Mange mennesker bør fratas sin stemmerett

av | 8. februar 2008 kl. 00.32 | 20 kommentarer

Denne artikkelen er ikke ferdigtenkt på alle måter, men la meg likevel prøve å komme med noen svært politisk ukorrekte tanker…

Det passer å begynne med et sitat av Frederic Bastiat:

«The state is the great fictitious entity by which everyone seeks to live at the expense of everyone else.»

Selv om man ikke kan anta at velgere har noen særlig peiling på politikk, kan man anta at de til en viss grad tenderer til å stemme i tråd med sine økonomiske interesser.
En viss andel av menneskene i et land er netto mottakere av offentlig støtte og en viss andel av menneskene i et land er netto bidragsytere til statskassen. Sistnevnte har interesse av å senke skattene. Førstnevnte gruppe har interesse av å øke de offentlige utgiftene. Statistisk sett har dette store konsekvenser

Skattelettelser er generelt fordelt over hele befolkningen, mens offentlige utgifter er konsentrert til en konkret gruppe. Siden skattelettelser spres på mange, skaper således ingen grupper med egeninteresse for å aktivt støtte en slik politikk. Siden hver enkelt utgift gis til noen få, skapes således mange grupper med egeninteresse av å støtte utgiftsøkninger.

Dette er en av de mest allment aksepterte delene av public choice teori. Det er på tide å trekke noen slutninger av den.

Inhabilitet er et interessant politisk begrep som er vidt anerkjent. Politikere har ikke rett rett til å delta i behandling av saker der de har store personlige interesser av resultatet. Merk at det er snakk om betydelige interesser for at inhabilitet skal inntreffe.

En mulig tanke kan være at effekten av skattelettelser er så liten for den enkelte velger at den ikke fører til inhabilitet. På den annen side kan den konsentrerte effekten av subsidier være så konsentrert til at den fører til inhabilitet. Dette gir grunnlag for å nekte diverse mennesker med store personlige interesser knyttet til økte offentlige utgifter, å delta i den politiske beslutningsprosessen.

Dette er et mulig generelt politisk argument som ikke nødvendigvis bare er relevant for liberalister. Det kan selvsagt innvendes at det er et viktig politisk prisnsipp at alle mennesker skal ha lik stemmerett. Dette er imidlertid et prinsipp som overhodet ikke er gjennomført i Norge i dag. Det pinlige faktum at en stemme i Oslo er mye mindre verdt enn en stemme i Finnmark, trekkes stadig frem. Argumentet kan imidlertid gjøres meget sterkere ved å påpeke at alle mennesker som er yngre enn 18 år er nektet stemmerett, med de samme begrunnelsene som i tidligere tider ble brukt til å nekte stemmerett til kvinner og negre. Prinsippet om stemmerett er således allerede uthulet.

Det politiske likhetsprinsippet uthules også ved menneskers begrensede muligheter til å delta på andre måter i den politiske prosessen. Særlig to grupper gis særfordeler.

Den første er de med særs gode mentale evner. Brainpower gir økte muligheter for politisk påvirkning. Det er ikke slik at vi alle er like å så måte.

Det andre punktet handler ikke om økonomisk påvirkning som mange kanskje vil anta. I Norge er de politiske partiene så stappfulle av statlige penger at de nesten er kjøpt av statsmakten. Selv om økonomiske påvirkning ikke er det jeg vil fremheve er det selvsagt ikke uten relevans, jamfør LOs pengemakt overfor LO.

Jeg tenker heller ikke på det faktum at staten finansierer et hopetall av særinteresseorganisasjoner som så godt som alle arbeider for mer penger til sine formål, selv om dette selvsagt er svært relevant i mange sammenhenger. De er statens «court intellectuals» som Rothbard kalte dem.

Jeg tenker på hvor viktig tid er som en del av den politiske prosessen. Alle som har drevet med politikk i studietiden og så begynt å jobbe, vet hvor mye mengder av fritid betyr for evnen til å drive med politisk arbeid. I Norge er det ikke bare studenter som er frikjøpt av staten slik at de har all verdens tid til politikk. To andre grupper er svært interessante. Pensjonister som lever av offentlige penger og er en stor ressurs med masse fritid i bortimot 20 gode år før alderdommen krever for mye av dem (i snitt). Den andre er de over 700 000 nordmennene i arbeidsfør alder som lever på en form for trygd. De er betalt av staten for å ikke jobbe. De har plenty med tid til å drive med politikk. Utrolig mange av disse er svært aktive i ulike organisasjoner og andre er med på andre politiske arenaer. Uformell diskusjon på butikken, caféen elle bensinstasjonen er svært viktig.

Noen begynner sikkert å ane de foreløpige konklusjonene jeg kommer til å trekke. Et viktig poeng gjenstår imidlertid. Det liberalistiske.

Skatt er tyveri. Ved hjelp av trusler og maktutøvelse, fratas mennesker produktet av sitt arbeid. Det gis deretter bort til mennesker uten rett til det. Heleri er kanskje en god beskrivelse. Hele den politiske prosessen er umoralsk. Mennesker har ingen rett til å stemme over hvordan andre menneskers penger skal brukes. To mennesker, Per og Pål som raner en forbipasserende, Espen, er fortsatt tyver selv om de ikke trekker frem en pistol men heller sier til ham.

«Nå skal vi foreta en demokratisk vurdering av hvordan innholdet i din lommebok skal fordeles. Vi foreslår at innholdet fordeles jevnt mellom Per og Pål. Hvem stemmer for og hvem stemmer mot? Forslaget er vedtatt med to mot en stemme.»

Stemmerett slik det foretas i dag er ingen rett, det er en måte å gjøre alle mennesker til medskyldige i organisert kriminalitet av enorme dimensjoner.

Det beste ville selvsagt være å innføre fullstendig likhet og frihet uten den vederstyggeligheten som stemmerett er. Den naturlige konsekvensen er et samfunn uten politisk organisering, et anarki.

Siden en stat uten borgernes medbestemmelse og stemmemulighet er farlig, noe som historien (i tillegg til elementær teori) har vist oss, skal man være forsiktig med å begrense stemmerett så lenge staten eksisterer. Det er imidlertid mulig å bevege seg noen skritt i riktig retning.

Nå kommer jeg inn på de delene av artikkelen der de konkrete forslagene bør vurderes som tankeskritt på veien mot en praktisk politikk, mer enn en fastlåst fasit.

Det bør vurderes om mennesker tilhørende følgende grupper bør fratas hele eller deler av sin stemmerett:
– Uføretrygdede
– Arbeidsledige
– Fulltidsstudenter
– Pensjonister

Dette er mennesker som kun har interesse av å øke utgiftene og som ikke lenger bidrar økonomisk. Studenter og pensjonister som jobber, bør nok beholde stemmeretten i sin helhet.

Det bør også vurderes om stemmerett bør fratas mennesker tilhørende yrkesgrupper som utelukkende lever av subsidier. Eksempler kan være:
– Bønder
– Kunstnere
– Byråkrater som organiserer utdeling av subsidier og innkreving av skatt.

Det største problemet med forslaget er at det vil ramme så sterke pressgrupper at det vil være politisk selvmord å i det hele tatt ta i det for aktive politikere. Denne innvendingen viser at det er behov for slike endringer. Så lenge det eksisterer langt over en million velgere med sterk økonomisk egeninteresse for å øke staten på bekostning av det frivillige, er det ingen grunn til å forvente en annen politikk. Det er ikke tilfeldig at byrådet i Oslo bestående av Høyre og FrP øker de offentlige utgiftene. De ønsker å bli gjenvalgt.

Sosialistene har vunnet! Selv de borgerlige har egeninteresse av å øke de offentelige utgiftene. Det er på tide å påvirke den politiske egeninteressen. Jacta est alea!


Kommentarer

  1. Tore Sinding Bekkedal | 8. februar 2008 kl 12.59

    Du sier riktignok at din «artikkel» ikke er «ferdigtenkt», og det anser jeg som blant de groveste av underdrivelser.

    I praksis er det du sier at folk som ikke har samme politiske interesser som deg bør fratas stemmeretten.

    Jeg har svært vanskelig for å ta deg alvorlig.

  2. Pleym | 8. februar 2008 kl 13.04

    Dette er tanker som har vært tenkt før, Tore.

    At de som er netto mottagere av ytelser fra staten ikke bør ha stemmerett. Det handler ikke om politiske interesser – medmindre man mener at alt i samfunnet skal foregå i regi av staten.

    I den grad det handler om politiske interesser er det naturligvis slik at partier som ønsker at alt skal foregå i regi av staten aktivt jobber for å utvide statens makt, myndighet og virksomhet – slik at de får flere velgere som av ren egeninteresse stemmer på dem.

  3. Tore Sinding Bekkedal | 8. februar 2008 kl 13.34

    At det har blitt tenkt før, er ikke umulig. Det gjør det ikke mindre sannsynlig at du er helt på jordet.

    Selvfølgelig handler det om politiske interesser. Det du mener er at en person som er netto mottaker av ytelser fra staten ikke er en fullverdig borger. Det er en ganske politisk ladet mening.

    Jeg er forøvrig netto mottaker fordi jeg har bodd på barnehjem fra jeg var 14, og aldri har kunnet bo hos mine foreldre for å gjennomføre en utdannelse på videregående skole; og nå lever på statens penger mens jeg gjennomfører min utdannelse. (Jeg regner forøvrig meg selv overhodet ikke som en sosialist!) Og jeg er for å være ærlig direkte forbannet over at du insinuerer at dette gjør at jeg skal strippes for min borgerrett til å stemme.

    Jeg tror den fundamentale feilen du begår i din tekst er at du i det stille antar at alle som mottar penger fra staten er døgenikter hvis eneste mål i livet er å bli større byrder på samfunnet. Det er også en veldig politisk ladet idé. Det er forutinntatt tøv.

  4. MrFixit | 8. februar 2008 kl 13.37

    Problemet fjernes i stor grad ved å fjerne dagens trygdeordninger og subsidier og i stedet innføre borgerlønn som gis til alle borgere. Da får alle samme ytelse av staten.

    Riktignok vil noen også da få mer enn de betaler i skatt mens andre betaler mer i skatt enn de får i borgerlønn. Men sett i et livsløpsperspektiv vil de fleste arbeidsdyktige betale mer i skatt enn de får i borgerlønn. De få som ikke er arbeidsdyktige hele sitt liv i et samfunn med borgerlønn er så få at det er helt unødvendig å frata de stemmeretten.

    Uansett blir det feil å frata noen stemmeretten fordi man må ha tillit til at alle tar sine valg ut fra hva de tror er i samfunnets interesse. Hvis skattene blir satt for høyt vil dessuten statens inntekter reduseres pga synkende verdiskapning og det skjønner de fleste nettomottagerne av støtte.

  5. spenn | 8. februar 2008 kl 14.13

    Fullstendig ugjennomførbart, men vakkert! Kanskje var det dette Marx hadde i tankene da han uttalte at demokrati er veien til sosialisme.

  6. Bent Johan Mosfjell | 8. februar 2008 kl 15.25

    Siden artikkelen ble skrevet, kom jeg på et poeng som bør trekkes eksplisitt frem. Dette forslaget rammer ikke enkeltindivider, men grupper.

    Alle med et minimum av statsvitenskap, bør vite at individuell stemmer f.eks. ved norske stortingsvalg, er verdiløse. Din enkeltstemme vil aldri avgjøre valget. Stemmer har kun effekt i kraft av felles gruppetilhørighet, gjennom at mange stemmer likt.

    Det bør kanskje presiserer sterkere at begrensningen var knyttet til en kollektiv tendens, kall det gjerne økonomisk egeninteress, som får en stor andel innenfor en gruppe til å stemme på en gitt måte.

    Det er altså snakk om kollektive innskjerpelser av stemmerett, for å veie opp for kollektive skjevheter som følge av incentivskjevheter.

    Det er altså ikke snakk om å ta fra noen stemmerett p.g.a. deres individuelle meninger slik det ble påstått i første kommentaren.

    Og nei, Tore jeg antar ikke at alle som mottar penger er «døgenikter hvis eneste mål i livet er å bli større byrder på samfunnet». Det jeg antar er at dersom din inntekt kommer fra en gitt kilde, så ønsker du å øke din «inntekt» fra denne kilden. Det er det som gjør at arbeidstakere ønsker høyere lønninger og som også gjør at sosialklienter ønsker økte satser, arbeidsledige høyere arbeidsledighetstrygd, bønder større landbrukssubsidier o.s.v.

    Dette er fakta! Slik er virkeligheten. Du kan garve deg ned i egeninteresse, bortforklaringer eller dårlig tankeevne, men det endrer ikke virkeligheten.

    Jeg fikk en gang et fire ords kurs i økononomi: «Mennesker responderer på incentiver» Hvis man avgiftbelegger noe, får man mindre av det. Skatt på arbeid, betyr mindre arbeid. Subsidierer man noe, får man mer av det. Arbeidsledighetstrygd gir flere arbeidsledige. Støtte til fattige, gir flere fattige.

    Jeg tviler overhodet ikke på at mange av de 700 000 i arbeidsfør alder som går på en eller annen form for trygd, ikke er i stand til å arbeide. Og det er alltid disse som skyves foran når noen tar tak i den andre andelen. Mennesker som kan og bør jobbe, men som synes det er mer lønnsomt å motta trygd istedenfor å stå på egne ben.

    La meg være helt klar på dette. Jeg synes at friske mennesker som går på trygd istedenfor å jobbe, er noen forbanna parasitter. De bør kalles det direkte av alle mennesker som står på egne ben og jobber for å klare seg selv. Slik at de vireklig skammer seg over det usle livet de fører. Deres «inntekter» kommer nemlig ikke som manna fra himmelen, det tas fra inntekten til dem som jobber.

    La oss anta at denne andelen utgjør 300 000 mennesker (den er sannsynligvis mye, mye høyere). La oss anta at antallet nordmenn som jobber er 1,5 millioner arbeidstakere (de nøyaktige tallene er uvesentlige for å illustrere poenget). La oss for enkelhets skyld anta lik lønn og 8 timers arbeidsdag. La oss for å forenkle mer gjøre det om til 15 som jobber og 3 som ikke jobber. 15*8=120. 120/18=6,6667, d.v.s. 6, timer og 40 minutter.

    Altså må de som arbeider jobbe 1 time og 20 minutter lengre hver dag p.g.a. de 300 000 snylterne. Tenk på det neste gang du på vei hjem fra jobb kl. 16 møter en som lever trygd. Hadde slike som han også jobbet, kunne du truffet mann og barn kl. 14.40 i stedet. Det bør atter bli en skam å motta offentlig støtte for mennesker som kan jobbe.

    Politisk sett bør bør alle slike trygder fjernes, så bør det være opp til frivillig bistand å ta vare på de som av en eller annen grunn ikke har tegnet de nødvendige forsikringer for å sikre seg selv.

    Borgerlønn er interessant i den forstand at det forenkler det offentlige systemet. Pengene kommer inn automatisk, uten at man må gå til et kontor og fylle ut så mye skjemaer for å få dem.

    Svakhetene er imidlertid likevel store ved borgerlønn. Du unngår ikke at noen må jobbe lenger for å betale for dem som ikke jobber. Du unngår ikke at en rekke arbeidsføre mennesker heller vil være en byrde enn en bidragsyter.

    Borgerlønn passer i tillegg perfekt for idealistiske organisasjonsmennesker som liker å drive med slikt fremfor jobb. Altså mer grobunn for folk som enten 1) jobber for økte offentlige utgifter til sine særinteresser eller 2) fremmer krenkende forbud og restriksjoner (hvor mange organisasjoner arbeider for et forbud mot narkotika sammenlignet med de som arbeider for legalisering?) eller selvsagt de som kombinerer de to punktene.

    Ved borgerlønn vil du også få en stor gruppe mennesker med klar egeninteresse for å øke borgerlønnen. Mer penger til seg selv. Det er grunn til å tro at borgerlønn i likhet med pensjoner som opprinnelig skulle være en minimumsutbetaling, vil vokse enormt.

  7. Per | 8. februar 2008 kl 16.14

    «Det jeg antar er at dersom din inntekt kommer fra en gitt kilde, så ønsker du å øke din “inntekt” fra denne kilden.»

    Så her skjærer du altså alle under en kam, og mener at en person som f.eks. mottar pensjon uten å ha annen inntekt ved siden av ikke kan være en liberalist av prinsipp? At en slik person ikke prinsipielt kan mene at alle støtteordninger kunne vært avviklet og at han kunne klart seg selv på oppsparte midler eller privat frivillig pensjonsordning dersom staten ikke hadde tatt fra ham x antall kroner i skatt og tvunget ham til å betale inn pensjonspenger til den offentlige ordningen? Det er, som du vet, ikke frivillig å betale skatt i Norge. Når man fratas den økonomiske muligheten til å spare til egen alderdom eller i tilfelle sykdom, skulle det bare mangle om man ikke skulle kunne bruke de ordninger som finnes med god samvittighet når man har behov for det (jeg snakker ikke om snylterne her, men om de som jobber og sliter og som kunne klart seg selv ved alderdom eller sykdom dersom staten ikke hadde tatt så mye penger fra dem i utgangspunktet). Den holdningen du viser når du tar til orde for å frata personer stemmerett basert på hvor de – kanskje til og med bare i en overgangsperiode – mottar penger fra, kalles kollektivisme – plassering av mennesker i bås avhengig av hvilken «gruppe» de, kanskje ufrivillig, tilhører…

  8. Bent Johan Mosfjell | 8. februar 2008 kl 16.18

    Unntak finnes selvsagt, knyttet til artikkelens tema er det de kollektive tendensene som er relevante. Husk at det som individet fratas er verdiløst, individuelt sett, en stemme har ingen individuell verdi.

  9. Tormod | 8. februar 2008 kl 16.55

    Hvorfor er heltidsstudenter med på listen? Man får 20 000 i stipend pr. år, resten er lån. Og rentene man betaler tilbake på lånet overstiger det man har mottatt i stipend med klar margin.

  10. Bent Johan Mosfjell | 8. februar 2008 kl 17.25

    I tillegg får studenter subsidiert studieplass. Lånene er også rentefrie under studietiden.

    Merk at artikkelen ikke utgjør noen endelig fasit. En av grunnene til at jeg tok med studenter er at de utgjør en særgruppe som overhodet ikke bør subsidieres. Studenter er i all hovedsak unge, friske, ressurssterke og over gjennomsnittet intelligente. Disse bør ikke subsidieres.

    Jeg har tilbragt mange år i studentmiljøet i Oslo og jeg har merket meg en ting: Alle studentpolitikere (en håndfull av oss fra FRIstud unntatt, men vi drev ikke med partipolitikk) fra alle politiske leire og partier er enige om én ting. Mer penger til studenter. Her synes den øknomiske særinteressen tydeligere enn på alle andre områder.

    Studenter læres opp til at subsidier er nødvendig og naturlig. Det er således en helt nødvendig forutsetning for et fritt samfunn at det gjøres noe med denne subsideringen. Så lenge den fremtidige intellektuelle/akademiske eliten er kjøpt og betalt av staten, vil de alltid utgjøre en sterk front som kjemper mot frihet.

  11. Per | 8. februar 2008 kl 17.35

    Ok, så da innrømmer du at du ihvertfall på dette området er kollektivist. Men du svarer ikke på det som er hovedpoenget i mitt innlegg (mulig jeg fikk det litt dårlig frem): Hvor ligger rettferdigheten i å frata noen stemmeretten fordi de pga. STATLIG TVANG (altså tvunget beskatning) har blitt fratatt muligheten til å ta vare på seg selv økonomisk når de rammes av sykdom eller når høy alder? Jeg trodde kjernen i liberalismen var å stå på individets side i kampen mot staten, og ikke straffe de som pga. statens regelverk ikke kan ta vare på seg selv økonomisk med egne midler når nevnte situasjon oppstår.

    Så til dette med at en stemme er verdiløs. Er det kun ved stortingsvalg du tenker på å frata enkelte individer stemmeretten, eller har du også kommunevalg i tankene? I små kommuner med bare noen få hundre innbyggere er det jo absolutt tenkelig at en enkelt stemme kan være avgjørende.

    Uansett, selv om en enkelt stemme i de fleste tilfeller svært sjelden vil kunne få noen innvirkning på praktisk politikk er den langt fra verdiløs hvis man tenker prinsipielt og historisk. Kampen FOR stemmeretten historisk har alltid har vært en kamp MOT noe langt verre enn det demokratiet vi har i Norge i dag. Kampen for allmenn stemmerett har vært alltid enten vært en kamp MOT diktatur, eller en kamp FOR likebehandling av kjønnene, «rasene», eller «klassene». Altså en positiv kamp, sett med liberale øyne, når man ser på hva slags samfunnsformer som ble erstattet av den allmenne stemmeretten. Når du tar til orde for begrensninger i stemmeretten basert på kollektivistiske grupperinger, rører du derfor ved noe som gir meg svært dårlige assosiasjoner.

  12. Tore Sinding Bekkedal | 8. februar 2008 kl 17.37

    Jeg er litt opptatt akkurat nå, men jeg vil bare notere at jeg kun mottar ca. halvparten pr. måned fra staten av det jeg egentlig har krav på, så din antakelse, som flere andre antakelser du gjør i stilen og senere kommentarer, er feil.

  13. Per | 8. februar 2008 kl 17.52

    Må si meg enig med Tore her. Det jeg reagerte på, var at Bent skrev sin antakelse DIREKTE rettet mot Tore. (Sitat «det jeg antar er at dersom din inntekt kommer fra en gitt kilde, så ønsker du å øke din “inntekt” fra denne kilden». Sitat slutt.) Den slags konkrete antakelser/anklager direkte rettet mot enkeltindivider basert på en kollektiv gruppering synes jeg er å gå over streken, uansett hvem som kommer med det. Det blir faktisk ennå verre når det kommer fra noen som har en individorientert ideologi i bunnen. Vi, mer enn noen andre, bør – basert på vår ideologi – klare å se mennesker som enkeltindivider, og ikke basere konkrete antakelser om enkeltpersoner på «kollektive tendenser».

    Men jeg håper og tror at akkurat det var en forsnakkelse fra Bents side.

  14. Bent Johan Mosfjell | 8. februar 2008 kl 18.02

    Til Per: Stemmerett som sådan er kollektivistisk. Jeg argumenterer innenfor den eksisterende kollektivismen med en stat. Jeg ønsker (som jeg kort antydet) et annet system, uten kollektivisme.

    Ditt hovedpoeng er imidlertid svært godt. Og kan generaliseres på en måte som er allment interessant, og problematisk for liberalister. Det kan oppsummeres på følgende måte:

    Et menneske trenger x kroner i måneden for å betale regninger og y kroner for å betale utgifter utover dette. Personen tjener z kroner, hvorav z er større enn x+y. Altså en økonomi som går rundt. Han klarer seg selv.

    Så kommer staten inn og gjør følgende grep: På x og y legges det til r% avgifter (f.eks. moms) og fra z trekkes det s% skatt. Dette gir nye variable: x(r), y(r) o0g z(s).

    Det er godt mulig å ha en situasjon der z>x+y samtidig som z(s)

  15. Bent Johan Mosfjell | 8. februar 2008 kl 18.03

    Det var ikke meningen å rette antakelsen direkte mot en person, det var ment som en helt generell betraktning, en tendens.

  16. Per | 8. februar 2008 kl 18.22

    Jeg kan konkludere med at vi er mindre uenige enn det først så ut som, og at vi er enige om målet (med unntak av at jeg vil ha en minimumsstat), men ikke om middelet (fjerning av stemmeretten basert på om man utelukkende mottar penger fra det offentlige eller ikke).

  17. Boye | 8. februar 2008 kl 18.38

    Premisset her er altså at folk som er nettomottakere av støtte ikke skal få stemme, fordi de har egeninteresse av utgiftsøkninger. Nå er jeg veldig uenig i en slik innfallsvinkel, men på overflaten kan jeg følge logikken som legges til grunn.

    Men du reduserer jo politikk til et spørsmål om økonomiske interesser. Hvorfor skal kun netto bidragsytere til statskassen få være med å bestemme over strafferammer, handelsavtaler, krig og fred, innvandring, arealplanlegging, konkurranselovgivning, overvåking, terrorbekjempelse – for ikke å snakke om den mengden av morallovgivning som finnes i samfunnet, alt fra hvem som kan få gifte seg med hvem, til hvor og når det er lov å selge øl, til hva som er lov å si i den offentlige debatt og hva som ikke er lov å si. Hvorfor skal innflytelse i slike spørsmål være avhengig av din inntekt og ditt bidrag til staten?

    Det største problemet oppstår imidlertid lenge før det. For i det øyeblikk du starter debatten om hvem som skal få stemme og hvem som ikke skal få stemme, har du åpnet en kiste fullt av gammelt grums.

    Universell stemmerett er en veldig moderne oppfinnelse. Det som imidlertid har vært normen gjennom størsteparten av menneskets historie, er nettopp den type system som du tar til orde for: en hierarkisk samfunnstruktur der makten ligger hos de bemidlede som styrer over de mindre bemidlede. I «det antikke demokratiets vugge», Hellas, var det kun de velbeholdne som hadde stemmerett. Nederst på samfunnsstigen var slavene, som den velbeholdne makteliten hadde fratatt både stemmerett og alle andre rettigheter. I «det moderne demokratiets vugge», USA, gjentok historien seg. Stemmerett til de rike. Slaveri for de fattige. Både før og etter har andre måter å begrense stemmerett og andre former for samfunnsdeltakelse vært prøvd ut, alltid med samme resultat: tyranni og undertrykkelse.

    Forøvrig synes jeg resonnementet i artikkelen din er et uttrykk for leting etter en snarvei til det som er ditt egentlige mål: å fjerne staten (eller i alle fall all skatt). Men jeg tror ikke du vil finne noen snarvei dit. Om noe, vil innføring av et hierarkisk kvasidemokrati styrke staten. «Gruppemakten» som du snakker om, vil ikke forsvinne, men bli konsentrert i et mindre antall grupper.
    Du må ikke tro at rike mennesker har mindre bevissthet rundt sin egen interesse enn fattige. Noen kjemper for økt trygd (finansiert av alle andre); andre kjemper for høyere tollsatser, for eierskapsbegrensinger, eller for minstepriser (også finansiert av alle andre).

    Det er blant annet derfor liberalisme og stemmerett henger så tatt sammen: Fordi den eneste måten vi kan skape et likeverdig samfunn uten undertrykkelse, er ved å gi alle mennesker lik mulighet til å påvirke og bestemme over samfunnsutviklingen. Liberalere har alltid gått i forkant for å utvide stemmeretten; først til alle menn, så til alle kvinner også, og deretter gjennom suksessivt å redusere stemmerettsalderen helt ned til dagens 18-årsgrense, som mange prøver å få redusert ytterligere til 16.

  18. Geir Bergersen | 9. februar 2008 kl 01.27

    Hva med alle de offentlige ansatte da. Når landet har en høyere lærer og sykepleierdekning enn sammenlingbare OECD land, så må jo dette bety at disse ikke i tilstrekkelig grad er nettobidragere. I alt var det 675 000 sysselsatte i offentlig forvaltning, noe som omfatter både statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Dette utgjør 29,7 prosent av alle sysselsatte i følge SSB (http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200302/03/art-2003-05-08-01.html). Da er vi oppe i 1,3 millioner ikke stemme-verdige borgere.

    Mer interessant er jo at det i tillegg til dette er alle borgere som frivillig inngår avtaler med stat og kommune og derved lever i en snylterøkonomi. Jeg er selv en av de småkapitalister som gladelig tar i mot penger fra offentlig kunder. Jeg søker til og med aktivt etter de på http://www.doffin.no, og sikkert 30 % av inntektene mine har i enkelte år kommet fra offentlige kunder. Hvorfor skal ikke jeg frataes stemmeretten ??, jeg har en økonomisk interesse i og opprettholde et slikt system.., som tidevis langt overskrider hva en trygdet klarer å cashe inn.

    Ville det da ikke heller være riktigere med system der folk stemte i forhold til skatt de betalte. Det ville vel være mye mer rimelig at landet ble styrt av Olav Thon (60 millioner betalt personlig i skatt), Ole Gunnar Selvaag (13 mil), Joakim Varner (14 mil) og Einar Aas (117 millioner!!). Det er jo deres penger vi andre misbruker, og det må være rett og rimelig at disse får rett til å disponere over sine skattemidler, som står i forhold til hva de har spyttet inn i fellesskapet.

    For ordens skyld dette er et prinsippet som ble utmerket håndtert i Storbritania inntil gærne liberalere fikk gjennomført Representation of the People Act 1832, noe som førte til at uhørte 50-80 % av den mannlige befolkningen fikk stemmerett i parlamentsvalg. http://en.wikipedia.org/wiki/Reform_Act_1832

    En slik gjennomføring av stemmeretten i Norge ville jo være i tråd med prinsippene i Grunnloven, der det er grunneier og skattebetaler som gies stemmerett fra 1814.

    At dette fører til en total mangel på liberal ryggmarksrefleks og forståelse av borgernes rettigheter overfor staten, som ikke primært har rettigheter for å fordele goder, men for å ivareta sine liberale retter som rettsubjekt. Altså jeg har stemmerett for å (forsøke) å forhindre at staten eller mine medborgere sperrer meg inne uten lov og dom, fratar meg likeverdige rettigheter til nødvendig eksistens,samt ikke bygger opp et militær og politivesen som ikke ivaretar rettsikkerhet osv.
    For Mosfjell synes det som om stemmeretten kun har en økonomisk dimensjon. Faren med Mosfjell sin tankerekke er at man beveger seg så langt ned i tyske ølbuler på 1920-tallet, at all elementær liberal orienteringsans forsvinner.

    Personlig ser jeg for eksempel store fordeler med det opplyste eneveldet. Johann Friedrich Struensee
    innførte for eksempel som regent trykkefrihet for Danmark-Norge. Men særlig liberalt er det vel ikke at en tilfeldig livlege som greier å rote med skjørtene til dronningen er den som skal styre landet ?

  19. Trond | 9. februar 2008 kl 20.55

    Er det neste logiske skrittet at folk som står for en større andel av verdiskapningen, også bør få stemmer som «teller mer» enn andre?

    Det er jo heller ingen ny tanken. I tidligere tider i Norge var stemmeretten (blant menn over 25 år) knyttet opp mot eiendom – var du ikke selveiende (bonde), eller drev egen næringsvirksomhet (i byene), eller var en del av øvrigheten, hadde man ikke stemmerett.

    Et artig poeng i så måte er at tilsvarende ordning gjaldt ved valg i Nord-Irland fram til 60-tallet en gang. Stemmene ble «veid».

  20. Geir Bergersen | 10. februar 2008 kl 00.51

    Hva er galt med det opplyste eneveldet Johann Friedrich Struensee innførte jo trykkefriheten i Danmark-Norge? En sann liberaler, refomerte styringsystemet og avskaffet tortur i strafferettspleien.

    Jeg synes også Mosfjell tar svakt i når det gjelder hvem som skal frataes sine borgerrettigheter. Når vi har en lærer og sykepleier dekning som langt overskrider OECD gjennomsnittet, må vel disse neppe sies å være nettobidragere? Vi kan vel grovt regne 675 000 nordmenn ansatt i det offentlige som inhabile borgere ? (http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200302/03/art-2003-05-08-01.html)

    Da er vi oppe i 1,3 milliioner, i tillegg vil jeg stille spørsmål til om slike småkapitalister som meg selv burde ha rett til å avgi stemme? Jeg har i perioder hatt en rekke offentlige kunder og har til og med aktivt oppsøkt slike gjennom anbud o.l. Til tider har vel mine økonomiske interesser av dette langt overskredet hva en trygdet greier å få karret til seg av penger. Jeg antar at det er noen hundretusen av oss som på denne måten er innvevd i den offentlige snylterøkonomien av de 3 618 000 som p.t er stemmeberettighet. Her burde vi ikke stå igjen med mer en maks 1 million borgere med fulle rettigheter.

    Har det aldri forsvevet Mosfjell at vi som borgere har liberale rettigheter primært som rettsubjekter. Jeg har stemmerett for å unngå at staten misbruker militær og politivesen, fratar meg grunnlag til eksistens på like vilkår, misbruker rettsystem og statsapparatet til å overskride mine universielle borgerettigheter osv. Mulig Mosfjell ikke er tilhenger av universielle borgerrettigheter, men dette plasserer han på et helt annet sted i politisk historie enn hva liberale tenkere har bedrevet siden før den franske revolusjonen.

  • Dagens sitat

    Love your enemies: they’ll go crazy trying to figure out what you’re up to.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter