Tom Martinsen (1943 – 2007)

av | 10. april 2007 kl. 16.23 | 6 kommentarer

Dagbladets fotograf Tom Martinsen gikk ut av livet før påske. De fleste har sett hans spalte Øyeblikket i Dagbladet Magasinet hver lørdag. Der brakte han bilder som viser utviklingen av fotografiets historie.

NTB brakte melding om Martinsens bortgang, og Fredrik Wandrup skrev minneord i Dagbladet.

Martinsen holdt flere utstillinger, og utgav to bøker. Han har også beskrevet fotografering, under overskriften Ikke no’ mas.

Tom Martinsen tok i oktober 1995 et bilde av Liberalerens nåværende redaktør, i forbindelse med en ikkevoldelig sivil ulydighetsaksjon. Bildet ble dagen efter aksjonen brukt til å illustrere en kronikk i Dagbladet av Kalle Hesstvedt i Greenpeace.

palidochris.jpg

Bakgrunnen for bildet og aksjonen er følgende: Jaques Chirac hadde nettopp tiltrådt som fransk president. For å stimulere franskmennenes selvfølelse satte han igang med en serie prøvespregninger på Mururoa-atollen i Stillehavet. Da de åtte spregningene var unnagjort, undertegnet Chirac ikkespredningsavtalen.

Prøvespregningene vakte reaksjoner verden over. Miljøaksjonister planla og gjennomførte sivile ulydighetsaksjoner mot blant annet den franske ambassaden i Oslo.

Min motivasjon for å være med på aksjonene var motstand mot atomvåpen, retten befolkningen på Mururoa har til selvbestemmelse, og motstanden mot nasjonalisme. Sivil ulydighet er ikke i konflikt med min samvittighet, så lenge det ikke brukes vold.

Efter at den andre bomben eksploderte tok vi (aksjonistene) oss inn på den franske ambassadens område i Oslo, og blokkerte inngangen. Politiet kom, og bar oss ut. Jeg var den siste som ble båret ut. Da var de andre aksjonistene allerede fraktet til politihuset på Grønland i biler. Ergo var det ingen bil igjen til meg. De to politifolkene slapp meg ned på fortauet – der TV-kameraer og blitzlamper var på meg med en gang. Et par minutter lå jeg der, før det kom en ny bil og bragte også meg til Grønland.

Jeg var ikke klar over at Tom Martinsen var blant dem som fotograferte meg, før jeg så bildet i Dagbladet dagen efter.

Tom Martinsens fotografi er gjengitt med Dagbladets tilladelse.


Kommentarer

  1. Eivind Knudsen | 10. april 2007 kl 20.40

    Samtidig med de franske prøvesprengningene gjennomførte det kommunistiske diktaturet Kina også atomprøvesprengninger. Det var det ingen som gad bry seg om. Nei, miljøjuntaen hadde mer enn nok med å kritisere den konservative franske presidenten. Joho, artikkelforfatteren er i godt selskap.

  2. Simen | 11. april 2007 kl 00.46

    Kommunistene var/er jo gale, det er jo noe alle burde vite, så at Kina prøvesprengte var vel strengt tatt ingen ‘nyhet’ i seg selv? 😉

  3. Pleym | 11. april 2007 kl 09.33

    La meg informere de herrer Knudsen og Simen om at jeg i juni 1997 deltok i sivile ulydighetsaksjoner i forbindelse med den kinesiske presidenten Jiang Zemins besøk i Norge 26 – 29.juni 1996. Jeg jobbet (via Unge Venstre) for å få alle de partipolitiske ungdomsorganisasjonene til å stille folk til rådighet for Amnestys aksjoner. Amnesty selv har ikke som policy å begå sivil ulydighet, men de av oss fra partiorganisasjonene som ikke hadde problemer med denne aksjonsformen, kunne gjøre dette på eget ansvar. Jeg har omtalt aksjonene her: http://www.vgb.no/1207/perma/77416 og her: http://www.vgb.no/1207/perma/78392

    Min første artikkel på Liberaleren, 04.juni 1999 handlet om Wang Weilin og massakren på Den Himmelske freds plass 10 år tidligere. Jeg har ingen dårlig samvittighet angående mitt engasjement for innføring av menneskerettigheter og demokrati i Folkerepublikken China.

    http://www.vgb.no/1207/perma/69574/

  4. Simon | 11. april 2007 kl 13.45

    Det kan man trygt si. Mange pasifister o.l. har mye å svare for når det gjelder unnfallenhet mot diktaturer, men å rette en slik kritikk mot Pleym er helt malplassert.

  5. Eivind Knudsen | 11. april 2007 kl 19.00

    Sorry, Pleym; skjønner at unge Knudsen kanskje var noe kjapp her. Men jeg har ærlig talt lurt litt på hvorfor de kinesiske prøvesprengningene i -95 ikke var gjenstand for så stor oppmerksomhet som de franske – når Pleym unntas, selvsagt.
    Har faktisk selv en «skummel» fortid som fhv. leder av Amnesty International juridiske studentnettverker. Imidlertid brøt jeg me organisasjonen da generalsekretær Eyde i Dagsrevyen 5. mars 2004 gikk inn for omvendt bevisbyrde i straffesaker hvor kvinner var ofre. Da fikk jeg nok. Det hadde jeg forresten fått for lenge siden…

  6. Pleym | 11. april 2007 kl 20.07

    Nå var jeg vel ikke spesielt unge i 95/96, bare så det er sagt.

    Når det gjelder de kinesiske prøvesprengningene er det vel som med menneskerettigheter, miljøkriminalitet og Tibet-okkupasjon; man forventer seg ikke så mye.

    Av Frankrike hadde man kunnet forvente mer. Jeg er glad Chiracs periode går mot slutten.

    Liberaleren har forsøkt å holde fokus både på China og andre diktaturer, men jeg er helt enig i at mer burde vært gjort i 1995. Fokuset på Frankrike ble for ensidig.

    Selv om jeg er Amnesty-medlem er jeg kritisk til mye av nyorienteringene i organisasjonen. Det er altfor mye som minner om utvanning av menneskerettighetsbegrepet, til tross for at det er mer enn nok å gjøre med fokuset organisasjonen hadde tidligere.

  • Dagens sitat

    I can’t understand why people are frightened by new ideas. I’m frightened by old ones.

    — John Cage
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter