Høyres drama

av | 21. august 2007 kl. 06.30 | 12 kommentarer

Intet kan som arv og skilsmisse få norske familier til å se ut som private utgaver av Tsjetjenia-konflikten, og Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens familie-konflikt inneholder begge deler. Derfor vil Høyre komme ut av denne valgkampen like skadeskutt som regjeringsbygget i Groznyj.

Skilsmissen til Oslo-ordførerens datter Cecilie fra sin annen ektemann er skitten. Cecilie krever halve boet, deriblant deler av ektemannens aksje-opsjoner. Han på sin side hevder at disse opsjonene bragte han med seg inn i ekteskapet, og isåfall må også hennes konto i Sveits bringes inn i delingen av boet. (Snart) eks-mannen har satt sin første kone på vitnelisten, og også alliert seg med Cecilies første ektemann. Dermed ble ordføreren hengt ut som skattesnyter i media.

Ordføreren innrømmet allerede før helgen å ha hatt konto i Sveits, men ventet til igår med å gi sin redegjørelse overfor Oslo kommunes forretningsutvalg. Der fremgikk det at kontoen oppstod rundt 1990 som følge av arveoppgjøret efter Ditlev-Simonsens første kone. Midlene hadde hun arvet fra sin far, som døde i 1981. Ditlev-Simonsen fikk 1,5 mill.kr, sønnen og datteren fikk halvparten hver. Som ektefelle ville Ditlev-Simonsen sluppet arveavgift, men måttet betale formuesskatt av beløpet. Det virker ikke som om det er hverken Jahre- eller Reksten-dimensjoner over Ditlev-Simonsens skjulte utenlandsformue.

Ordførerens redegjørelse igår var klar og konsis, og inneholdt informasjon om både hvor, når og hvorfor Sveits-kontoen oppstod, hvor mye den inneholdt, hva pengene ble brukt til, og når den ble avviklet (ved årsskiftet 1994/95).

RVs Erling Folkvord mener likevel at ordføreren ikke var åpen nok, fordi kontoutskriftene manglet. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at han ikke har samlet på 12 år gamle kontoutskrifter. Men som det petimeter Folkvord er, har han sikkert både så gamle kontoutskrifter og timelister fra arbeidsgiver liggende. RV har ikke klart å få folket med seg hverken på revolusjon eller mer fredelig omleggelse til sosialisme, og ser seg derfor tjent med i alle sammenhenger å mistenkeliggjøre andre partiers folkevalgte – og rakke ned på det styresettet vi har. Kravet om kontoutskrifter er forankret i nordmenns kikker-gen, og beste Se og Hør-mentalitet. Få sider ved norsk dagligliv er så frastøtende som nettopp dette.

Selv om forholdet er strafferettslig foreldet vil Per Ditlev-Simonsen ta initiativ til en redegjørelse overfor ligningsmyndighetene, og også skatte av beløpet. Det er sannsynligvis et nødvendig skritt for å gjenopprette litt av sin ære og eftermælet.

Parodi på Høyre-mannen
påstod noen at Ditlev-Simonsen nå fremstod som. De færreste husker detaljene i dramet rundt daværende statsminister Jan P. Syses brudd på regnskapslikten i Blaasenborg høsten 1990, og at Oslos avholdte ordfører gjennom 15 år måtte gå av litt senere samme høst (Albert Nordengen). Men man husker kanskje at det var «noe snusk». Nok til at «parodi på Høyre-mannen» og «høyresidens skattemoral» kan hviskes i krokene og være munnhell på gatehørner og over hagegjerder. Slik kan sosialistene vinne hva de ikke klarer i valg.

Per Ditlev-Simonsen har sittet flere perioder på Stortinget for Høyre, var forsvarsminister i Syse-regjeringen, og har de sisgte 12 årene vært en respektert, avholdt og populær ordfører i hovedstaden. Ingen har noe å utsette på hvordan han har skjøttet sine verv. I hans tid har Oslo profilert seg som åpen og inkluderende, ikke minst overfor nye landsmenn. Ordførerens parti Høyre har stått i spissen for inkluderingsprosessen. Rune Gerhardsen, som hevder han ikke er heltidspolitiker før efter valget, og derfor kan fortsette å selge lobbytriks til de som skal utsette ham for hans egen lærdom hvis han blir byrådsleder, anser fortsatt ordføreren som en «god venn». Slike vennskap bør Ditlev-Simonsen betakke seg for.

Utroskap og skattemoral
Den røde opposisjonen krever at ordføreren går av, selv om kontoen var avviklet før han ble Oslos fremste folkevalgte høsten 1995. Om Ditlev-Simonsen skulle bli sittende tviler vi på at opposisjonen gråter annet enn krokodilletårer. I valgkampagitasjonen vil høyresidens skattemoral bli et underliggende tema.

Det er pussig at når det gjelder utroskap mot sine nærmeste, som i avdøde Einar Førdes tilfelle, finnes det en stilltiende avtale mellom politikere og journalister om at dette ikke skal omtales. Når det gjelder skatt derimot, virker det som om landsforræderi er neste skritt.

Venstresiden vil elske det om skattemoral kom under lupen, fordi det finnes helt ulike politiske holdninger til skatt både i størrelse og omfang. Høyresiden markerer seg gjerne som sterke tilhengere av lov og orden, og synes naturlig nok det er problematisk når deres egne unndrar seg beskatning.

I kampen om begreper har høyresiden stort sett vært på defensiven både når det gjelder statens størrelse, oppgave, og hvilke virkemidler staten kan bruke for å kontrollere sine innbyggere. Forbudet mot fysisk tortur er nedfelt i grunnloven, men byråkratiets psykiske tortur mot vanlige borgere virker umulig å sette en stopper for.

Ulike kommentatorer i mediene er i denne saken opptatt av å understreke at rikfolk har en annen moral enn folk flest. Det er greit å unndra beskatning, opprette konti i Sveits, og «boltre seg» i eiendommer og luksus. Hvis alle underla seg sosialistenes syn på statens forhold til individet ville det vært grunn til å emigrere. Tross alt finnes det fortsatt en forsvarsvilje mot en overvektig stat.

Legitim motstand mot grådig statsmakt
Som liberalist er det uproblematisk å anerkjenne at Ditlev-Simonsen er i sin fulle rett til å trekke en linje overfor myndighetene og si at «nok er nok. Jeg har betalt mye skatt som brukes til å finansiere alt staten bruker pengene sine på.»

Ditlev-Simonsen velger naturligvis ikke å bruke våre argumenter om grenser for statens makt, og og vil heller ikke bruke sivil ulydiget for å forsvare seg mot skattekåte politikere. Det er synd, men vi hadde ærlig talt ikke ventet noe slikt.

Dagsavisens Arne Strand understreker i en kommentar at ordførerens formue stammer fra shipping (skipsfart), og at dette er akseptert som formuesgrunnlag i Norge. Kanskje var rederne helter en gang, men idag er de avløst av lotto-millionærer, fotballspillere og popsangere.

Hvis Ditlev-Simonsen vil ha et råd om mer offensivt forsvar mot f.eks finansminister Kristin Halvorsen og andres påstander om at fellesskapet vil lide, vil vi anbefale å legge frem en oversikt over hvor meget han har betalt i skatt til staten disse årene, og en beregning over hva formuesskatten for de 1,5 millonene vil utgjøre. Kanskje hadde det siste beløpet holdt til en skolefrokost eller to i Oslo-skolene, men knapt noe mer.

Høyres drama
Som i 2005 kommer Høyre i årets valgkamp i skyggen av FrP. Ap og FrP har de fleste duellene i riksdekkende medier, Siv Jensen er i vinden og Erna Solberg fremstår like slukøret som en regnvåt katt på jakt efter rester. Kanskje kunne ikke Høyre-lederen opptrådt annerledes enn hun har gjort, men det bør forbause at Høyre-toppene på riksplan og i hovedstaden tror at media skal brukes til å snakke til hverandre i på en slik måte at alle tar del i samtalene. Om Oslo er så stor at man ikke kan møtes under fire øyne er det funnet opp nye kommunikasjonsformer der ikke hele offentligheten blir deltagere/lyttere.

Høyre er kommet like skjevt ut som KrF gjorde for fire år siden på grunn av Medhaug-saken. Ingen kunne vente at partiet skulle bli rammet av et skilsmissedrama på Oslos vestkant. Men når boblen først sprakk, var det liksom som det skulle være for Høyre i årets valgkamp. Har det først begynt dårlig, vil det liksom bare fortsette. De kan jo legge seg tidligere Ap-statsminister Oddvar Nordlis beskrivelse av den katastrofale 1979-valgkampen: «Det var som om vi satt fast i en båt midtfjords, i møkk – uten årer.»

Erna kunne ikke forutsett denne saken. Det kunne ingen andre enn ordførerens svigersønner. Derfor kunne heller ikke Erna lagt opp en valgkamp der grenser for statens makt og borgernes aktive selvforsvar mot staten ble temaer og argumentasjonslinjer. Det krever en helt annen skolering og drilling av Høyres kjernetropper. Perlekjeder egner seg dårlig til lenkegjenger.

Hadde Ditlev-Simonsen trukket seg igår, hadde det vært et par dager til med presseoppslag og så hadde saken avgått ved døden. Ditlev-Simonsen vil betale sin skatt, beklager i øst og vest, er ikke på valg iår, skal gå av om 2 mnd, og meldte igår at han ikke vil delta i valgkampen.

Selv hjemme i sin stue vil Ditlev-Simonsen være en verkebyll for sitt parti. Han kan søke permisjon, men det vil ikke hjelpe. Bare ved å gå av vil han gi Høyre fred til å berge stumpene.

29.august er det bystyremøte. RV vil utvilsomt stille mistillitsforslag. Ventre og KrF vil havne på vippen. Oslo-valget kan komme til å få skattemoral som sitt fremste valgkamptema. Og da er det ikke drosjesjåfører fra Pakistan vi tenker på.

Ordføreren har 12 års plettfri tjeneste i Oslo-politikken bak seg. En skitten skilsmisse gjør ham og partiet hans skadeskutt i valgkampens innledende fase. Men brukes dette politisk kan han å sympati like meget som fordømmelse.

Og hvor skulle velgerne gå? Er venstresidens korporative samfunn å foretrekke? Frister Trondhjem, anyone? Leter misfornøyde Høyre-velgere efter lovlydige alternativer er knapt FrP noe alternativ. Men smugling av lettøl og sigaretter felte ikke forrige FrP-ordfører. KrFs moralisme kan bli i meste laget. Kanskje åpenhetspartiet Venstre kan sitte musestille og håpe på en repetisjon av 2005-valget, under mottoet «egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte».

Det heter et sted at det er menneskelig å feile, men å tilgi er guddommelig.

Oslo-valget bør ikke handle om en ordfører som ikke skal gjenvelges, men om byrådsmakten. Å mene at Erling Lae har gjort en dårlig jobb, er en ærlig sak. Byrådets meritter og planer, og hva som er alternativet (Ap/SV) er hva Oslo-valget bør handle om. Det er fortsatt lov å håpe.


Kommentarer

  1. Gerd | 21. august 2007 kl 09.08

    I grunnen enig i mye av det du sier, men jeg synes denne begynner å gå utover alle støvleskafter. Jeg er helt enig med det i sluttpoenget ditt: Dette er et valg og alternativet er Erling Lae og Fabian Stang.

    Det finnes ingen sosialpolitiker i dette landet i dag som er så god som Lae, og han fortjener gjenvalg. Dvs ikke han, men byen og byens folk fortjener at Erling Lae fortsetter som byrådsleder. Derfor må vi stemme Høyre.

  2. Unni | 21. august 2007 kl 09.08

    I grunnen enig i mye av det du sier, men jeg synes denne begynner å gå utover alle støvleskafter. Jeg er helt enig med det i sluttpoenget ditt: Dette er et valg og alternativet er Erling Lae og Fabian Stang.

    Det finnes ingen sosialpolitiker i dette landet i dag som er så god som Lae, og han fortjener gjenvalg. Dvs ikke han, men byen og byens folk fortjener at Erling Lae fortsetter som byrådsleder. Derfor må vi stemme Høyre.

  3. Unni | 21. august 2007 kl 09.11

    Så rart, jeg prøvde å legge inn en kommentar, men fikk først ikke lov, før jeg brukte mellomnavnet mitt – og da kom plutselig begge kommentarene inn. Det var ikke meningen, men det virker som det var noe som hang seg opp i bloggen?

    Gerd Unni Hansen

  4. Helge | 21. august 2007 kl 09.20

    Jeg antar at du går god for at skattesnusk er å anse som sivil ulydighet også for alle andre i samfunnet, og at lovverket er til for å omgås når det passer seg.

    Jeg er helt for kutt i skattene, men fortrinnsvis ved at dette kjempes for på demokratisk vis før en innvilger det til seg selv.

    Du er jo helt på jordet når du tillegger denne saken dette perspektivet som du gjør. «En skitten skilsmisse gjør ham og partiet hans skadeskutt i valgkampens innledende fase»??? Det er IKKE skilsmissen som er tema her, men et lovbrudd. Punktum.

    Hvis en ikke ser dette, så vil en komme til å skyte seg i foten påny og påny. Og det er kanskje likegodt?

  5. Pleym | 21. august 2007 kl 09.27

    Gerd, du har fått kommentaren din to ganger, så jeg tror feilen evt. ligger der.

    Helge, å arbeide aktivt for å beholde mer av egen inntekt (såkalt skattesnusk) er bare å anse som sivil ulydighet hvis man bruker argumentene, står for det man har gjort, og tar straffen for oppvigleri (som det i så tilfelle vil være å oppfordre folk til å jobbe svart og unndra inntekt fra beskatning).

    Som såkalt minarkist (tilhenge av en liten og sterkt begrenset stat med klart definerte oppgaver) må visse statsoppgaver (politi, forsvar rettsvesen) finansieres. Det behøver ikke være tvunget (gjennom beskatning).

    Dessuten er jeg mot progressiv beskatning. Man kan like gjerne ha såkalt koppskatt (hodeskatt), dvs. at man tar statens utgifter og deler på antall myndige mennesker – slik at det blir en «flat medlemsavgift» til staten. Du koster ikke staten mer som rik enn som fattig.

    Naturlivis er jeg for at folk skal jobbe for å få valgt inn personer som kan redusere statens oppgaver og tilbakeføre ansvaret til hvert menneske.

    Fortell meg, Helge, om denne Sveits-kontoen avsluttet for 12 år siden ville blitt kjent for almenheten, om det ikke var for skilsmissen til ordførerens datter.

  6. Kai | 21. august 2007 kl 17.51

    Det er trist at Ditlev-Simonsen slutter. Nå får vi kanskje Fabian Stang. Gud hjelpe meg…

  7. Odd Erling N. Eriksen | 21. august 2007 kl 20.03

    Jaja.

    Når det ropes på Ditlev-Simonsens blod, kunne det jo være på sin plass å minne om at vi holdes med en statsminister som både har hatt svart dagmamma[1] og som forsøkte å lure seg unna da han for noen år siden bulket en bil[2].

    [1] http://www.nrk.no/nyheter/1.1134461
    [2] http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/12/08/299904.html

    Svart arbeid er jo iflg. Stoltenberg m/venner skattesnyteri, og det vitner etter min mening om alvorlige karakterbrister når man forsøker å vri seg unna å ha påført annen manns eiendom skade på den måten Stoltenberg gjorde.

    Ditlev-Simonsen burde utfordre Stoltenberg: Jeg trekker meg om du gjør det.

    Så kunne man basket seg i forsøkene på å forklare hvorfor Jensenbergs forseelser er mindre graverende enn Ditlev-Simonsens… 🙂

  8. VamPus | 21. august 2007 kl 21.10

    «Det er IKKE skilsmissen som er tema her, men et lovbrudd. Punktum.» Helt enig med Helge her. Det er irrelevant hvordan saken har kommet opp, poenget er at det ble gjort. Og Diffen har ikke bedrevet sivil ulydighet.

    Han HAR gjort en fantastisk jobb som ordfører i Oslo i 12 år. Synd det skulle ende slik, men han kan skylde seg sjøl. Erling Lae er fortsatt et fantastisk menneske og dyktig politiker. Dersom velgerne vil farge byen rød pga av manglende formueskatt på rundt 100 000 kroner, så gjør de det. Erling Lae har fortsatt min varme støtte!

  9. Helge | 22. august 2007 kl 13.32

    Hele situasjonen er jo tragisk – men det finnes tragedier overalt i samfunnet og fortrinnsvis er det jo slik at en må ta konsekvensene for det en gjør. Jeg tror Høyre gjør best i å forholde seg til slikt uten å angripe noen som helst. Ærlighet varer lengst, også når en har vært uærlig – eller kanskje spesiellt da.

  10. Helge | 22. august 2007 kl 13.43

    Hvis Ditlev-Simonsen hadde kjempet for de samme sakene som deg, Pleym, så hadde det vært en helt annen sak. Men det har han aldri gjort. Å bruke din moral overført på Diffen er derfor ulogisk. Du må gjerne ønske å betale mindre skatt, men det rettferdigjør ikke at skattesnytere skal frikjennes basert på DINE regler.

    Det er vesensforskjell mellom å mene at Diffen (og alle andre) skal betale mindre skatt og å mene at fordi en ønsker å betale mindre skatt kan en bryte de regler som eksisterer per idag. Slike uttalelser gjør meg ikke akkurat komfortabel med tanke på ditt minarkistiske verdensbilde! Det virker som om personlig tilfredstillelse og egoisme går foran prinsipper.

    Det er uansett hårreisende å ha som utgangspunkt at hvis saken ikke hadde blitt kjent, så hadde det ikke vært et problem. Det er fullstendig feil. Fordi hvis du virkelig mener det, har du ikke behov for politi i ditt minarkistiske samfunn. I det hele tatt ville jo slikt skape mer problemer enn det løser, fordi KUNNSKAP om lovbrudd er et problem :O)

  11. Per Aage Pleym Christensen | 22. august 2007 kl 14.00

    Nettopp, Helge. Han er ingen liberalist, og ikke tilhenger av sivil ulydighet. Men det er da lov å ønske at han var det?

    Hvis du leser min bloggpost om sivil ulydighet, som jeg har lenket til, så fremgår det der at man (ifølge mitt grunnsyn) bør kunne gripe til sivil ulydighet når politikernes maktkåthet går over alle grenser. Jeg skiller mellom moralske og umoralske lover.

    Uten skilsmisseoppgjøret ville ikke kontoen blitt kjent, og dermed ikke skapt problemer for Høyre i denne valkgampen. Om konto i Sveits er et problem eller ikke, kan diskuteres. Som du sikkert har forstått mener jeg at det ikke er et problem. Hvorom allting er så er det blitt et problem for ordføreren og Høyre i valgkampen.

  12. Helge | 22. august 2007 kl 14.36

    Ja, selvsagt kan en ønske at Ditlev-Simonsen var en liberalist på ditt nivå (som nok går lenger enn de fleste liberalister etter min oppfatning – men det er greit). Poenget er jo, som du sier, at han IKKE er det. Derfor viser hans handlinger en mangel på integritet i forhold til det han HAR stått for.

    Sivil ulydighet er ikke et fy ord hos meg. Men det er å balansere på en knivsegg å gjøre det effektivt. Politikere som arbeider innenfor systemet kan ikke ta seg den frihet å bruke sivil ulydighet etter min mening. Og det gjorde jo heller ikke Ditlev-Simonsen.

    Jeg kan godt si meg enig i at om ikke Cecilie Ditlev-Simonsen hadde vært for grådig i sitt skilsmisseoppgjør, så hadde det ikke vært nødvendig å bringe på banen også hennes skjulte midler, og derfor hadde heller ikke Per kommet i rampelyset i forhold til dette.

    Imidlertid er det en feilslutning dermed å skylde på skilsmisseoppgjøret. Sakens kjerne ligger ikke der. Sakens kjerne ligger i at når Per Ditlev-Simonsen arvet penger, så valgte han å beholde dem på hemmelig konto og rapporterte heller ikke beløpet til likningsmyndighetene. Slikt er med dagens regelverk ulovlig.

    Beløpets størrelse og så videre er irrelevant. Selv en snørrunge som stjeler en sjokolade i butikken begår et lovbrudd. Ikke dermed sagt at det er så alvorlig, men en ordfører bør ha bedre integritet enn å synke til samme nivå. Det er uansett ikke lovbruddets størrelse som er viktig, det er det faktum at personer som har valgt å stå i tillitsverv må kunne vise at de er tilliten verdig.

    En ordfører må gjerne kjempe for mindre skatter, men en ordfører kan ikke sette seg over loven. Selv når loven i Per Aage Pleym Christensen’s øyne er feil.

    Personlig er jeg imot skatt på arv. Jeg er imot eiendomsbeskatning, og jeg vurderer ;O) å være imot formueskatt. Men jeg er også svært imot å gi samfunnstoppene særfordeler i forhold til andre! Slikt er ikke liberalt, det er tvert imot stikk motsatt.

    Derfor må, logisk nok, Per Ditlev-Simonsen ta konsekvensen uten å sutre. Han gjorde feilen. Han har ansvaret. privat kan han være en flott kar for det, og at han har gjort en god jobb i Oslo skal jeg ikke bestride.

    Cecilie Ditlev-Simonsen bør også ta konsekvensene. Hvordan Hydro kan ha en kommunikajonsdirektør som ikke kan kommunisere og som i tillegg viser seg å ha frynset moral i forhold til det regelverks om hydro opererer i, er meg en gåte.

  • Dagens sitat

    There are 10 types of people in the world: Those who understand binary, and those who don’t.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter