Parlamentarismen inn i Grunnloven

av | 20. februar 2007 kl. 11.07 | 7 kommentarer

Idag vedtar Stortinget omfattende endringer i grunnloven. Parlamentarismen kommer inn, mens odelstinget og lagtinget forsvinner.

Endringene som nå foretas er dramatiske. Det er klare brudd med arven fra 1814. For selv om f.eks parlamentarismen har vært gjeldende praksis fra 1884, da Venstre fikk sitt gjennombrudd, har den aldri vært skrevet inn i grunnloven.

Det spesielle med grunnloven er jo at den ikke inneholder et ord hverken om parlamentarisme eller politiske partier. Regjeringen er kongens råd, og det er kongen som utpeker medlemmene av sitt råd – og som lar dem gå av, og det er kongen som gir lover. Når selv de mest opplagte sidene ved det norske politiske systemet ikke er en del av grunnloven er det kanskje på tide med en oppdatering?

Liberaleren har i to artikler stilt spørsmålet om det er behovet for en ny grunnlov.

Innførte parlamentarismen – avskaffet maktfordelingen
Å ta parlamentarismen inn i grunnloven er å formalisere noe som har vært en del av den politiske sedvanen i 100 år. For selv om parlamentarismen fikk sitt gjennombrudd i 1884 var det ikke slik at den tapende part – enten det var Oscar II eller Høyre – aksepterte dette bruddet med maktfordelingsprinsippet med en gang. Det tok flere år.

Det er i grunnlovens § 15 det nå blir innført en plikt for statsråder til å søke avskjed hvis Stortingets flertall vedtar mistillit.

Det er kanskje naturlig å ta en mer enn hundre år gammel politisk sedvane inn i grunnloven. For parlamentarismen er akseptert og adoptert av alle partier. Selv av FrP – partiet som ihvertfall i programmet har bindinger til den ideologi som var rådende da grunnloven ble vedtatt.

Ja, FrP går kanskje lenger enn andre i retning parlamentarisme når partiets tidligere formann ønsker å ta inn en paragraf i grunnloven om såkalt investitur. Det vil si at en regjering som skal tiltre må ha et tillitsvotum fra parlamentet. Slik man har f.eks i Tyskland. Det er unektelig litt spesielt, når partiet ellers ønsker å styrke Høyesterett efter mønster av USA. Og i tråd med Montesquieus opprinnelige maktfordelingsprinsipp.

Liberaleren hadde helst sett at maktfordelingsprinsippet ble gjeninnført i den norske grunnloven – sammen med innføring av republikk. Så uansett hvor naturlig og «på tide» det er med parlamentarisme – så er vår entusiasme for dagens endring av grunnloven på dette punkt ikke spesielt stor.

Lagtinget – et unødvendig overhus?
Da Grunnloven ble utformet og vedtatt våren 1814 var Norge en del av helstaten Danmark-Norge. Et enevelde av guds nåde siden 1660. Den norske adelen var borte, inngiftet og assimilert i dansk adel gjennom flere hundre år.

Likevel vedtok grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll at det Norges parlament i fremtiden skulle bestå av to avdelinger i lovsaker. Et odelsting og et lagting. Eller underhus og overhus om du vil. Dette for å sikre en grundig behandling av lovsakene. Tanken var kanskje at lagtinget med tiden skulle utvikle seg til å bli et reelt overhus – der Stortingets eldste og mest erfarne skulle ha sete? Men Stortingets medlemmer velges i samme valg. Det er først når Stortinget konstitueres at det deles i odelsting og lagting. Derfor utviklet aldri lagtinget seg til noe overhus, bare til en bakevje.

Lover vedtas først av odelstinget, mens lagtinget «strør sand» på vedtaket i efterkant. Jeg kan knapt huske noen avgjørelser i lagtinget det har vært knyttet spenning til. I perioden 1973 – 77 var Torild Skard (SV) president i lagtinget, og skriver i sine memoarer at hun fant oppgaven veldig lite spennende.
Før en forlengst glemt representant fra Anders Langes Parti – Erling Erland – skulle forsøke seg med filibuster mot et lovforslag. Han entret talerstolen med mengder av dokumenter. Og fikk holde på en stund, før Skard begynte å lete i reglementet efter en måte å stanse ham på. Hun siterte en bestemmelse om at lagtingets medlemmer måtte begrense sin sitatbruk. Og da punkterte Erland. Loven ble vedtatt.
Den andre gangen var da partnerskapsloven skulle vedtas i 1992. Spenningen var knyttet til eventuell stemmelikhet. Da ville president Hans J. Røsjorde kunne bruke dobbeltstemme og forkaste lovforslaget. Men loven ble om kjent vedtatt, med 18 mot 16 stemmer.

