Demokrati i Iran! Med Maryam Rajavi?

av | 20. juli 2008 kl. 15.50 | 3 kommentarer

For tre uker siden var jeg én av 70 000 personer som deltok på et rent hyllestmøte for Maryam Rajavi. Med meg hjem fra Paris fikk jeg en paraply med teksten «Democracy in Iran. With Maryam Rajavi.» Møtet feiret en stor seier; Storbritannia hadde strøket hennes organisasjon fra listen over terrororganisasjoner.

Det var helt tilfeldig at jeg fikk muligheten til å dra til Paris og delta på denne årvisse massemønstringen. Langt fra sentrum, alt foregikk på farsi – men du kunne betale i dyre dommer for tolketjeneste. Jeg hadde hørt om Maryam Rajavi og hennes organisasjon People’s Mujahedin of Iran (PMOI, eller MEK), men benyttet anledningen til å lese meg opp. Hun har overtatt ledelsen av organisasjonen efter sin mann, som har vært forsvunnet siden Saddam Hussein ble styrtet av USA i 2003. Han er savnet, muligens død. Nokså sensasjonelt at en kvinne er leder for en eksilregjering med ambisjoner om å ta makten i et muslimsk land, går jeg ut fra. Men hun har bevisst flyttet kvinner inn i lederposisjoner på nær sagt alle nivåer i organisasjonen. Det bør vel være positivt. Likevel blir Rajavi kritisert, fordi organisasjonen mer enn å være et effektivt talerør for opposisjonen mot det religiøse diktaturet i Iran er blitt et rent støtteapparat for Rajavi selv.

Ingen informasjon, intet program
Det var lørdag 28.juni (tilfeldig valgt dato?) at vi skulle delta på møtet, som foregikk i en svær hall på et messeområde. Vi hadde ikke fått noe program på forhånd, og ingen informasjon om hvor det skulle være. Ble bare transportert i buss et stykke, og så måtte vi gå en stund, gjennom dette messeområdets mange haller, butikker og hoteller. Utenfor hallen der møtet med Rajavi skulle holdes var det store sikkerhetstiltak. Folk ble kontrollert slik det foregår på flyplasser. Hadde du først kommet inn kunne du ikke komme ut. De som var med ifjor anbefalte derfor å vente en god stund. Tilslutt fikk vi beskjed om å komme inn. Da var køene nærmest borte så vi slapp køståingen. Inne var det enormt med folk. Mens vi ventet ute hadde jeg spurt hvor mange som kom til å være tilstede. 80 000, fikk jeg til svar. «- Du må ta feil! Det må være 8 000 de mener» svarte jeg. Mens buss på buss fortsatte å rulle inn foran hallen. Vel inne forstod jeg at jeg hadde vært beskjeden i mitt overslag. Hallen var enormt stor, og den var smekkfull av folk. Bakerst var det bygget opp en tribune, men stort sett sto klappstoler på betonggulvet så lang hallen var. Lengst frem var det et avsperret område, for diverse notabiliteter.

Overalt fikk folk med blå vester med gule kanter, påtrykket bilder av Rajavi og budskapet om demokrat i Iran. Det fantes også stenger med små trekantede vimpler, og store flagg – alle hadde det samme budskapet. Rundt om i salen var det plassert mindre grupper som understreket budskapet fra scenen med intense trommevirvler. Ikke at det burde vært nødvendig, for hele tiden brølte folk sin tilslutning, og viftet med flaggene.

I opposisjon til shaen – og prestestyret
Samme video ble vist igjen og igjen; Temaet var Maryam Rajavis ektemann Massoud Rajavi, stifteren av organisasjonen People’s Mojahedin Organization of Iran (PMOI). Begge to var involvert i motstandsarbeidet mot shaen av Iran, før den islamske maktovertagelsen i 1979. Massoud Rajavi var til og med presidentkandidat ved valget i 1980, men navnet hans ble strøket av stemmeseddelen rett før valgdagen. Visstnok efter ordre fra ayatollah Khomeini. Videoen viser Massoud Rajavi mens han holder taler på folkemøter, inspiserer militære styrker (der mange er kvinner), holder møter med ledelsen i organisasjonen etc.

Opposisjonen mot shaen av Iran kom fra mange hold, ikke bare det islamske presteskapet. Men det var deres leder som tok føringen da han kom tilbake til Iran 01.februar 1979, og startet den islamske revolusjonen. Efter ett år med demonstrasjoner og streiker hadde shaen i januar rømt landet. Han døde i eksil kort tid efter. Påfugltronen sto tom. Statsminister (og tidligere opposisjonell) Shapour Bakhtiar frigav politiske fanger, oppløste shaens hemmelige politi SAVAK, tillot massedemonstrasjoner og inviterte opposisjonen til politiske samtaler. Men Khomeini hadde ikke til hensikt å dele makten, og efter en kort maktkamp måtte Bakhtiar gi seg, og 11.februar var det klart hvem som var vinner. Bakhtiar gikk i eksil og ble i 1991 drept i et attentat i Paris.

Rajavis organisasjon hadde lenge vært en geriljaorganisasjon, og var blant de siste motstanderne av teokrati i Iran som måtte gi seg. Han rømte landet i 1981 sammen med den avsatte president Bani Sadr. Men ikke før Rajavi hadde gått i kompaniskap med erkefienden Irak. Da Saddam Hussein gikk til angrep på Iran regnet han med at det skulle bli enkelt, og Rajavis organisasjon kastet sine styrker inn på hans side. Ikke akkurat et godt sjakktrekk for å vinne fremtidig støtte. Efter dette skal Folkets Mujaheddin ha svært liten støtte i Iran.

Er det en terroristorganisasjon?
En rekke land, deriblant USA, Canada og EU har plassert People’s Mujahedin of Iran på en liste over terroristorganisasjoner. USA gjorde dette i 1997, antagelig som et tegn på godvilje til den nyvalgte, moderate presidenten i Iran, Mohammed Khatami. I desember 2006 vedtok EU-domstolen at People’s Mujahedin of Iran ikke er en terroristorganisasjon, men 30.januar 2007 bestemte EU at de vil beholde organisasjonen på listen over terroristorganisasjoner.

Den lørdagen jeg var på den årvisse hyllesten av Maryam Rajavi hadde hun og organisasjonen en ekstra grunn til å feire. Efter at en britisk domstol vedtok en kjennelse om at People’s Mujahedin of Iran ikke er en terroristorganisasjon, vedtok det britiske parlamentet å fjerne forbudet mot at organisasjonen får bedrive virksomhet i Storbritannia. Flere britiske parlamentarikere var også tilstede på møtet i Paris.

Maryam Rajavi kan få mer å glede seg over. Dette halvåret har Frankrike formannskapet i EU. Presiden Sarkozy har allerede kritisert det iranske regimets brudd på menneskerettighetene. Og franske parlamentarikere krever at Rajavis organisasjon fjernes fra listen over terroristorganisasjoner. Også i Norge har parlamentarikere tatt initiativ til å få fjernet Folkets Mujaheddin fra listen over terroristorganisasjoner.

At Folkets Mujaheddin blir stemplet som terroristorganisasjon er ikke så rart. Men det viser hvordan allianser endrer seg internasjonalt. Både før shaens fall, og før Massoud Rajavi måtte rømme Iran var organisasjonen involvert i væpnede aksjoner. Hvem støttet shaens regime? Jo, USA. Organisasjonen har lenge hatt en stående hær, og var altså alliert med Saddam under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet. Som kjent var Saddam da også en alliert av USA. Dette forandret seg efter 2001, og USA har brukt et videoopptak som viser at Massoud Rajavi har møte med Saddam Hussein.

Hva gjør Rajavis organisasjon
var spørsmålet jeg stilte meg under den hemningsløse hyllesten. For med så mange mennesker i én organisasjon burde Rajavis folk være svært synlige i arbeidet for demokratisk forandring i Iran. Og de har visstnok bidratt med den informasjonen som får vestlige ledere til å vri hodet for å finne en løsning; nemlig informasjonen om presteregimets satsning på atomkraft.

Jeg har søkt efter informasjon i norske medier om at Storbritannia har fjernet organisasjonen fra terroristlisten sin, eller om massemøtet i Paris. Uten hell. Men jeg fant noe annet, nemlig at Klassekampen har kritisert journalist og forfatter Nils Rune Langeland for å ha gjort det samme som meg; ta imot en billig flybillett mot å delta på organisasjonens aktiviteter. Oppslaget er fra i fjor sommer.

Fagbladet Journalisten siterer religionsforsker Kari Vogt, som bidrar i stemlingen av Rajavis organisasjon: «Religionshistoriker Kari Vogt sa lørdag til Klassekampen at folk som tar imot invitasjoner fra Folkets Mujahedin kan ødelegge for de demokratiske kreftene i Iran. Videre skriver avisa at folk på venstresiden, folk i LO-systemet og kristne grupper og sangkor også har fått tilbud fra eksilorganisasjonen.» Det er jo interessant å få vite hvem de demokratiske kreftene Vogt henviser til, er.

Journalisten påpeker også at Da leder Maryam Rajavi i MKO besøkte Stortinget i november 2006 ble hun tatt imot av utenrikskomiteen. Carl I. Hagen skilder møtet i sin memoarbok som utkom i fjor høst.

Det skal ikke mye til for folk med en demokratisk innstilling å være sterk motstander av det nåværende regimet i Iran. Men hva skal komme isteden? Den moderate president Khatami klarte ikke å representere noen forandring, og hans efterfølger har vist seg å være blant de verste lederne den islamske republikken kunne presentere på den internasjonale scene. I 2003 vant den iranske menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi Nobels fredspris. Men heller ikke hun har klart å representere noen alternativ kraft til regimet.

Det var en interessant eftermiddag i Paris. Det hadde vært interessant å få snakket med Rajavi selv, og høre hennes syn på hva som bør gjøres i Iran, og hva hun mener om anklagene mot henne og organisasjonen. Ikke minst om hvorfor akkurat hennes organisasjon i større grad enn andre kan sies å ha størst støtte blant iranere flest – enten de er i eksil eller ikke.

Du kan lese talen Maryam Rajavi holdt på møtet i Paris, her.


Kommentarer

  1. Boye | 21. juli 2008 kl 07.43

    Jeg var også tilstede på den årlige konferansen til NCRI (National Council of Resistance of Iran) i Paris. Jeg så ikke deg der, men det var kanskje ikke så rart. 🙂 Jeg var der for andre året på rad, og har hatt jevnlig kontakt med organisasjonen siden Maryam Rajavis Norgesbesøk i 2006. Jeg hadde også gleden av å få forestillingen oversatt til engelsk, men det ble ikke sagt noe som du ikke har fått med deg på annet vis.

    Jeg har også reagert på den sterke persondyrkingen, og det er klart at det kan gi grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor godt det interne organisasjonsdemokratiet fungerer i praksis. Det er også – åpenbart – vanskelig å si noe om hvor stor støtte NCRI har i selve Iran, men det som imidlertid er hevet over enhver tvil er at de har stor støtte blant eksiliranske miljøer over hele verden, selv om du også finner folk med motsatt oppfatning.

    Budskapet som NCRI bringer, om den såkalte tredje vei til et fredelig og demokratisk Iran, virker genuint, og jeg har ingen grunn til å tro noe annet enn at det er nettopp dette som tiltrekker seg så sterk støtte fra eksiliranere. Og det er også det som har avlet økende politisk støtte rundt om i verden, i en tid der vestlige interesser knyttet til Iran kun handler om Irans atomprogram mens alt som har med menneskerettigheter og demokratisk utvikling å gjøre havner i bakre rekke.

    Folkets Mujahedin, den største enkeltkomponenten i NCRI, har nå i flere omganger fått rettslig medhold for at de urettmessig er blitt klassifisert som en terrororganisasjon. Først var det EU-dommen, som Ministerrådet traktatsstridig satt til side, og så var det den britiske High Court-dommen, som det britiske parlamentet nå har anerkjent. Men samtidig som dette skjer, kommer altså beskjeden om at USA er interessert i å gjenåpne diplomatiske forbindelser med Iran, og EU har satt i gang en ny runde med forhandlinger om Irans atomprogram.

    Det vil være et enormt diplomatisk tilbakeskritt i Vestens relasjoner med Iran om EU og USA stryker Folkets Mujahedin fra terrorlistene nå, så det vil neppe skje. Men uavhengig av hva man måtte mene om NCRI og om Folkets Mujahedin, bør det for tilhengere av rettsstaten være en tankevekker å observere hvordan rettsstatlige prinsipper så lett skyves til side for å vise godvilje overfor Iran.

  2. Ako Rojhellati | 18. desember 2008 kl 03.27

    Hei,
    Jeg er en Librall kurder fra Øst Kurdistan (Iran)
    Maryam Rajavi kan ikke forandre regime i Iran og kan ikke ha roll for Demokrati, fordi hun tror på den 12 imamen, som heter imami Isna Ashara) hun leder for en islamiske shiaa frupope parti,
    hva skal vare forskjellige mellom henne og Iranske islamiske regime for i dag.

  3. Pleym | 18. desember 2008 kl 11.03

    Godt spørsmål. Som du forstår av reportasjen over stiller jeg også flere spørsmål om hva gruppen hennes egentlig står for.

    Dessverre fikk jeg ikke sjansen til å stille de spørsmålene under arrangementet i Paris.

  • Dagens sitat

    Computer: a million morons working at the speed of light.

    — David Ferrier
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter