Liberalerens anbefaling om å slenge/kumulere 14 liberale kandidater har vakt oppsikt og strid. Ikke minst i Venstre. Å stemme aktivt er en mulighet altfor få bruker.
Ved forrige valg ble muligheten til å stryke kandidater borte. Nå kan man bare kumulere (gi tilleggsstemme) eller slenge. Det siste betyr å føre opp kandidater fra andre partier på listen til partiet du stemmer på. Dette svekker ditt partis liste, og kan i verste fall koste et mandat.
Da velgerne hadde mulighet til å stryke, gikk det først og fremst ut over kvinner og flerkulturelle. Som plaster å såret for å ta bort denne muligheten, ble det vedtatt at forhåndskumulering (kandidater partiene styrker ved å gi dem tilleggsstemme før selve valget) bare skal telle 0,25 stemme. En kumulering du gjør på din liste i valglokalet teller derimot som en hel tilleggsstemme.
Velgerne er altfor lite flinke til å stemme aktivt. Det påstås ofte at nominasjonsprosessen er den svakeste delen av demokratiet (Marie Simonsen i Dagbladet gjorde dette tidligere iår). Få er medlemmer av partier, ende færre av dem deltar i nominasjonsprosessen. Men det ligger mye makt i å betale sin kontingent, foreslå kandidater, og møte opp på nominasjonsmøtet. Et eksempel: I Akershus Venstre var det foran stortingsvalget i 2005 1 stemme som avgjorde at det ble den lokale Bærumskandidaten Borghild Tenden som ble nominert, og ikke daværende statsråd, Oslo-boer fra Nordland Torhild Skogsholm.
Uansett er det velgene som har siste ord. Som velger må du forholde deg til listen over kandidater som partiene har valgt ut for deg. Men ved å gi tilleggsstemmer på listen du har valgt, eller føre opp kandidater fra andre partier i tillegg er du med og påvirker hvem som kommer inn.
Det er gjerne partimedlemmer som oftest stemmer aktivt. Fløyer og personer som har kommet dårlig ut i selve nominasjonsprosessen «tar igjen» i valglokalet.
Ved kommunevalget i 1991 ble en av de renominerte fra forrige periode bare 2.vara. Nå fikk dette partiet en mindre gruppe enn fire år før. Kandidaten fikk efter valget se gjennom alle stemmesedler avgitt for hans parti i alle kommunens valgkretser. Han så efter mønster, og fant at to ulike aksjoner hadde vært i sving. Så klart var mønsteret av strykninger og kumuleringer.
Like vanlig er det med geografiske aksjoner. I Eidsvoll ble det startet en bygdeliste i 1987, i protest mot et flertallsarrogant Aps dårlige behandling av kommunens sydlige del. Og mot plassering av et rådhus i kommunens sentrum. Men siste sak ble avgjort før valget – og siden har Eidsvoll Demokratiske Bygdeliste drevet uten mål og mening i 20 år. Og har de siste 4 årene holdt dét Ap listen ble dannet i protest mot, ved makten.
Likestillingsombud Beate Gangås gikk før helgen ut og uttalte at norske kommunestyrer er lite representative for samfunnet. Hvite, heterofile, middelaldrende menn er i solid overvekt.
Ingen oppsiktsvekkende observasjon. Valgforskere er forlengst kommet til samme konklusjon.
Gangås anbefalte velgerne å kumulere inn kvinner, homofile og lesbiske, og flerkulturelle. Dette er en type øvelse ombudet (uansett hvem det er) gjentar ved hvert valg.
Dét Gangås åpenbart ikke har tenkt å si noe om, er at kandidater fra en eller annen minoritet kan ha mindre gjennomslagskraft som talsperson for sin minoritets saker, enn nettopp den type kandidat Gangås ikke vil ha innvalgt. Det er de hvite, heterofile, middelaldrende mennene som må overbevises. De vil nok i overskuelig fremtid være i flertall i styrende organer. Så kan man mene hva man vil om det.
En digresjon: I Thatchers velmaktsdager kunne hun avskrive lokaldemokratiet, fordi mange kommunestyrer var fylt av representanter for «the loony left», den gale venstresiden. Slike som Tony Blair måtte kvitte seg med for å vinne middelklassen – og dermed valget. Nå er forhåpentligvis nordmenn flest ikke så konformitetsugne som britisk middelklasse, men det er et moment å tenke over – også for Gangås.
Forøvrig: Hvor heldig er det om kandidatene skal bli spurt om sin seksuelle legning foran et valg? Dét er ikke engang lov å stille slike spørsmål på jobbintervjuer. Eller vil Gangås åpne for dette?
Det er blitt mer vanlig at enkeltkandidater nedover på listene driver sin egen valgkamp. Som Aps Fredrik Mellem og Håkon Haugli eller Venstres Guro Fjellanger. Det er helt greit, efter min mening.
Men er det greit at minoritetsrepresentanter deler ut ferdig utfylte stemmesedler, og bruker sin menighet til å drive valgkamp for seg? Ville du synes det var OK om Einar Gelius drev valgkamp for Ap fra prekestolen?
Liberaleren har et ambvivalent forhold til valg. Du kan oppleve at hardbarkede liberalister avviser å stemme, fordi man ikke vil gi tilfeldige folk en generell fullmakt til å ta viktige avgjørelser for alle andre over en lengre tidsperiode.
De fleste av oss har bakgrunn fra politisk arbeide, i opptil flere partier, og kjenner politikkens innerste vesen. Vi klarer likevel ikke å leve efter det gamle ordtaket om at den som vet hvordan pølser og politikk blir til, holder seg unna begge deler.
For mange liberalister kan kommunepolitikk bli en eneste stor konsensusgrøt det er umulig å forholde serg til.
Et visst håp kan det gi om enkelte liberale kandidater blir innvalgt – som klarer å sette saker på dagsorden ut i fra en liberalistisk synsvinkel – eller bruke liberalistiske argumenter. Akkurat dét kan kommunepolitikken trenge.
Det er én grunn til at Liberaleren anbefalte 14 kandidater – og ikke flere. Selv om det sikkert finnes flere liberale kandidater vi kunne anbefalt. Anbefaler man flere, spres stemmene – og da svekkes rådet vi har gitt. Dette er såpass elementært at det er oppsiktsvekkende når noen kritiserer oss for tallet 14. At man kan diskutere om vi har anbefalt de rette 14, er åpenbart. Selv om anbefalingen kom på slutten av valgkampen kan du som velger kontakte disse 14 og uteske deres syn på visse ryggmargsrefleks-saker. Liberaleren kan ikke lastes om du ikke har gjort dette.
Om du stemmer eller ikke, er din sak. Hvis du stemmer, anbefaler vi deg å stemme aktivt. Da gir du din egen stemme mer tyngde.