Nå forsvinner altså odelstinget og lagtinget, om forslaget vedtas.

Riksretten endres
Et tredje forslag Stortinget behandler idag, er å endre riksrettens funksjon. Riksretten består av dommere fra høyesterett og representanter fra lagtinget, og kan dømme stortingsrepresentanter, statsråder og høyesterettsdommere for straffbare handlinger disse har begått i embeds medfør.

Riksretten er blitt satt 8 ganger, 6 av disse var i perioden 1814 – 1845. Det var Stortingets måte å markere misnøye med kongemakten i en tid da regjeringen var nettopp kongens råd – og ikke utgått av Stortingets flertall. Det var riksrettssaken mot ministeriet Selmer (1884) som banet veien for parlamentarismen.

Riksretten endres, men blir ikke borte: Høyesterettsdommerne skal fortsatt være med, men lagtingsmedlemmene skal erstattes av et riksrettsutvalg. Dette utvalget skal bestå av lekdommere som velges av Stortinget for en periode på seks år. I alt skal Riksretten ha elleve medlemmer, fem dommere fra Høyesterett og seks medlemmer valgt av Stortinget. Ingen av dem som blir valgt kan være stortingsrepresentanter. Høyesterettsjustitiarius skal være Riksrettens president, ifølge Kommunal Rapport.

To grunnlover
Det er ikke så kjent at det faktisk ble vedtatt to grunnlover i 1814. Den mest kjente er naturligvis 17.mai-grunnloven. Den første moderne grunnlov Norge har hatt, der individuelle rettigheter, maktfordelingsprinsippet – og dermed det konstitusjonelle monarki – ble nedfelt. Et markant brudd med eneveldet under Danmark. Samtidig en selvstendighetserklæring i en situasjon der Norge gjennom Kiel-traktaten ble gitt bort som krigsbytte til kongen av Sverige, fordi Sverige bidro til at Napoleon tapte kampen om Europa. Og med ham ble også Danmark tapere. Traktaten var en folkerettslig gyldig avtale efter datidens norm. Men kongen av Sverige med støtte av 4 stormakter kunne ikke gjennomføre traktaten fra januar før Napoleon var slått. Det var han først i april.

Det ble sommer før den franskfødte marsjal Bernadotte som svensk kronprins kunne vende nesen mot Norge. Og ble møtt avet land som hadde erklært sin selvstendighet, utformet en moderne grunnlov og valgt en konge. Det måtte finnes et kompromiss. Norge fikk beholde sin grunnlov, men måtte foreta de endringer som var nødvendige for å bli forenet med Sverige i en personalunion (felles konge – separat politisk system). En ny grunnlovgivende forsamling ble valgt – men ikke i tråd med reglene fra 17.mai-grunnloven. Den nye forsamlingen vedtok ikke bare de endringene som var nødvendige. De vedtok samtlige paragrafer på nytt. I det som kalles 04.november-grunnloven.

Siden dengang har grunnloven gjennomgått en rekke endringer, og fremstår idag som ganske annerledes. Også før dagens vedtak.

Dessverre gjør ikke Stortinget idag de endringer Liberaleren gjerne skulle sett; fjerning av monarkiet – og av statskirkeordningen.


Kommentarer

  1. Tommy A. K. | 20. februar 2007 kl 17.05

    Først vil jeg si at de prinsipper statens styre bygger på, eksplisitt bør stå i grunnloven (selv om man er uenig i disse prinsippene). Dette fordi det er mer ryddig og redelig; noen praktisk forskjell gjør det ikke, da det er like vanskelig å endre konstitusjonell sedvanerett som selve grunnloven.

    Jeg tror forresten at det her er fornuftig å skille mellom «maktfordeling» på den ene side og «maktbalanse» på den andre (se f.eks. Nordby 2004). Montesquieu brukte visstnok ingen av disse begrepene, men skilte mellom beslutningsrett – de oppgaver den enkelte institusjon har – og vetorett – at makt kan stanse makt, hhv. maktfordeling og maktbalanse.

