Ukategorisert

Venstre i frihet? Full krangel

Venstre er seg selv likt. Partiet nådde et efterlengtet løft ved valget i 2005, og slapp å måtte forhandle med H og FrP om regjering. Hva bruker Venstre friheten til? Personkrangel.

Venstreflokken må føle krangelen mellom Olaf Thommessen og Lars Sponheim som både surrealistisk og ufortjent. Venstre gjorde et knallgodt valg i 2005, og slapp samtidig det illiberale samarbeidet med KrF, og å være en del av et ikke-sosialistisk flertall med FrP som dominerende parti. Utgangspunktet foran høstens kommune- og fylkestingsvalg er godt, med flere valglister enn på mange mange år. Årets landsmøte skulle blankpusse den liberale profilen, med gode og typiske Venstre-saker på plakaten. Mens de andre krangler og leter efter tabloide veier inn i media, skulle partiet diskutere politiske prinsipper. Partiets liberale røtter skulle vannes for videre vekst. Så ender landsmøteopptakten med full krangel i den mannlige delen av ledertrioen. Så dårlig kan man forvalte sitt pund. Politisk redaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen, kaller Sponheims omtale av Thommessen for et karakterdrap.

Lars Sponheim er en mann få forholder seg likegyldig til. Olaf Thommessen er en kjendis med politiske ambisjoner, og har en viktig arv å forvalte. De speiler Venstres dualisme, med sin ulike bakgrunn og valg av saker å profilere seg på. Ingen av dem hører hjemme på partiets venstreside, og nettopp dette understreker partiets forvandling under Sponheims ledertid.

Gjenreiste Venstre
Det er langt fra noen dristig spådom at den bautaen Lars Sponheim har reist for seg selv i norsk politikk, er at han gjenreiste Venstre som politisk kraft. Efter åtte år utenfor Stortinget klarte Lars Sponheim i 1993 å sikre et mandat for seg selv fra Hordaland. Alene på Stortinget markerte han Venstre som et liberalt og radikalt borgerlig parti, en langt bredere profil enn velgerne var vant til siden splittelsen i 1972. Tre år senere følte han seg så trygg i sadelen at han skubbet daværende partileder Odd Einar Dørum til side. Dørum selv har tatt oppgjøret skriftlig, i sine erindringer. Idag støtter de hverandre; som partileder og som stortingsrepresentant for Oslo. Slik bidrar de blant annet til å holde Olaf Thommessen unna både partiledervervet og Stortinget.

En politiker av format
Selv de som lar seg provosere av Sponheims sleivete uttalelser og ambisjoner som virker mange numre for store for partiet han leder, eller ler av ham, må innrømme at Sponheim har forandret og forvandlet Venstre. Sponheim er en maktpolitiker, men knapt noen idépolitiker. Det er gjennom utøvelse av politisk makt han får demonstrert hvilke politiske ideer han prioriterer.

Efter fire år alene på Stortinget og et drøyt år som partileder fikk han partiet over sperregrensen og dro med seg 5 partifeller inn på Stortinget. Og inn i regjering, for første gang efter at nei-siden i Venstre deltok i Korvald-regjeringen (1972/73). Sentrumsregjeringen skulle bryte blokkdelingen i politikken, men Jaglands furting drev sentrum i armene på H og FrP (begge partier var nødvendig for å sikre flertall). I mars 2000 satte Venstres miljøvernminister Guro Fjellanger foten ned for forurensende gasskraftverk – og dermed for regjeringens videre liv.

Efter et intermesso med Jens Stoltenberg havnet Venstre igjen i regjering i 2001, til tross for at partiet falt under sperregrensen, og satt igjen med 2 på Tinget. Og 3 i regjeringen. Som den første siden Borten-regjeringen holdt Samarbeidsregjeringen en hel fireårsperiode, og maktet å unngå FrPs tilnærmelser (som kan sammenlignes med det samlivet mishandlede kvinner må holde ut med sine voldelige livsledsagere). Partiet maktet å markere distanse til FrP også i valgkampen; skulle samarbeidsregjeringen overleve uten å måtte dele makten med FrP måtte velgerne stemme Venstre, var budskapet. Det lyktes til de grader at velgerne forsvant fra regjeringspartner Høyre. Det var neppe meningen. Sponheim er ærlig nok til å si at det gode resultatet (5,9%) var bra, men det beste var å miste det ikke-sosialistiske flertallet. Dermed slapp Venstre ennå en stund å måtte forholde seg til FrP. Som efter Willochs avgang i 1986 er landet to år før neste stortingsvalg milevis fra noen styringsdyktig ikke-sosialistisk regjeringskonstellasjon. For en som støtt og stadig fokuserer på nettopp makt og styring, passer avmakten Sponheim godt. Sp og SV får slite i regjeringssamarbeidet, og FrP er plassert på sidelinjen.

En leder med mangler
Før påske ytret Venstres 2.nestleder Olaf Thommessen at han en gang i fremtiden godt kan tenke seg å bli partileder. At en V-leder hvis varemerke er høyttenkning i tide og utide ikke klarer å se Thommessens fabuleringer om en fremtidig lederposisjon i Venstre som høyttenkning og tankespinn, er merkelig. Sponheim følte åpenbart behovet for å markere reviret. Venstre under Sponheim er blitt som FrP under Carl I. Hagen; nestlederne kommer og går – lederen består.

Dominerende ledere frister ingen som ønsker å bygge seg opp en selvstendig plattform som grunnlag for et fremtidig ledervalg. Bare selvutslettende lojale overlever i skyggen av dominerende ledere. Slikt er skrinn jord for partier som skal sikre efterveksten. Dette burde Sponheim med sin bondebakgrunn være mer bevisst på enn andre. Kanskje er problemet at han er saubebonde? Han vet uansett at avl er en lite egnet måte å produsere partiledere på.

I 2003 gikk partiet på et nederlag i lokalvalgene, og mange uttrykte internt misnøye med partiets deltagelse i regjeringen. Ønsket om å bytte ut Sponheim var utbredt. Men det var før partilederen bestemte seg for å nedkjempe all indre motstand. At den runden med Thommessen har hatt sitt å si for hvordan Sponheim reagerte denne gangen, bør det være liten tvil om.

Sannsynligvis anser Sponheim sin nestleder for å være noe av en lettvekter. Ingen verdig efterfølger, med andre ord. Kritikken av Thommessen for å mangle stayerevner fordi han i 2005 prioriterte familie og firma foran nominasjonen til Stortinget sier sitt om forskjellene mellom de to.

Gode ledere skal bygge opp, ikke rive ned. Sponheims valgspråk kunne vært «Venstre – det er meg». Men ingen kan benekte at Sponheim både er Venstres beste kort, samtidig som behovet for å tenke på en post-Sponheim-epoke er modent. Kanskje tenker V-lederen at 2005-valget ikke er trygt nok til å hvilke laurbærene på? Han vil minst ha med seg 2009-valget før han tar sjansen på å gi seg. Det kan V-flokken belage seg på først som sist.

Take the toys from the boys
er tidligere nestleder og miljøvernminister Guro Fjellangers tabloide oppsummering av krangelen mellom Thommessen og Sponheim. Sammen med tidligere samferdselsminister Torhild Skogsholm lufter hun tanken om at neste V-leder bør være en kvinne. De to er tydeligvis ikke redd Sponheim skal strekke dem offentlig slik han gjorde med Thommessen. Forklaringen på at de ikke har pådratt seg lederens vrede må være at de ikke representerer noen trusel mot hans posisjon.

Nytt prinsipprogram
er hva helgens landsmøte egentlig skal behandle. I 1996 gjorde Venstre-landsmøtet i Drammen to viktige veivalg; delegatene valgte Lars Sponheim til ny leder, og vedtok nytt prinsipprogram. Denne gangen er ikke valg av partileder noe tema, selv om landsmøteopptakten i media kunne lure noenhver til å tro at nettopp dette var landsmøtets viktigste sak.

Det var i 1996-programmet at fritt skolevalg også ble en Venstre-sak, uten at det sank særlig dypt inn hos alle V-folk. Dagens V-representant fra Akershus på Stortinget, Borghild Tenden, var i perioden 1995 – 99 nestleder i fylkesskolestyret, og stemte i tråd med det nye prinsipprogrammet for et forslag om å innføre fritt skolevalg (og forslaget fikk dermed flertall). Partiets representanter i fylkesutvalg og fylkestinget stemte imot – med den begrunnelsen at programposten ennå ikke sto i fylkestingsprogrammet.

Også Venstre i Akershus har siden 1999 hatt fritt skolevalg på sitt program, og sørget for flertall for et inntakssystem bygget på dette prinsippet.

Liberaleren har tidligere omtalt Venstres blogg om arbeidet med nytt prinsipprogram. Det virker ikke som om bloggingen har ført til noen stor pågang av ideologisk interesserte. På bloggen finnes lenker til flere av Venstres gjeldende programmer. Grunnet omlegningen av partiets hjemmeside virker ikke lenkene lenger, og leder interesserte kun til den nye hjemmesiden. Der kan man imidlertid oppspore dokumentene.

Prinsipprogramkomiteen har lagt frem sitt utkast. Komiteen har omtalt sitt arbeide her.

Efter landsstyrets behandling foreligger en ny versjon.

Landsmøtet skal også behandle utkast til skolepolitisk manifest.

I motsetning til mange av sine europeiske søsterpartier har ikke Venstre noe urbant og liberalt image. Høstens valg kan kanskje endre noe. Partiet har blinket ut flere byer som satsningsområder i valgkampen.

Venstres misbrukte politiske muligheter
Venstre har siden valget i 2005 sluppet KrFs kristenkonservative favntak, og har hatt mulighet til å profilere sine verdilberale standpunkter. Dette er kun gjort med vekslende hell. Venstre kan være nøkkelpartiet for å få gjennomført verdiliberale saker i denne stortingsperioden. Så langt henger nøkkelen ubrukt.

Venstre kan også spille en nøkkelrolle for en mer liberal innvandringspolitikk. Partiet er ute av Høyre og FrPs restriktive favntak, og selv om det var LO som kjøpte den nåværende regjeringen makt, er behovet for arbeidsinnvandring åpenbart. SV (og kanskje SP) kan hjelpe Venstre med å dra Ap i riktig retning. Venstre har greencard-ordning og kjærlighetsvisum på programmet. Erik Solheims utspill om import av helsearbeidere var en drømmepasning – men hvor var Venstre?

I forrige periode fikk Venstre mye kritikk av SP og SV for miljøpolitikken til Samarbeidsregjeringen. Nå er det nettopp disse to partiene som sliter med troverdigheten på samme saksfelt. Fokuset på miljøspørsmål øker voldsomt, og Venstre kunne benytte SVs synkende troverdighet til å fokusere på at annet enn forbud og påbud kan være virkemidler. Det kommer mange miljøutspill fra Venstre. Vektlegging av markedsmekanismene for å skape et bedre miljø er svak i utspillene. Det er synd. For makten over begrepene er grunnleggende for en mer langsiktig innflydelse i politikken.

I regjeringsposisjon var det mange av Venstres liberale og radikale (i betydningen store endringer) standpunkter som måtte vente.

I opposisjon til en regjering som er innbyrdes uenig i mange slike saker kan Venstre skaffe seg innflydelse og et liberalt politisk rulleblad. Er det ikke på tide at Venstre skaffer seg en strategi for å inkassere seire?

Når populistiske utspill for å kjøpe velgere med deres egne og andres penger er den tidstypiske trenden kan Venstre bidra med ideologisk funderte gjennomslag i konkrete saker.

Da må partiet slutte å bruke energien på unødvendig personkrangel.

Valgresultater under Sponheim:

2005: 5,9% 10 stortingsrepresentanter
2003: 3,7%(fylkestingsvalget)
2001: 3,9% 2 stortingsrepresentanter, inn i samarbeidsregjeringen
1999: 4,2% (fylkestingsvalget)
1997: 4,5% 6 stortingsrepresentanter, inn i sentrumsregjeringen

Mest lest

Arrangementer