LOs første kvinnelig leder måtte gå av før tiden, fordi hun har trakassert en av sine ansatte. For landets største arbeidstagerorganisasjon er slik kritikk er ikke til å leve med. LOs troverdighet er det viktigste for LO.
Gerd-Liv Vallas fall fra makten begynte med pressekonferansen der hun avviste alle anklager fra Ingunn Yssen. For ordens skyld: Valla avviser fortsatt alle anklager. Det klargjorde hun i sin avskjedstale.
Slike anklager som Gerd-Liv Valla fikk presentert i oppsigelsesbrevet fra Yssen i begynnelsen av januar, er det ikke uvanlig at LOs tillitsvalgte selv bringer til torgs mot arbeidsgivere.
Ikke minst LO selv har kjempet frem prosesser for å håndtere anklager om mobbing og trakassering. Pressekonferansen var bare det første av en rekke feilgrep fra ikke bare Gerd-Liv Valla men også fra resten av LO-ledelsen. Yssen burde vært anbefalt å gå til sin tillitsvalgte for å ta saken gjennom de rette organer på en arbeidsplass. Siste instans er en arbeidsrettssak.
Ingunn Yssen har vært en av Aps markante kvinner de siste årene. Et aktuelt statsrådsemne ved regjeringsdannelsen høsten 2005. Men også slike personer med meningers mot og høy medieprofil har rettigheter. At lederen for landets største arbeidstagerorganisasjon velger å sammenkalle til pressekonferanse for å gå til åpen krig mot en av sine ansatte er meget spesielt, for å si det mildt. Det er å tråkke på alle prosesser og kanaler LO selv har kjempet frem for å håndtere slike situasjoner. Yssen var en ansatt, ikke en politisk motstander.
Det hevdes at Yssen ble brukt i et politisk spill, av Vallas motstandere. Det skulle være en takk for sist for at Valla filleristet regjeringen på grunn av sykelønnssaken før jul. Slike påstander er meningsløse. For at et slikt spill skulle fungere, måtte det foreligge et grunnlag; Yssen måtte ha blitt mobbet av Valla. Hvordan kunne noen være sikker på at akkurat dét skulle bli utfallet? Og om Valla mobbet Yssen – burde hun da overhodet sitte som LO-leder? Burde hun ikke ha vært fjernet forlengst? Burde ikke andre ha sagt ifra?
Yssen sa i sin 08.marstale at det ikke finnes noen mannlig og kvinnelig lederstil, bare gode og dårlige ledere. Isåfall har mange mannlige topper i LO gitt et sterkt inntrykk av at det finnes mange dårlige ledere i organisasjonen. Ledere som har hevdet at ingen mannlig leder ville blitt utsatt for en slik granskning. En autoritær lederstil der herskerteknikker benyttes i fullt monn burde være utdøende. De mannlige LO-toppene i flere av forbundene skaper berettiget tvil om LO har kvittet seg med denne lederstilen. Bagatellisering, latterliggjøring og usynliggjøring er vanlige hersterteknikker. Disse har vært i flittig bruk – av Vallas tilhengere – under striden mellom Valla og Yssen.
Noen hevder at dobbeltvedtaket som LO-sekretariatet gjorde, også var et feilgrep. Der ble Valla gitt full tillit som leder, samtidig som det ble vedtatt å nedsette et granskningsutvalg bestående av jurister – bistått av psykologer.
LOs leder er å sammenligne med en statsråd. Så lenge vedkommende har sin posisjon har vedkommende full tillit. En LO-leder lik en statsråd kan ikke bli sittende med betinget tillit. Den dagen tilliten opphører, må man forlate sin posisjon. Sekretariatet måtte derfor erklære full tillit. Hvis de ikke hadde det, måtte de bedt Valla om å gå av der og da. Nå vet vi at medlemmer av sekretariatet var blant dem som meldte seg for granskningsutvalget som vitner. Det er derfor grunn til å hevde at vedtaket om tillit ikke gav noe korrekt inntrykk av den faktiske holdningen i LO-sekretariatet.
Granskningsutvalget ble nedsatt fordi det ikke var mulig å leve med anklagene fra Yssen, og avfeie disse ved å vedta tillit. For tillit er noe man har – eller ikke har. Det kan ikke vedtas. LO-ledelsen måtte rett og slett til bunns i anklagene fra Yssen. Derfor ble utvalget nedsatt. Personer som Ellen Stensrud og Rita Lekang var kanskje ikke rede til å fortelle resten av sekretariatet om sine opplevelser med Valla. Et utvalg av eksterne personer ble redningen.
Kan et utvalg bestående av personer utenfor LO forstå den spesielle kulturen i LO? Kanskje ikke. En arbeidsplass der mobbing og trakassering tolereres, må sies å være preget av ukultur. Å kalle slikt kultur er å snu det på hodet.
Vallas kritikk av utvalgets arbeidsform er forståelig. At bare de som mener de har noe å tilføre prosessen blir hørt – ved at de først selv melder seg for utvalget, er spesielt. Det er som advokat Harald Stabell sier. Det er ikke mulighet til å få et korrekt bilde av saken, når vitnene selv avgjør om de skal snakke. Det har ikke vært noe til hinder for at personer som ikke så noe kritikkverdig ved Vallas lederstil også kunne melde seg som vitner. Det kan de umulig ha gjort, når rapporten er så ensidig fordømmende mot Valla.
Vallas reaksjon på granskningsutvalgets rapport kan ha overbevist tvilere om at hun har en lederstil som er ekskluderende. Hun erkjenner ingenting, tar ingen selvkritikk, viser ingen ydmykhet.
Grunnen til at hun trekker seg, er hensynet til sine nærmeste – og til LO. Begge deler er forståelig. Mindre forståelig er det at hun ikke viser noen ydmykhet. Den eneste formen for beklagelse hun har vært villig til å gi, er hvis «noen føler at de er blitt utsatt for mobbing». Hun har ikke gjort noe galt, og plasserer ansvaret for at det føles slik, på andre. Det kalles ansvarsfraskrivelse og liten selvinnsikt.
Gerd-Liv Valla var første kvinne, første akademiker og første fra offentlig sektor som ble LO-leder. Hun skapte historie. Det gjorde hun også idag, ved å gå av på et grunnlag LO har som viktig oppgave å bekjempe. Mobbing og trakassering på arbeidsplassen.
Liberaleren har ikke vært spesielt begeistret for Gerd-Liv Valla. Vi mener hun på vegne av en interesseorganisasjon har hatt for stor makt over folkevalgte organer. Nærmest vært en over-statsminister. Før jul ble hun kåret til Norges mektigste. Allerede da sa Liberaleren at LO-lederens makt burde begrenses.
De som mener at utvalgets konklusjon er en «politisk dom» over Valla, tar feil. Men det som er åpenbart er at utvalgets prosess og konklusjon har fått politiske konsekvenser. For LO, for regjeringen – og for demokratiet. LO har mistet en av sine mest markante ledere noensinne. En historisk leder. Regjeringen er blitt kvitt en brysom LO-leder, som ikke har nølt med å bruke makten hun hadde – blant annet til å refse regjeringen i all offentlighet. Dessuten har det konsekvenser for demokratiet når LOs mektige leder blir tvunget til å gå av. Spesielt en som har kjøpt politisk makt over noe så uvanlig som en flertallsregjering.
Liberaleren mener at ingen interesseorganisasjon skal ha så stor makt over de folkevalgte som LO under Gerd-Liv Valla har hatt. For stor makt. Det bør være sunt for demokratiet at en leder med slik makt må gå. Om LO beholder sin store makt over regjeringen, gjenstår å se. Isåfall har demokratiet vunnet lite på at Valla gikk.
Valla har en politisk fortid som Liberaleren tar sterk avstand fra. Valla tilhørte i sin tid Kommunistisk Universitetslag (KUL). Organisasjonen lå til venstre for AKP. Hun har aldri vært interessert i å ta noe oppgjør med sin fortid som aktiv i en organisasjon som tok avstand fra demokratiet. Det verste er at Torbjørn Jagland kunne gjøre en person med en slik fortid til justisminister i et demokrati. Liberaleren har forsøkt å finne ut hva Valla har stått for av meninger – siden hun ikke vil ta avstand fra en slik fortid. Allerede for 10 år siden gjorde Minerva det samme. Fordi hun ble utnevnt til justisminister. En justisminister som ikke angret sin støtte til Stalin.
Vi håper at regjeringen nå klarer å fri seg fra LOs jerngrep, og vise at det er velgerne i valg som bestemmer. Ikke en interesseorganisasjon.
Vi håper at Vallas avgang bidrar til at enkeltpersoner tør å si ifra om mobbing og trakassering. Det nytter. Det har Yssen vist.
Valla uttalte i sin avskjedstale at om granskningsutvalgets rapport hadde vært en rettslig dom, så ville hun ha anket. Med en annen håndtering fra hennes egen side av Yssens anklager, kunne hun oppnådd dette. Valla valgte en håndtering i tråd med sin lederstil. Derfor ble hun felt – av seg selv.