    Maktfordelingen i Norge er stort sett uendret siden 1814, og kommer klart til uttrykk ved at oppgavefordelingen er relativt klar. Lovvetoet er derimot ikke et aktuelt virkemiddel i dag, og makt kan ikke lenger stanse makt. Under parlamentarismen er det således maktbalansen (og ikke -fordelingen) som har falt bort.

    Nå finnes det jo måter å styrke regjeringen på også innenfor et parlamentarisk system, f.eks. ved å innføre oppløsningsrett etter dansk mønster (hørte noe rykter om at man skulle innføre den svenske varianten, men denne er ubrukelig som maktmiddel).

    En siste kommentar vedrørende maktbalanse. Jeg kan forstå ønsket om stabilitet hvis dagens lover anses som verneverdige, men hvis det er behov for reformer (jf. monarki, statskirke), vil ikke dette virke mot sin hensikt? Det går selvfølgelig an å være tilhenger av maktbalanse på prinsipielt grunlag, men jeg stiller meg tvilende til at dette systemet er best til å bevare individulle rettigheter; det er vel best til å bevare de nåværende lover, hva enn disse er.

    Til slutt en kommentar angående investitur. Jeg tror ikke at investitur vil svekke den utøvende makt, snarere tvert om. Man får tydeliggjort hvem som støtter hvem, og regjerigen vil basere seg på et fastere (og antagelig større) maktgrunnlag. Dette er ikke en mer rendyrket form for parlamentarisme; det gjør bare ansvarsforholdene mer ryddige.

    Tenk på alle vedtak opp igjennom årene der ingen egentlig har visst «hvem som støttet hvem». Dette må vel også liberaleren anse som problematisk. Man vet kanskje hvilken regjering som innførte røykeloven, men med hvis støtte? Dersom man fra begynnelsen av hadde knyttet seg til et fast støtteparti (f.eks. Fr.p.), ville nok dette parti krevet å få mye mer igjen for sin eksplisitte støtte til regjeringen. I det minste kunne man som velger spørre: hvem stemte for regjeringens tiltredelseserklæring? Det å ikke felle en regjering (dagens såkalte ”negative” parlamentarisme) medfører ikke et like stort ansvar som direkte å sikre regjeringens maktgrunnlag.

  2. Baltzersen | 20. februar 2007 kl 20.43

    Liberalerens redaktør svikter ikke når det gjelder konstitusjonelle begivenheter. Godt er dét, selvom jeg har noen uenigheter med ham. 🙂

    Selv beklager jeg dagens vedtak. Jeg lurer på om et gravøl kan være på sin plass. Et slikt gravøl blir jo mest symbolsk i og med den lange praksisen, og et slikt gravøl trenger selvfølgelig ikke å ha med styreformen forøvrig å gjøre. 🙂

    Det er også en egen tråd i Farmanns debattforum om dagens begivenhet: http://www.farmann.no/forum/showthread.php?t=345

  3. Eivind Knudsen | 20. februar 2007 kl 21.20

    Det mest interessante er etter min mening den nye § 15 om parlamentarismen. Før denne paragraf ble vedtatt, kunne ikke selv en moderne regjering ved riksretten fradømmes sine embeter, dersom den oversatt et mistillitsforslag. Grunnen var at kun straffebestemmelsen, men ikke selve handlingsbeskrivelsen var beskrevet i lovverket. Etter norsk rett kan selv ikke den konstitusjonelle sedvanerett stå seg mot legalitetsprinsippets strenge krav i straffesaker – se for øvrig min avhandling «Legalitetsprinsippets plass i riksrettssaker», UIO 2006. Interessant er også at regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget nå også er nedfelt i Grunnloven. Her hadde vi det samme problemet som med Riksretten, idet den opplysningsplikt som fremgår av Ansvarlighetslovens §9 – i alle fall ifølge Zimmer: «Kontroll og konstitusjon» side 690 flg. – bare gjaldt for den enkelte statsråds opplysningsplikt overfor statsrådet.
    Oppløsningsretten kommer antageligvis inn i Grunnloven fra høsten av. Jeg skjønner at Tommy A.K. er bedre orientert enn undertegnede. Det hadde vært fint om han derfor, hvis han hadde tid og lyst, kunne opplyse den gemene hop som jeg er endel av hva den svenske modellen innebærer. Personlig er jeg tilhenger av den danske løsning, med 5-årige valgperioder og det hele.
    Jeg er nok ikke enig med mitt parti i spørsmål om investitur, for dersom Stortinget vil kvitte seg med en regjering er dette nå mulig ved mistillitsforslaget.

  4. Anders Pettersen | 20. februar 2007 kl 21.49

    Dette er oppsiktsvekkende ettersom det ikke har cært fremme i media at dette skulle vedstas i dag, såvidt jeg har sett.

    Ang. oppløsningsretten så har Sverige faste riksdagsvalg hvert 4. år (tidligere hvert 3.)
    Dvs. at et nyvalg ikke påvirker valgperioden ellers. Det svenske oppløsningsinstituttet er for bruk i parlamentariske kriser. I UK er valgperioden i utgangspunktet 5 år, men statsministeren kan bruke oppløsningsinstituttet når som helst og ved bruk må neste valg holdes senest 5 år etter. Etter min mening bør vi ha en ordning med forskyvning av valgdatoer ved nyvalg.

  5. Tommy A. K. | 20. februar 2007 kl 22.11

    Interessant det du skriver om Riksretten, Eivind; her er du definitivt bedre orientert enn jeg. Jeg vil nå likevel si at det å oversitte et mistillitsvotum i dag ville bli ansett som statskupp, eller iallfall en ekstremt kjettersk handling. Om man ikke kunne bli dømt for det, ville i hvert fall samtlige som gjorde dette, forlate den politiske scene for alltid.

    Problemet med den svenske modellen er allerede påpekt. Når nyvalgene bare gjelder frem til neste valg uansett, er dette intet maktmiddel, og den kan bare brukes etter mistillitsvotum og palamentariske kriser (som påpekt). I Danmark kan regjeringen si: Vi liker ikke parlamentets holdning, vi skriver ut nyvalg. Jeg synes dette er fair. Regjering og parlament har begge viktige oppgaver som for all del bør holdes adskilt, og de bør ha et pressmiddel hvis den andre trår over streken (skjønt det selvfølgelig også åpner for politisk oppurtinisme, men fordelene veier tyngre enn ulempene).

  6. Sentrumskonservativ | 6. juni 2009 kl 15.52

    Feil at partiene ikke nevnes i Grunnloven (det ble de også før parlamentarismen ble innlemmet i 2007), bare søk på “Parti” på siden lovdata.no/all/hl-18140517-000.html.

    For øvrig burde man spørre seg om det var grunnlovsstridig å innlemme parlamentarismen i Grunnloven, se f.eks. smp.no/article/20090514/MENINGER05/872988052/1068, smp.no/article/20090519/MENINGER05/551237566, smp.no/article/20090529/MENINGER05/556007113

    At det eksisterer en konstitusjonell sedvanerett, kan betraktes som legitimt da det politiske element som Lagtingets venstremedlemmer representerte i riksrett i den aktuelle riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, pr. definisjon var legitimt. Å skrive den samme rett inn i Grunnloven, må derimot være i strid med Grunnlovens ånd og dreie seg om mer enn rene modifikasjoner (§ 112), og således må Høyesterett kjenne endringen i 2007 ugyldig. Dette burde da kvalifisere til riksrett for stortingspresident Torbjørn Jagland, men det ville med dagens (og fremtidens) ordning forutsette at Stortinget fulgte Høyesterett i det aktuelle scenario.

    Alternativt må Norge få en forfatningsdomstol til hvilken borgerne kan innklage stortingsvedtak de anser i strid med konstitusjonen (slik f.eks. Lisboa-traktaten er blitt i Tyskland).

  7. Sentrumskonservativ | 9. juni 2009 kl 13.35

    Mener for øvrig at arbeiderpartirepresentanten (husker ikke hvem) som var tungen på vektskålen da partnerskapsloven ble bifalt av Lagtinget, nå har angret seg ettersom han har sett utviklingen i retning av felles ekteskapslov. Ifølge representanten fikk han garantier av stortingsgruppen om at denne ikke ville komme til å gå inn for felles ekteskapslov. Utrolig at selv ikke en stortingspolitiker klarer å gjennomskue slikt.

  • Dagens sitat

    It is no accident that the symbol of a bishop is a crook, and the sign of an archbishop is a double-cross.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter