Folkeavstemningen Kolberg tapte

av | 12. september 2007 kl. 06.30 | 3 kommentarer

Kolberg kan bortforklare, men regjeringen tapte «folkeavstemningen». De ikke-sosialistiske partiene øyner regjeringsskifte i 2009, men er allerede iferd med å skusle bort seieren.

Lokalvalg er sjelden interessant i seg selv, bortsett fra for de mest interesserte og valgfrelste. Det er de rikspolitiske konsekvensene som gir valget betydning for mer enn lokalsamfunnet.

Rikspolitiske konsekvenser
Aps partisekretær Martin Kolberg ville gjøre lokalvalget til en folkeavstemning om den røde regjeringen, efter halvgått løp. Tallenes tale er klar: Folket vendte tommelen ned. Kolberg er allerede igang med å bortforklare.

Hadde lokalvalget vært stortingsvalg ville de ikke-sosialistiske partiene vært i flertall, litt knappere enn dagens regjering. Det betyr at alle fire er nødvendige for å sikre en ny regjering. Krangelen som startet valgnatten er den samme som førte til tapet for 2 år siden. Lite har endret seg. Høyre slites mellom FrP på den ene siden, og V/KrF på den andre. At Høyre nå har sneket seg en liten lengde foran FrP gjør muligheten for en regjering større. God indremedisin for Høyre, og en liten advarsel til FrP om ikke å ta sin 2 år gamle lederrolle for gitt. Partiet er fortsatt størst blant de fire på Stortinget, men hvem som sitter igjen med sjefsrollen om to år er helt åpent.

Fortsetter krangelen som nå, kan vi imidlertid komme med en spådom som bør ha lave odds: Usikre velgere vil gå til Ap. De ikke-sosialistiske partiene vil ikke bli styringsdyktige selv om de får flertall. Med et SV som ikke gjenvinner vesentlig styrke vil Ap se mot sentrum istedet. Sjansen er størst for at KrF bytter side. Om ikke direkte i regjering, så ihvertfall som støtteparti med sak til sak-samarbeid.

Tradisjonelle velgermønstre
Farvekartene efter valget viser et gjengkjennelig Norge: Blått rundt Oslo-fjorden, på Sørlandet og Vestlandet. Rødt i innlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Naturligvis med variasjoner. Men dette politiske Norgeskartet viser at velgerne stemmer tradisjonelt. Valgresultatene fra iår følger trenden fra tiår tilbake.

Tallenes tale
I 2005 fikk sosialistene færre stemmer enn de ikke-sosialistiske partiene, men flere mandater. Om årets valg var stortingsvalg, ville RV kommet inn fra Oslo, og partiets stemmer må inkluderes i sosialistenes samlede tall.

AP, SP, SV og Rødt (RV) fikk totalt 959.021 stemmer.
H, FrP, KrF og Venstre fikk totalt 1.006.502 stemmer.

Pensjonistpartiet og Demokratene er de partiene utenfor Stortinget og utenom RV som samler flest stemmer, men langtfra nok til å ha noe håp om rikspolitisk debut.

Vurdering av partiene:
Arbeiderpartiet gjør et bedre lokalvalg enn katastrofevalget i 2003, men et dårligere valg enn suksessen i 2005. Aps lokale har fått drahjelp av regjeringsmakt, og oppveier mange steder SVs tap. Ved å utpeke FrP til hovedmotstander får Ap frem forskjellene, men lokalt merker ikke velgerne de samme forskjellene så godt. Fordi FrP må administrere innenfor rammer de ville avskaffet om de hadde fått rikspolitisk makt. SVs tap gjør det allerede nå nødvendig for Ap å vurdere alternative strategier for fortsatt makt efter 2009. Ved stortingsvalg ville Ap tapt 5 mandater.

Senterpartiet er vant til makt, og hestehandler seg til posisjoner der det er mulig. I 2005 debuterte partiet med regjeringssamarbeid til venstre for seg, fikk viktige posisjoner, med makt og penger til hjertesaker. SP er et strukturkonservativt parti uten gjennomgripende reformer på sitt program. SP gjør det vanligvis bedre i lokalvalg, og velgerne gir partiet sitt beste valg på lenge. Åslaug Haga har all grunn til å være fornøyd. Hvis SV i 2009 byttes ut med KrF vinner de verdikonservative kampen mot mer verdiliberale i SV og Ap. Var dette et stortingsvalg ville Sp vunnet 3 mandater og blitt størst i sentrum.

Sosialistisk Venstreparti er halvert. Det hjelper ikke at partileder og finansminister Kristin Halvorsen beroliger direktørsjiktet med finanspolitikken hvis velgerkorpset synes partiet endrer karakter med regjeringsmakt. Børge Brende har et poeng når han sier SV tapte fordi Ap ikke lar dem føre miljøpolitikken SV har programfestet. SV lider for de mange miljønederlagene i regjering, og fordi Djupedal administrerer Clemets skolereformer. SV er et strukturkonservativt parti som har fått administrasjonsministeren for å modernisere offentlig sektor uten å revolusjonere den. Foreløbig er resultatet lik null. SV er sterkt engasjert i internasjonal politikk både på bistand og miljø. Det vinner man ikke lokalvalg på. Som et opposisjonsparti siden 1961 har SV ikke klart å håndtere makt i 2 år. Selv med makt fremstår SV som et evigvarende seminar. Da er det ikke rart at det går som det går. Ved stortingsvalg ville SV tapt 4 mandater.

Høyre er igjen hårfint størst på ikke-sosialistisk side. Partiet trengte denne oppstiveren, spesielt efter en katastrofal start. Riksmedia konsentrerte seg om katastrofene, mens lokalmedia så lokale helter føre en offensiv valgkamp i trygge spor. I mer enn 10 år har Høyre sloss med FrP om ledertrøyen. Kampen er langtfra avklart. Men partiet vil slites mellom et sentrum som synes det er viktigere å markere revir enn å finne formler for et minste felles multiplum som fremtidig styringsgrunnlag og et FrP som er blitt stemoderlig behandlet altfor lenge. Høyres oppgave er å bygge bro der andre graver skyttergraver. Ved stortingsvalg ville Høyre gjenerobret 8 mandater, men fortsatt hatt mindre gruppe enn FrP.

Fremskrittspartiet gjør sitt beste lokalvalg, og er Siv Jensens første test. Bestod uten problemer, selv om Høyre snek seg foran. Gallupene gav håp om å gjenta suksessen fra 2005, men Høyres oppstiver var slett ikke det dummeste som kunne skje et FrP som konsoliderte seg. FrP er partiet som vil forandre mest om det får rikspolitisk makt. Lokalt blir det derimot ikke mindre byråkrati, kortere saksbehandling og mindre til kultur. Ordførerne har klart seg godt, og blir stort sett gjenvalgt. FrPs lokale makt har ikke skremt noen velgere, men politiske konkurrenter i sentrum sitter fortsatt med hodet i sanden. Hvis man ikke stikker fingeren i jorden istedet, vil 2009 bli en repetisjon av 2005; FrP gjør et knallvalg – som ikke kan brukes til noe. Ved stortingsvalg ville FrP tapt 4 mandater.

Kristelig Folkeparti gjør et dårlig valg sammenlignet både med suksessen på slutten av 1990-tallet og årene før. Men fallet er sannsynligvis stanset. Partiet har appellert til kjernevelgerne, med hell. Skal KrF vokse må det enten vinne velgere tapt til FrP, eller appellere bredere. Kontantstøtten kan ikke brukes på nytt, og en ukes ekstra ferie til småbarnsforeldre ble oppfattet slik det var; et billig frieri. KrF er strukturkonservativt, og vil akseptere mer penger til sine hjertesaker så lenge de klarer å stanse utviklingen mot et mer verdiliberalt samfunn. Den kampen er de dømt til å tape. Ved stortingsvalg ville KrF stått på stedet hvil.

Venstre holdt nivået fra 2005 og har vunnet velgere på egen plattform fremfor å låne dem fra Høyre. Sperregrensen er ingen svingstang partiet klamrer seg til, men en grunnmur partiet nå bygger sitt liberale, grønne og urbane hus på. Valget viste at velgerne tror på Venstres oppskrift med å være et liberalt ikke-sosialistisk parti med front mot FrPs petropopulisme og fremmedfrykt. Med fornyet selvtillit kan Sponheim fortsette å plage Høyre med valget mellom sentrum og FrP. En Høybråten i ikke altfor god form må bare henge seg på. Men FrP er dobbelt så stort som sentrum, og vil ha makt. For Venstres velgere er Sponheims linje helt OK, men konsekvensen kan bli at Ap fortsetter å styre med mer konservative sentrumspartier enn Venstre. For et liberalt parti med radikale reformforslag kan det ikke være noen seiersoppskrift å havne på tribunen. Ved et stortingsvalg ville Venstre stått på stedet hvil. Ikke dårlig, egentlig.

RV gjorde et helt greit lokalvalg. En direktevalgt ordfører i Risør er et av valgets mer bisarre utslag. Partiet klarte ikke å komme på vippen i Oslo, men ville fått stortingsmandat derfra. RV er et kuriosum i seg selv, men kamp mot makten har alltid appell – når truselen om revolusjon ikke er overhengende. Ville vunnet 1 mandat ved stortingsvalg – for 2.gang i partiets snart 35-årige historie. Hvis SV skjerper seg før 2009 blir det med drømmen for RV. Som uansett står på sidelinjen i de viktige slagene om samfunnets kurs.

En haug med by- og bygdelister gir rubrikken «Andre» en langt større pott enn ved riksvalg. Men mangfoldet av lokale protester er for splittet og spredt til å gi gevinst ved stortingsvalg.

Forakt for velgerne – eller lokal variasjon?
I tillegg til å gjøre lokalvalget til en folkeavstemning om den røde regjeringen ville Aps partisekretær Martin Kolberg bygge tilsvarende konstellasjoner lokalt, for å styrke samarbeidet mellom Ap, SV og SP – for å kunne gjenta suksessen i 2009. Han ville vel også sikre seg at prioriteringene lokalt er i samsvar med regjeringens mål med pengene som gis nasjonalt.

SP ville ikke være med på et slikt direktiv. Skal partiet leve opp til sitt rykte som norsk politikks beste hestehandler kan man ikke akseptere slike direktiver ovenfra.

SV vet at et maktarrogant Ap lokalt kan være verre enn på riksplan, og har derfor bidratt til å vippe makten mange steder. Ofte går det ut over nettopp Ap – ved hjelp av de ikke-sosialistiske partiene.

Venstre og KrF ser ut til å ville holde FrP unna makt lokalt, muligens i håp om å svekke partiet på sikt. Den politikken FrP har ført lokalt burde ikke skremme noen. Kun samarbeid kan moderere FrP. Holdes de utenfor modereres ihvertfall ikke velgerne. V og KrF prøver mer av det samme som FrP har kunnet vokse på over flere tiår. Er det ikke på tide å se at medisinen ikke virker – annet enn stikk mot sin hensikt?

Også Høyre ser tydeligvis ut til å kunne forære Ap makt lokalt, for å holde konkurrenten på høyresiden nede. Slik bidrar man til det dårligere samarbeidsklima, og sikkert til mindre konstruktivt samliv. Det er på tide å innse at FrP ikke vil forsvinne av seg selv.

Siv Jensen har all grunn til å være både fornærmet og forbannet på de andre ikke-sosialistiske partiene. Men i det lange løp vil FrP vinne på dette. Dét har partiet ihvertfall gjort hittil.

Et slikt sirkus vil ihvertfall ikke overbevise velgerne om at det spiller noen rolle om man stemmer for forandring lokalt.

Tror virkelig noen at velgerne vil strømme til valgurnene og lovprise demokratiet når 20% av velgerne møtes med forakt? Da tar de grundig feil. Forakten for politikk og politisk spill vil vokse seg sterkere, og populismen får bedre vekstvilkår.

Hvem taper på dét?


Kommentarer

  1. Per | 12. september 2007 kl 13.02

    Har ingen kommentar annet enn at jeg vil applaudere for en meget god analyse.

  2. Bigboyen | 12. september 2007 kl 22.47

    Pleym kjenner som medlem i Venstre godt til partiet, men denne artikkelen viser ikke det. Jeg vil tippe 4 av 5 lokale venstrerepresentanter står nærmere Sp og Ap enn Frp. Så da er det naturlig å inngå valgteknisk samarbeid med de. Og det er ikke annet enn valgteknisk samarbeid det dreier seg om i de fleste tilfeller. Og det handler også om dyktighet til de personene som skal bli valgt til ordfører og varaordfører, det er ofte viktigere siden det er få ideologiske saker som et kommunestyre skal håndtere. Og Frp har mange uskarpe kniver rundt om i kommunene og det vil være uansvarlig å gi de makt selv om de skulle få 25% oppslutning i enkelte kommuner.

    Jeg tror ikke det blir gjennomført særlig mye mer Venstre politikk ved å støtte Frp enn å støtte Ap/Sp. Frp har jo knapt et liberalt fiber i seg for tiden.

  3. Pleym | 13. september 2007 kl 06.49

    Bigboyen, hvis du leser min kommentar «Ideologiløs kommunepolitikk» ser du at åpenhetspartiet V i mange tilfaller bør unngå samarbeid med Ap og SV diktert av fagforeningene (som i Trondhjem).

    Konkurranseutsetting/anbud er også områder hvor det ikke er naturlig å samarbeide til venstre for Venstre.

    Når det gjelder økonomiske prioriteringer, kan V egentlig samarbeide med hvem som helst, men venstresiden har en tendens til ikke å prioritere i det hele tatt. Alt blir like viktig, fordi alt bør styres og understøttes politisk.

  • Dagens sitat

    I promise to keep on living as though I expected to live forever. Nobody grows old by merely living a number of years. People grow old by deserting their ideals. Years may wrinkle the skin, but to give up wrinkles the soul. — Douglas MacArthur

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter


Blogglisten
Bloggurat