Sponheims gåte

av | 30. juli 2008 kl. 11.25 | 19 kommentarer

Sommershow kalles det i Aftenposten når Venstre en stakket stund tar over sommerens mediestafett efter FrP. Vil det bli en mindretallsregjering av Ap hvis Venstre havner på vippen efte valget neste år? Det er gåten Sponheim må la stå ubesvart til over valget. Han kan ikke risikere en reprise på 1985.

Nybakt nestleder Ola Elvestuen fra Oslo tente media da han mente at Oslo-modellen kunne overføres til riksplan. Stikk i strid med partilederens signerte garanti mot nettopp dette i VG.
Allerede 01.oktober ifjor mente hele kommentatorkorpset at Sponheim hadde satt spikeren i kisten for en regjering med FrP, da han spissformulerte sitt budskap til «heller Jens enn Jensen». Hvordan skulle det være mulig å tolke dette til noe annet enn at et Venstre på vippen ville gi sin støtte til at Jens Stoltenberg etablerer en mindretallsregjering av Ap i oktober neste år?

Efter partienes oppsummering av første halvår 2008 ble det kommentert at Venstre med Sponheims spissformulering og senere signerte velgergaranti i VG hadde malt seg inn i et hjørne. I motsetning til KrF. Dagfinn Høybråten er på sin lavmælte måte like klar i sitt budskap om at KrF ikke vil inn i en regjering der FrP er med.

«Aktivt medvirke» – hva er det?
Likevel blir dette noe helt annet enn å si bastant nei til å medvirke til at en regjering der FrP er med overhodet blir dannet. For å unngå å medvirke må man faktisk aktivt gi sin støtte til at en annen regjering dannes.

I Norge finnes det ikke såkalt investitur; et positivt innsettelsesvedtak for en ny regjering. Hvis den sittende regjering taper valget vil statsministeren erklære at regjeringen går av, og gi Kongen råd om hvem som skal få oppdraget med å danne regjering. Vanligvis går oppgaven til lederen for det største opposisjonspartiet. Efter neste valg er dette sansynligvis Siv Jensen.

Gro Harlem Brundtland i (nesten) samme situasjon i 1986 sa ikke ja med det samme. Selv om alle visste at hun brant av lyst til å sette seg i statsministerstolen igjen. Hun ba Kongen om å ta en runde med samtlige parlamentariske ledere først. Slik fikk hun klarlagt at det ikke var støtte til f.eks en mindretallsregjering av Høyre. For alle pekte på henne som ny sjef. Og sentrumspartiene KrF og SP – som hadde regjert med Høyre i 3 år gikk over til aktivt å støtte Ap-regjeringen – ikke bare ved å stemme for forslagene til statsbudsjett, men i mange andre saker. Selv om dette førte til at de frontkolliderte med egen politikk fra Willochregjeringen. Og i 1989 kunne de gå tilbake til Høyre igjen – til og med før valget (i 22-punktserklæringen).

Nordmenn foretrekker regjeringsskifter efter valg
Skal Siv Jensen studere tidligere maktovertagelser bør hun la Hornsrud fra 1928 hvile, og heller studere nyere historie. Nordmenn liker å skifte regjering efter valg, og ikke som følge av kriser politikerne selv har skapt. Derfor er det få slike skifter. På mistillitsforslag har Einar Gerhardsen og Jon Lyng gått av (begge 1963). På kabinettspørsmål har Willoch (1986) og Bondevik I (2000) gått av. Borten (1971) og Syse (1990) gikk begge i indre oppløsning – og begge gangen skyldtes det SP). Interne forhold i regjeringspartiet (Ap) har ført til skifter i 1951, 1955 og 1996. Skifter ved valg har det derimot vært i 1965, 1973, 1981, 1989, 1997, 2001 og 2005. Et slikt valg, der FrP får anledning til å ta ut sitt potensiale, slik at kortene deles ut på nytt, er Siv Jensens store sjanse.

Sponheims kattepine
kan bli at Jens peker på Siv, og Siv ber Kongen gå en runde med alle de parlamentariske lederne. Hvis Høybråten og Sponheim sammen med SPs leder på dette tidspunkt (hvem nå dét blir) peker på Jens Stoltenberg, sitter Jensen igjen med trumf i spillet. Svarteper er fordelt.

– Havari for Sponheims prosjekt?
Siden Lars Sponheim ble stortingsrepresentant i 1993 og partileder i 1996 har han konsekvent jobbet for at Venstre skal bli oppfattet som et borgerlig parti. Han vil gjenreise dét Venstre som gikk inn i Lyng- og Borten-regjeringene på 1960-tallet, men som gikk tapt efter splittelsen i 1972. Denne profilen innebærer bl.a en ansvarlig økonomisk politikk, maktspredning og åpenhet i forvaltningen. Det første betyr en klar grenseoppgang mot FrPs petropopulisme, de andre en like klar grense mot et maktarrogant sosialdemokrati.

Efter denne perioden fremstår ikke flertallsregjering lenger som noe alternativ. En regjering med tyngdepunkt i sentrum er målet. Et desimert Høyre som lener seg mot FrP kan ikke defineres som å tilhøre sentrum. Heller ikke et Ap som må lene seg på det venstrepopulistiske SV og særinteressepartiet SP. Sponheim har som mål å dra Ap inn mot sentrum, og holde Høyre der. Derfor frister han Ap med sin spissformulering, og hinter om at at han vil ha tilbake den moderne, reformvennlige Jens fra 2000/01-regjeringen – som befant seg i konstant krig med fagbevegelsen. Og advarer Høyre mot å velge FrP. Slik partiet gjorde i Oslo. For Høyre må innse at et slikt valg vil parkere partiet på sidelinjen for en stund fremover. Hvis da ikke H og FrP får flertall sammen.

Hvis Siv Jensen velger Gros løsning fra 1986 vil Sponheims sentrumsprosjekt muligens bli gjenreist, men både Høyre og FrP vil da bruke de neste fire årene til å hamre inn budskapet om at Sponheims opprinnelige prosjekt; om å gjenreise Venstre som et borgerlig parti lider havari.

Så da er spørsmålet: Hva er viktigst for Sponheim – et gjenreist Venstre på selvstendig grunn, eller et Ap som regjererer på sentrums nåde?

Alternativet til å peke på Jens, er å gjøre som i Oslo – akseptere at Høyre velger FrP som samarbeidspartner fremfor sentrum, og erklære seg i opposisjon til en slik regjering. Og det er vel strengt tatt hva Sponheim har gjort, ved å erklære at V vil være i opposisjon til både en regjering der FrP, og en regjering utgått av Ap.

VG-garantien
så slik ut:

«Jeg garanterer

1. – at Venstre ikke kommer til å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet
2. – at Venstre ikke vil være noe støtteparti i Stortinget for en regjering hvor Fremskrittspartiet deltar
3. – at Venstre ikke vil støtte dannelsen av en regjering hvor FrP er med
4. – at jeg går av som partileder hvis Venstres organisasjon skulle ønske å gå i regjering med FrP eller støtte en regjering med FrP
5. – at den såkalte Oslo-modellen ikke er aktuell å gjennomføre på riksplan

Denne velgergarantien gjelder i perioden 2009 – 2013.»

Oslo-modellen
La oss se nærmere på pkt. 5.: I 1997 ble Gerhardsens Ap-byråd felt, og et byråd av H overtok. Høyre utvidet byrådet med Venstre og KrF i 2000. Efter kommunevalget i 2003 ble de to sentrumspartiene byttet ut med FrP. Men uten at det politiske grunnlaget for byrådet ble endret. FrP måtte styre på grunnlag av en fremforhandlet avtale mellom H, V og KrF! H/FrP-byrådet sitter i mindretall, og efter 2007-valget kun med Venstre ”på vippen”. Situasjonen med H/FrP-byråd i mindretall betyr, ifølge Venstres gruppeleder i Oslo bystyre, Ola Elvestuen, at FrP tvinges til å føre en annen politikk på områder som kultur, miljø, kollektivtrafikk og integrering enn partiet ellers ville ført. For V sikrer flertall med venstresiden i disse sakene. Budsjettene har derimot de fire ikke-sosialistiske partiene vedtatt siden 1996.

Situasjonen kan ikke direkte sammenlignes med riksplan, fordi lokalpolitikernes makt er så sterkt begrenset. En slik modell på riksplan vil få helt andre følger. Medmindre en FrP(H)-regjering finner seg i å bli nedstemt hele tiden.

Hagens parlamentarisme – umulig for Jensen
Oslo FrP holder en langt lavere profil enn FrP på riksplan. Men de lever efter Carl I. Hagens parlamentariske modell; regjeringen skal gjennomføre den politikken parlamentet til enhver tid vedtar.

Selv om Siv Jensen er villig til å inngå kompromisser for å beholde regjeringsmakten, kan hun ikke slavisk følge Hagens parlamentarisme. Da vil FrPs selvstendige profil bli utradert, og velgerne vil rømme som rotter fra et synkende skip. Selv ikke FrPs profesjonelle spin doctors vil kunne forklare partiet ut av en slik situasjon. En regjering er avhengig av å få sitt statsbudsjett gjennom i Stortinget. Statsbudsjettet er regjeringens viktigste styringsdokument. Jensen kan ikke sitte og se på at Ap og sentrum blir enige om et budsjett, som så påtvinges Jensens regjering.

Å lide Dørums skjebne
fremstår neppe som særlig attraktivt for et Venstre som betraktes som gjenreist under Sponheim. I 1985 fremsto Venstre under Dørums ledelse som svært venstrevridd, og i opposisjon til Willochregjeringen – der sentrumskameratene fra Borten, og Korwald-regjeringen deltok. Venstre lovet å innsette en Ap-regjering, og gikk så langt som til å lage en annonse med et brudebilde av partilederne Gro Harlem Brundtland og Odd Einar Dørum. Resultatet ble at Venstre falt ut av Stortinget, efter 101 år. Partiet ble ikke tatt til nåde igjen før Sponheim ble innvalgt i 1993. Til overraskelse for alle andre enn ham selv.

FrP holdt forøvig på å lide samme skjebne som Dørum, ved samme valg. Carl I. Hagen lovet å ikke felle en borgerlig regjering, og velgerne opplevet da at man kunne stemme direkte på Høyre. FrP ble halvert, men havnet «på vippen».

Sponheim har muligens begynt å ane at 1) det ikke går an å redusere FrP slik at partiet ikke fremstår med lederrolle på ikke-sosialistisk side efter valget, og 2) Høyre kan i en slik situasjon komme til å gjøre det samme som i Oslo.

Skal Venstre unngå å lide samme skjebne som i 1985, kan ikke partiet bli klistret opp til en mulig mindretallsregjering av Ap. Da fremstår partiet like overflødig som det gjorde i 1985 (og som FrP nesten gjorde).

Den viktige grensedragningen mot FrP beholdes, men uten at Venstre oppfattes som et en garantist for dannelsen av en Ap-regjering.

Fronten mot FrP synliggjør Venstres politikk
Venstres front mot FrP er blitt den viktigste måten for å formidle innholdet i egen politikk. Det finnes knapt velgeroverganger mellom de to partiene. Selv om de kan være enige i enkeltsaker – eller forhandle seg frem til kompromisser (slik det ble gjort i Bondevik I og II-regjeringene), vil det politiske grunnsynet og primærstandpunktene på omtrent alle politikkens saksområder gjøre det mulig for de to partiene å gå i regjering. Ved å holde en så klar front mot FrP som Venstre gjorde både ved stortingsvalget i 2005 og ikke minst ved kommunevalget i 2007 (spesielt i Oslo), får Venstre synliggjort sine egne løsninger.

I en situasjon der FrP er på fremmarsj er det naturlig for Venstre å markere avstand nettopp til dette partiet. Men den som studerer Lars Sponheims landsmøtetaler (og ikke minst Dørums avskjedstale i 1996) vil se at fronten mot det maktarrogante Ap og dets politikk også er meget klar. Det er ikke uten grunn at Venstre både i 1997 og 2001 medvirket til å danne regjeringer som fjernet Ap fra makten, og som i disse regjeringene sørget for å fjerne Ap-folk i statlige maktposisjoner – der det var mulig. Også i 2005 ville Venstre unngå en regjering med Ap.

Sponheims gåte
er det folk skal spekulere på hele det kommende året og ikke minst i valgkampen. For det er vel en vesensforskjell mellom spissformuleringen «heller Jens enn Jensen» og «Venstre vil være i opposisjon til regjeringen uansett om den har Frp eller Ap som tyngdepunkt»?

Uklarheten her er om V virkelig vil peke på Jens, eller om Sponheim vil gå tilbake på VG-garantien om ikke å medvirke til Oslo-modellen på riksplan.

Mens folk lurer på hva Venstre vil gjøre, skal partiet profilere sine politiske løsninger i alle mulige fora. Det blir en uvant rolle for Sponheim, som ellers er mest kjent for sine maktpolitiske spekulasjoner og posisjoneringer. Men egentlig burde det være en drømmeposisjon for ethvert parti – å få snakke om politikken sin hele tiden.

Både partilederen og Venstre-folket generelt vil få oppleve at alle vil være mest interessert i svaret på Sponheims gåte. Men svaret har selv ikke Sponheim. For premissene for svaret ligger i både valgresultatet – og i andre partiers disposisjoner som følger derav. Ikke minst Høyres.

Derfor må Sponheim og co. unngå presset til å svare på hva de vil gjøre efter valget. At det blir alt annet enn lett er et understatement. Og partiet må finne seg i tilsvarende kommentarer og ledere som denne ukens aviser har vært fulle av; med påstander om at Venstre vingler. Et stempel som både KrF og Sp også fortjener i minst like stor grad som Venstre.

Oslo Venstre kan jo bidra til å rydde veien for Oslo-modellen på riksplan, ved å fortelle konkret hva partiet har fått ut av sin vippeposisjon i hovedstaden – hva FrP har måttet ofre av egen politikk.

Epilog: Tid for en Venstre-statsminister?
Enkelte V-folk drømmer kanskje om den første Venstre-statsminister siden mellomkrigstiden. På årsdagen for den første V-regjeringens tiltredelse var politiske kommentatorer ifølge VG samstemte om at nettopp Lars Sponheim kunne være aktuell som statsminister i 2009. Men da må like mange om ikke flere brikker falle heldig på plass enn om Siv Jensen skal avløse Stoltenberg..


Kommentarer

  1. Linn Beate | 30. juli 2008 kl 15.00

    Meget god og grundig kommentar.

  2. IvarE | 30. juli 2008 kl 18.05

    Dessverre, så har Sponhaugen *allerede* overflødiggjort V ved å signalisere så klart at en stemme til V er det samme som en stemme til Ap.

    Og fronten mot Frp bidrar *på ingen måte* til å synliggjøre V’s egen politikk, snarere tvert imot. Det eneste som kommer igjennom er «nei til Frp, ja til Ap».

    Venstre havner uten tvil under sperregrensen igjen ved neste valg. Folk ser simpelthen ikke poenget.

  3. Bigboyen | 30. juli 2008 kl 18.29

    Utgangspunktet er at de som stemmer eller vurderer å stemme Venstre ikke ønsker Frp i regjering. Ved å gi en garanti mot Frp samtidig som de greier å holde liv i en høyre-sentrumregjering så har Venstre gode muligheter for å vokse. I en slik situasjon så ligger presset på Høyre til å velge og det vil de neppe gjøre for valget. Så da er det Høyre som sitter med svarteper i hele valgkampen.

    Men så er spørsmålet, vil Frp være like store som i dag når vi går inn i valgkampen neste sommer? I tilfelle så får Ap og Frp den valgkampen de vil ha, at det er de to som er regjeringsalternativene – og det vil være vanskelig for sentrumspartiene. Men jeg tror Høyre-Frp er dødt om et år, og da vil ikke spørsmålet til Sponheim bli Jens eller Jensen siden Jensen ikke lengere er et alternativ. Og da får vi se hva Jensen velger…men sannsynligvis kaster vel Stoltenberg inn kortene om Høyre+Krf+V blir den største blokken.

  4. Knut Johannessen | 30. juli 2008 kl 22.06

    Sponheim bør ikke undervurderes. Han er en maktpolitiker av rang som kan spillets skrevne og uskrevne regler. Noe vi fikk bevis på i 2001 der han til tross for å havne under sperregrensen, satt med 3 statsråder i regjering mot 2 representanter på tinget. Større relativ uttelling er det lenge siden noen har fått. Så

    Jeg er enig i at dagens situasjon med et sterkt FrP gir Venstre en ønskemotstander. Jeg deler også vurderingen av at vi ikke får svar på Sponheims gåte før valgresultatet foreligger. Reven har mange utganger.

    De som har størst problemer i dagens situasjon er utvilsomt Høyre. De er i ferd med å havne i det man på travbanen kaller dødens posisjon. Hva gjør man om dersom det utenkelige likevel skulle skje og Høyre og Frp får flertall sammen? Skal de underskrive sin egen dødsdom eller takke for følget? Men H kommer uansett under sterkt press. Hvordan de evt. skal takle å gå i kompaniskap med et dobbelt så stort FrP, er en like stor gåte som Sponheims.

  5. Pleym | 30. juli 2008 kl 22.23

    Helt enig. Høyre er i en situasjon de aldri har vært i før. Til tross for at H og FrP helt siden 1997 har vært jevnstore, og byttet på å være størst, har visst ikke H noen strategi for dette.

    Det virker ihvertfall ikke slik. Tvert imot ser det ut som om partiet avfinner seg med å være nr 2.

  6. Howard Bjerke | 31. juli 2008 kl 01.12

    Dette må være den beste artikkelen jeg har lest på dette nettstedet. Vanligvis er liberaleren gjennomsyret av personlig agenda, meninger og ubekreftet synsing. Gratulerer med en velskrevet og informativ artikkel.

    Å gjette utfallet av neste valg vil fra et personlig ståsted være særdeles vanskelig. Etablerte maktstrukturer og tradisjonelt tilkoblede allianser er høyst usikre. Selv om man visste sammensetningen av «den politiske kjøttvekta» er det vanskelig å fastslå de strategiske alliansene per dags dato.

  7. Weedar | 31. juli 2008 kl 09.53

    Propagandapapegøyene i norske medier har da bare såvidt startet kampanjen mot Frp. Innen valget har oppslutningen rundt partiet blitt mye mindre. Det blir aldri noe Frp/Høyre flertall i dette landet. Det er umulig så lenge 95% av alle journalistene heller mot venstre. Norge er en propagandastat.

  8. Pleym | 31. juli 2008 kl 10.54

    Takk for respons, Howard. Jeg vet ikke hva du mener med personlig agenda, men liberalismen er en mangfoldig ideologi – og jeg tror knapt du finner to liberalister som er enig om så mye som 90% av standpunktene.

    Liberaleren har nå eksistert i 9 år, og jeg tror at du over tid finner en nokså konsistent politisk holdning – enten det er til legalisering av narkotika, avvikling av monarkiet, fjerning av skatter og avgifter, lover og regler – og derigjennom reduksjon av politikernes makt. Jeg kunne nevnt mange andre saker også.

    Det er klart at Liberalerens skribenter vektlegger ulike temaer når vi skriver – men som sagt mener jeg at vi har klart å holde en nokså klar profil. Legg merke til at andre nettsteder drevet av folk med samme bakgrunn har hatt en mindre liberalistisk profil, og ikke holdt ut så lenge.

    Men kom gjerne med eksempler.

  9. Jonatan Ekelund Time / Nasjonalkonservativ | 31. juli 2008 kl 19.59

    Er Stortingets presselosje en udemokratisk institusjon? Hvorfor er partiledere/-formenn viktigere enn parlamentariske ledere og innpiskere i pressen? Hvorfor våger ingen debattere det reelle innhold i protokollene, i stedet for hele tiden å generalisere og stigmatisere på bakgrunn av etnisitet og interessefelt?

    Liberaleren er utopister, men i valget mellom det ideelle og det praktiske burde man kanskje velge det praktiske. Det praktiske er da følgende: Slå ring om Wergeland og det vi feirer på 17. mai!

  10. Fredrik Mellem | 3. august 2008 kl 00.30

    Jeg er ikke enig med dem som mener at dette tilhører dine bedre artikler, Pleym. Snarere tvert i mot synes jeg dette var en del (ikke bare selvsagt) babbel. Hensikten synes å være å «fornufiggjøre» at Venstre må holde velgerne i villrede om hva det vil, fordi partiet er i villrede selv.

    Dernest en nokså tåkete bortforklaring av Venstres stuipde posisjonering i Oslopolitikken. I parlamentarisk historie – world wide – er sentrumspartiene i Oslo et eksepsjonelt unntak: Hvor ellers finner en eksempler på sentrumspartier som sitter som parlamentarisk grunnlag for regjerende fløypartier? Ekstreme sådanne?

    Det mest geniale i artikkelen din var i så fall at denne bortforklaringen kan passere som «nokså tåkete.»

  11. Pleym | 3. august 2008 kl 10.19

    Du legger sjelden fingrene imellom, Fredrik 🙂

    Jeg har ingen problemer med å forstå at folk på venstresiden (i Oslo) ikke vil forstå Venstres posisjon. Rett og slett fordi dere ville foretrekke at V valgte å innsette et byråd fra venstresiden istedet. Men Venstre måtte altså bare ta Høyres valg av FrP til efterretning.

    Jeg vil minne deg om at da FrP havnet på vippen på Stortinget ved valget i 85 ba Willoch Gro om hjelp til å holde FrP unna innfyldelse, men hun avviste ham. I motsetning til hva de borgerlige partiene gjorde da SF havnet på vippen i 1961.

    Ville Ap holdt Høyre og sentrum i byråd i Oslo for å holde FrP unna makt? Neppe. Dere vil tyne sentrum inntil partiene et for et hopper over til dere. Slik SP allerede har gjort. Men pga det politiske grunnsynet var det enklere for dem enn det vil være for V og KrF. Jeg tipper faktisk at KrF er det partiet det er enklest å få over.

  12. Knut Johannessen | 3. august 2008 kl 12.41

    Venstres valg i Oslo er i beste sosialdemokratisk tradisjon. «Politik er at vilja», sa Olof Palme. Venstre får større makt og gjennomslag for sine saker ved å støtte Høyre/Frp-byrådet enn å stå utenfor. Det er ikke særlig vanskeligere enn det. Å kalle den stupid er vel ikke den beste konklusjonen jeg har sett.

  13. Fredrik Mellem | 3. august 2008 kl 12.42

    Saken er jo den, min gode mann, at Venstre (og KrF) i Oslo kunne og burde henvist FrP til den situasjonen de har henvist seg seg til, slik det var før 2003. Alternativt kunne de presset frem en løsning med Ap og sentrum.

  14. Bigboyen | 3. august 2008 kl 16.09

    Oslo er spesielt, og det er personavhengig. Lae er grunnen til oslo-modellen. Venstre viste at de ikke kunne ta ansvar for å felle han, det ville vært umulig å forklare velgerne. Grunnen til Venstres suksess var at de ikke sådde tvil om sin støtte til Lae.

    I rikspolitikken er det ingen Lae, og den personlige populariteten til Stoltenberg gjør det mindre problematisk for Venstre å støtte en mindretallsregjering fra Ap. Og det er faktisk slik at ikke både Frp-H og dagens rødgrønneregjering vil være et reelt regjeringsalternativ neste høst, det er det rene matematiske grunner til (V+KRF har jo minst 10% oppslutning). Så den varslede regjeringsduellen mellom Ap og Frp har jeg liten tro på, og så lenge det fins en eller annen sentrumsløsning lever Venstre fint med situasjonen.

  15. Knut Johannessen | 3. august 2008 kl 16.15

    Som om Ap og sentrum skulle vært en bedre løsning?

    Er det noe i den partipolitiske floraen jeg misliker, så er det særinteressepartier som SP og KrF. Måtte de for alltid havne under sperregrensen.

  16. Yngve | 9. august 2008 kl 18.28

    Dette er absolutt en av dine bedre artikler.

    Forøvrig deler jeg bigboyens analyse.

  17. pleym | 9. august 2008 kl 19.32

    Takk for tilbakemelding, Yngve!

    Jeg tror ikke Oslo kun er personavhengig. V i Oslo var veldig klare ikke bare på at man ikke ønsket FrP i byråd, men også på at man ikke hadde noen planer om å innsette Ap istedet.

  18. Håvard B. Ø. | 24. august 2009 kl 13.32

    ein verkeleg framsynt artikkel, Pleym!

  19. Pleym | 24. august 2009 kl 13.36

    Takk, Håvard!

  • Dagens sitat

    You may talk of the tyranny of Nero and Tiberius; but the real tyranny is the tyranny of your next-door neighbour.

    — Walter Bagehot
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter