistorisk sett har den islamske guddomen svært mye mer til felles med den jødiske og kristne guddomen enn med noen preislamsk månegud, enten han kalles al-Ilah eller Hubal. Halvmånesymbolet ble bare gradvis tatt i bruk av muslimske herskere, som arvet symbolbruken etter blant annet perserne.

    Så over til en mer interessant diskusjon: er det mulig å se på homofili som ikke-medfødt, og som syndig, og likevel akseptere at andre mennesker gjør andre valg enn en selv? Burde ikke det sentrale for liberalister i forhold til homofili ikke være å fortelle andre hva deres religiøse oppfatninger burde være, men i stedet å fortelle andre at deres religiøse oppfatninger ikke skal være styrende for andres valg og muligheter, enten det gjelder homofili eller bruk av hijab? Er det mulig å være både homofob og liberal?

    For øvrig er det liten tvil om at porno kan være kvinnediskriminerende. Myten består i at all porno blir sett på som det. For liberalister burde det være en selvfølge å kjempe mot kvinneundertrykkende porno, og en like stor selvfølge at den kampen neppe kan vinnes i form av et forbud.

  12. Pleym | 3. november 2006 kl 15.43

    Øyvind skrev: «Så over til en mer interessant diskusjon: er det mulig å se på homofili som ikke-medfødt, og som syndig, og likevel akseptere at andre mennesker gjør andre valg enn en selv? Burde ikke det sentrale for liberalister i forhold til homofili ikke være å fortelle andre hva deres religiøse oppfatninger burde være, men i stedet å fortelle andre at deres religiøse oppfatninger ikke skal være styrende for andres valg og muligheter, enten det gjelder homofili eller bruk av hijab?»

    Så enig, så enig!

  13. Erik Sandal | 3. november 2006 kl 17.21

    Hr. Raja har ikke helt fattet at mitt innlegg hovedsakelig var å problematisere blasfemibegrepet.
    Men siden han ikke sjokkerers over undertegnedes ateisme, er det rimelig å anta at min ytring ikke er å anse for blasfemi. Dermed burde hr. Raja heller ikke ha probelmer med «profet»karikaturer eller annen ytring. Hvis en påstand om at allah/gud ikke finnes ikke er sjokkerende/blasfemisk, da faller blasfemibegrepet dødt til jorden.
    Jeg kan forsikre hr. Raja om at jeg overhodet ikke registrerer noen islamofobi i Norge, men det som i islams navn begås av uhyrligheter i verden former manges holdninger til muslimer generelt. En imam som fikk boltre seg på TV i beste sendetid for noen tid tilbake legger premissene for hva «vanlige» nordmenn tenker om muslimer.Hr. Raja burde kanskje rette sin pekefinger mot islamske mørkemenn slik som kristne har avvepnet ditto kristne.
    Hvis muslimer føler seg marginaliserte kan det jo tenkes at det skyldes de problemer som oppstår i møtet mellom en ideologisk religion og det sekulære moderne samfunn. Mange innen disentermenigheter og indremisjon deler slike følelser, men de har sluttet å bruke rettsapparatet for å hindre ytringer de misliker.
    Kritikk av religioner kan ikke katalogiseres under rasismebegrepet. Kritikk av islam/muslimer,jøder/jødedom, kristne/kristendom etc. er kulturkritikk uansett om kritikkformen «føles» støtende for enkelte. Det er intellektuelt dobbeltbokholderi å gjemme seg bak rasismebegrepet. Problemet med jødehat er ideen om at «det jødiske» er en medfødt (ond) legning som i sin tur gjør jøder til fiender av menneskeheten.
    Hr. Mechelsen avlegger også undertegnede en visitt. Min henvisning til måneguden var et forsøk på å plassere islam i en konteks hvor alle religioner befinner seg: Ulike avarter av «hedenske» religioner. Mange muslimer jeg har debattert med er besjelet av tanken om at islam er hevet over den førislamske tro og er således en høyere form for sivilisasjon.

    Selv om jeg ikke har berørt emnet homofili vil jeg understreke at hvorvidt det er medfødt eller ikke er irrelevant. Et menneske skal kunne innrette seg og leve i henhold til egen overbevisning. Jeg avviser eksistensen av synd/arvesynd. (Man må ha en gud in mente for å opperere med syndsbegrepet)
    At noen kvinner/feminister oppfatter all/deler av pornografien som undertrykkende er fult mulig. Jeg treffer daglig på mennesker som er forulempet av et eller annet. Men å opphøye egne pro/kontra meninger til inntekt for alle innen en spesifikk «gruppe» er uholdbart.

  14. Voodoo-king | 3. november 2006 kl 18.47

    Hvis jeg kjøper et flagg og brenner det brenner jeg MIN eiendom, hvis jeg snekrer et kors og brenner det brenner jeg produktet av MITT arbeid, hvis jeg kommer med rasistiske ytringer er jeg teit, men min frihet krenkes om jeg ikke får lov til å være teit.

    At noen velger å betrakte en ting som et symbol får være deres sak. At noen knytter følelser til ting får også være deres sak. At diverse ledere programerer svake individer til å føle raseri når et symbol krenkes synes jeg er problematisk, men en må kunne forvente at individer klarer å styre egne følelser uten å ødelegge andres liv, frihet eller eiendom. Å brenne flagg og trykke karikaturer er viktig i likhet med å vaksinere mot sykdommer.

    Den minste minoriteten er individet. Ytringsfriheten bør være hellig siden den beskytter individet. Hvorfor skal en ta større hensyn til større minoriteter enn den minste? Beskytter en individet er alle andre kamper vunnet.

  15. Ole | 4. november 2006 kl 21.37

    Nå skal jeg være litt teit, fordi jeg synes andre er det. For meg er ytringsfrihet noe hellig, fordi individet har ukrenkelige rettigheter(kan dessverre ikke bevise det, men jeg mener det). Når noen sier at blasfemiparagrafen bør innføres, krenker og sårer det meg pga mitt liberalistiske grunnsyn og tro. Alle som er uenig i mitt syn på ytringsfrihet bør derfor straffes, fordi dette er krenker mitt private syn, og veldig mange andre jeg kjenner. Mener jeg dette? Selvfølgelig ikke. Men bytt ut otdet ytringsfrihet med f. eks Allah, Jesus, Gud, Mohammed og Einar Gerhardsen, så ville veldig mange andre være enig.Det synes jeg er skremmende. Tro hva faen du vil, men ikke bland deg opp i min rett til å latterliggjøre og kritisere dine symboler bare fordi du blir lei deg.

  16. Hans | 6. januar 2007 kl 21.48

    Øyvind, Mechelen
    Selektiv bruk av ytringsfriheten må være pinlig ,særlig når islamismens problematiske sider forties eller bagatelliseres av de selektive ytringer.

    Religion skal holde fingrene væk fra statens vitale sfærer såsom lovgivning, domstole,uddannelsesvæsen og administration. Hvis religion får politisk magt, bliver demokratiet sat ud af kraft. Islam er den religion, der har sværest ved at tilpasse sig demokratiet. Moderate muslimermå erkende, at islam har et problem med demokrati og menneskerettigheder.

    Sitat fra Mehdi Mozaffari Professor i Islamiske Studier, Institut for Statskundskab, Aarhus Universitet.

    Det er simpelthen nødvendigt, at de moderate muslimer erkender, at islam har et problem med demokrati og menneskerettigheder. En sådan erkendelse er første skridt mod en løsning af problemet. I stedet for hele tiden at forsvare islams integritet og hævde dens fuldstændig fredelige karakter er det på tide, at man begynder at være lidt mere kritisk og at engagere sig på demokratiets side.

    Ligeledes er det vigtigt, at konsoliderede demokratier som Danmark tager islamismens fare alvorligt og ikke giver indrømmelser til anti-demokratiske kulturer i tolerancens navn. Det ville være en malplaceret tolerance, som man kan komme til at betale dyrt for.

    http://www.berlingske.dk/grid/kronikker:aid=602606

  17. Per | 7. januar 2007 kl 23.08

    Helt enig med siste taler. «Gi innrømmelser til anti-demokratiske kulturer i toleransens navn» er ikke å være tolerant, fordi det i praksis innebærer at man tolererer den intoleranse som disse anti-demokratiske kulturer står for. Og tolererer man denne intoleransen så svikter man de kreftene innenfor disse kulturene som ønsker en utvikling i retning av økt frihet og økt respekt for menneskerettigheter.

    «individet har ukrenkelige rettigheter(kan dessverre ikke bevise det, men jeg mener det)»

    Det holder å se på de grove overgrep som har blitt begått under regimer som IKKE har respektert de ukrenkelige rettighetene. Det alene beviser hvorfor det eneste humane synet er at individet er født med ukrenkelige rettigheter.

  • Dagens sitat

    The more you are willing to accept responsibility for your actions, the more credibility you will have.

    — Brian Koslow
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter