er kanskje ikke karakteristikken dagens vinner av Nobels fredspris ville brukt om mange av sine diplomatiske oppdrag i fredens tjeneste. Partene kan ha hatt anstrengt eller direkte hatefullt forhold. Men troen på å møtes ansikt til ansikt, snakke og bli kjent – og aldri gi opp – har preget hans arbeid.
Martti Ahtisaari fikk prisen for tradisjonell fredsmegling, gjennom mange år. I Namibia, Indonesia, og Kosovo. For å nevne noen konflikter han har vært involvert i. Slik sett kan man si at Nobelkomiteen har gjort et valg som når det gjelder fred skal minne oss alle om det som preger vinneren; troen på at det umulige skal være mulig. Troen på at det nytter å bli kjent og snakke sammen. Være tålmodig. Aldri gi opp.
Komiteen har også bragt prisen tilbake i mer vante spor. De som jobber for fred på kjente og tradisjonelle måter skal anerkjennes. Tildelinger preget av mer uklare og svevende sammenhenger mellom fred, miljø og klodens fremtid har fått en pause.
Om tildelingen finner nåde for Fredrik S. Heffermehls øyne er mer usikkert. Ærespresidenten i Norges fredsråd har nettopp utgitt en bok med et kritisk lys på Nobelkomiteens tildelinger siden prisen ble opprettet. Han mener at mange av tildelingene har vært direkte i strid med Alfred Nobels testamente, der kriteriene for prisen fremgår. Liberaleren håper å kunne anmelde hans bok.
Det er bra at det kommer debatt om prisen på et mer generelt nivå, enn kun som reaksjon mot de årlige tildelinger. For det er Stortinget som oppnevner medlemmene av Nobelkomiteen, og det gjøres som følge av partienes innbyrdes styrkeforhold som følge av valgresultatet. Det er norske eksparlamentarikere som fyller komiteen. Man kan diskutere både måten oppnevnelsen foregår på, og hvem som bør sitte der.
For komiteen er det sikkert betryggende å vite at årets tildeling vil få stor tilslutning og anerkjennelse, selv om kritiske røster allerede er kommet. Det blir ikke et gjesp av en tildeling, men kommentarene fra Russland og Serbia er til å leve med. De har aldri selv kommet opp med noe akseptabelt alternativ for Kosovos fremtid.
To steder puster man sikkert lettet ut. I det norske utenriksdepartementet, og i Beijing. Dissidenter i China fikk ikke fredsprisen. Kontroversene rundt fakkelstafetten tidligere i år er glemt, det som huskes er de fantastiske seremoniene og prestasjonene under OL. At kinesere flest lever uten elementære rettigheter er det knapt noen som tenker på.
Norsk UD kan holde på med den menneskerettighetesdialogen med det blodstenkte regimet i Beijing, og tro at det nytter. Så får vi som er opptatt av menneskerettigheter for hvert enkelt individ uavhengig av hvor på kloden og under hvilket regime man lever, fortsette vårt arbeid – og håpe at vi får drahjelp av Nobelkomiteen en annen gang.
Ser vi bort fra miljøprisene er fredsarbeid ihvertfall todelt: Å megle i eksisterende konflikter, og å jobbe for større utbredelse av menneskerettighetene. Det første for å skape fred, og det siste for å hindre krig.
VG/Wikipedia skriver at Alfred Nobel hadde tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to faste begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det den siste som er mer løs, og som kan tolkes på mange måter og går over et vidt spekter: «arbeid for forbrøding mellom folkene».
Nedrustningsavtaler og reduksjon i tradisjonelle militære styrker og aktiviteter, organisert arbeide for utbredelse av fredstanken, samt å arbeide for at folk skal møtes, bli kjent, besøke hverandre og handle med hverandre, slik at man i mindre grad tror på de politiske ledernes propaganda om «vår fiende» etc.
Min fiende er ikke et individ, men regjeringer som undertrykker sitt folk, og ideer som brukes til å undertrykke individer.
Det er mulig at Frederic Bastiat hadde «folkenes forbrødring» i tankene da han skrev: «Der mennesker og varer ikke krysser grensene, vil armeer gjøre det.» Så enkelt er det. Å bygge ned grensene, å arbeide før øket handel mellom mennesker i ulike land, og kontakt over landegrensene er ekte fredsarbeid.
Man skyter ikke sin venn, og heller ikke på en potensiell kunde. Egeninteressen fremmer fellesinteressen. Hvem har vel interesse av krig, annet enn militærindustrien og maktkåte politikere?
Ingen, skulle jeg tro.
Ifjor kommenterte jeg utviklingen i tildelingen av Nobels fredspris, gjennom et innlegg i Aftenposten.
