IOC-medlem Gerhard Heiberg reiser til China for å «være i mange møter», sier han selv. Slik skal han få et bedre innblikk i hva som skjer. Skal han også møte opposisjonen? Politiske fanger?
Gerhard Heiber tror ikke på innholdet i Amnesty Internationals rapport, som viser at situasjonen for menneskerettigheter er blitt verre efter at China fikk tildelt OL. Ikke bedre, som forutsetningen fra IOC var.
«– Jeg er vel den eneste i Norge som prøver å ha en viss forståelse for hva som skjer i Kina, sa han til NRK på Gardermoen før avgang.» ifølge Aftenposten.
Hvem skal han vise forståelse for? Kinesiske myndigheter som er redd for å sitt store propagandanummer ødelagt av kritikk? Eller opposisjonen som sitter kneblet og bundet – enten i fengselsceller eller i skjul for myndighetene? Om de da ikke allerede er henrettet på de idrettsstadioner som Heiberg og IOC nå har sørget for at skal være frie for slike scener. Folkerepublikken vil sikkert ha bygget nye idrettsanlegg til OL, slik at den blodige praksisen med henrettelser som folkeforlystelse ikke kan assosieres med dem. Men hva med efter OL? Heiberg kan jo se om han får en samtale med aktivisten Hu Jia, som ble dømt til 3,5 års fengsel for noe så enkelt som å bruke sin medfødte rett til å ytre seg. Men ytringsfrihet er kanskje en luksus kun vi i Vesten kan benytte oss av, Heiberg? Nei, det er jo sant. Heiberg ville ikke love å ta opp Hu Jias sak når han møter myndighetene i China.. Det kunne jo bli noen øyeblikk av pinlig stillhet.
Ekko av Folkerepublikken
Gerhard Heiberg hørtes både igår og tidligere (blant annet på Redaksjon 1) ut som et ekko av China-diktaturet, når han sier at IOC ikke kan blande seg inn i indre anliggender.
IOC stilte krav og laget en kontrakt da China ble tildelt lekene. Hvis IOC mener at China bryter kontrakten har de to partene lukkede møter, der IOC peker på brudd. Men hva så? Ingen andre får vite hva som foregår. Og hva kan IOC gjøre hvis China gir blaffen i å rette opp noe som helst? Ingenting. Lekene er drøyt 100 dager unna.
Enten må Gerhard Heiberg være politisk analfabet, eller så er han så godt inne i IOC-varmen at han har mistet vanlig gangsyn. For hans egen del får vi håpe det siste. Da vet vi at IOC-kulturen er så sterk at den står imot norsk «demokratisering» og åpenhet. Dette var honnørordene dengang den suksessrike Lillehammer-generalen skulle inn i IOC. Resultater er altså at Gerhard Heiberg ikke har klart å reformere IOC, men istedet er tapt for Norge. Heiberg fremstår ikke lenger som noen god Norgesambassadør. Hans nærvær i den offentlige debatten er bare pinlig.
Hvis jeg må velge mellom å tro på og ha tillit til Gerhard Heiberg (IOC) og Amnesty International, så velger jeg ihvertfall ikke Heiberg.
Det finnes heldigvis ledere som velger å ta standpunkt til Chinas brudd på menneskerettighetene.
Forbedring i China?
For å ta noen eksempler: 30.april 2005 skrev vi om hvordan erkefiendene i Folkerepublikkens kommunistparti og nasjonalistene på Taiwan forenet seg i kamp mot en felles fiende (demokratiet), 06.juli samme år brakte vi en oppsummering av tilstanden i forbindelse med Dalai Lamas fødselsdag, 26.januar 2006 beskrev vi hvordan Google bidrar til sensur av internett i China, 30.januar samme år refererte vi Parade.com’s liste over verdens 20 verste diktatorer (China på 6.plass), 04.juni minnet vi massakren på Tien an men, 21.august skrev vi om en journalist som ble fengslet for å skrive om hvordan regimet river kirker (husk at landet er ateistisk), 20.september refererte vi at det finnes huller i Chinas brannmur mot resten av verden, 23. og 27.september skrev vi om hvordan China øker sin innflydelse i den 3.verden (spesielt i Afrika) og hvorledes dette bidrar til å opprettholde diktaturer og hindrer at brudd på menneskerettighetene blir stanset, 07.november 2006 arrangerte Reportere uten grenser en demo mot regimene som er internetts «sorte hull», 02.mars 2007 kunne vi fortelle at kommunistdiktaturet skal reformere sine arbeidsleire (her har vi kanskje forbedringen Heiberg snakker om?), 21.mai kunne vi fortelle om hvordan China får utestengt kritikere fra FN-fora., 26.september var vi nok en gang innom hvordan China slipper unna mens andre diktaturer i samme region utsettes for stort internasjonalt press, og 30.mars iår skrev vi om hvordan China kjøper seg støttespillere også i Syd-Amerika.
Søndrål relativiserer menneskerettighetsbruddene
Tidligere utøverrepresentant i IOC Ådne Søndrål tror heller ikke på Amnesty-rapporten. Han mener det vil være feil om IOC skulle opptre som noen demonstrant. Det største ansvaret som hviler på IOC for den nåværende situasjonen er faktisk at organisasjonen for første gang siden 1984 tildelte et diktatur ansvaret for å arrangere olymiske leker.
Ifølge Aftenposten velger Søndrål å relativisere Chinas brudd på menneskerettighetene, fordi andre regimer også har svin på skogen:
“I tillegg synes han at det blir enkelt å henge ut Kina som en versting når mange andre land har ting på samvittigheten.
– Noen ville kanskje boikottet et OL i USA på grunn av hva de har gjort i Irak, mens noen kan ha veldig sterke meninger om hvalfangsten i Norge.”
Søndrål mener sportsjournalister lager enkle saker av kompliserte spørsmål når de intervjuer utøvere som ikke har noe engasjement i temaet. Men kanskje utøverne burde ha dette engasjementet? Som gode forbilder for den oppvoksende slekt.
Bidra til diktaturets propagandashow?
Liberaleren har tidligere skrevet om hvor få diktaturer som noensinne har fått arrangere olymiske leker. 4 ganger har det skjedd, i 3 land. Før 2.verdenskrig Tyskland (begge leker, 1936), efter 2.verdenskrig Sovjet (1980) og Jugoslavia (1984).
For ethvert land er det stor prestisje i å arrangere lekene. Man vil vise seg fra sin beste side. For et diktatur med mange forbrytelser på rullebladet er et besøk av den samlede verdenspresse i forbindelse med noe så positivt som idrettsleker en unik mulighet til å lage propaganda for sin fremgang, sine bidrag til verdens utvikling og fremskritt – og sitt regimes fortrinn.
Så er spørsmålet om Norge og andre land skal delta i propagandashowet? Fra 1936-OL husker vi flere lands delegasjoner av utøvere som gjorde nazi-hilsen mens de paraderte forbi Hitler. Noen av dem angret sikkert noen år senere..
Norge deltok heldigvis ikke i Sovjet-OL, kort tid efter at landet hadde okkupert Afghanistan (romjulen 1979). Chinas okkupasjon av Tibet er jo til sammenligning så gammel (1950).
Flere og flere innser at det vil være pinlig og flaut å delta i propagandashowet til diktaturet som okkuperer Tibet, undertrykker etniske minoriteter og samtidig nekter befolkningen demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og frie valg av egne ledere. China opprettholder diktaturet i Burma, bidrar til å hindre FN i å stanse folkemordet i Darfur i Sudan, og med sine investeringer og manglende krav om demokrati støtter China opp under diktaturer i Afrika.
En boikott av åpningsseremonien er en kraftfull protest – uansett hva Heiberg måtte mene. Han må gjerne delta i teselskap med verdens mektigste diktatur om han vil. Enhver annen bør bli ille berørt av personlig deltagelse.
Så får heller utøverne avgjøre i hvilken grad de vil la seg bruke i arrangørlandet. De er tross alt der for å konkurrere. La oss håpe de i eftertid kommer ut med et mer velutviklet politisk gangsyn enn Ådne Søndrål.
