Forutinntatte oppfatninger

av | 11. oktober 2008 kl. 22.14 | 13 kommentarer

Finanskrisen er et godt eksempel på hvordan ens fordommer preger ens virkelighetsoppfatning.

Den siste tiden har mediebildet vært preget av oppslag om hvordan verdens økonomi rystes og om hvordan politiske inngrep er løsningen på kapitalismens fallitt. Alternative oppfatninger er riktignok presentert og takk for det. Jeg planla en omfattende artikkel der jeg forklarer hvorfor politikere ikke bør blande seg. Så slo det meg at det finnes en mer interessant og viktigere innfallsvinkel.

Det slo meg at jeg kan mye om generell økonomisk teori og ideologiske argumenter. Jeg kan derimot ikke så mye om finanskrisen. Joda, jeg kan nok mye mer enn den jevne borger, men noen ekspert er jeg ikke.

Jeg har først og fremst en ideologisk ryggmargrefleks som tilsier at det er politiske feilgrep som er skyld i problemene. Andre har motsatte grunnoppfatninger.

Sannheten er at vi lever i en blandingsøkonomi. Norge, USA og resten av den siviliserte delen av verden er preget av både sterke politiske reguleringer og et privat marked. Det politiske spillet og dets lover og reguleringer er svært komplisert og mangfoldig. Det samme er er det private næringsliv.

Avhengig av innfallsvinkel kan man sannsynligvis finne store feilgrep hos de fleste aktørene. Det er ingen tvil om sentrale bedrifter har fattet mange svært dumme og risikable beslutninger. Likeledes er det like liten tvil om at mye offentlig lovgivning ikke er særlig god og at mange politiske inngrep ikke akkurat har vært vellykkede.

De som liker politikk tenderer til å rette fokuset på feilene i markedet og således ønske mer politisk handlekraft og kraftigere politisk styring av næringslivet.

Vi som på den andre siden ønsker et rettferdig samfunn der mennesker får lov til å få ut sitt beste uten offentlige restriksjoner, vil tvert imot fokusere på at problemene først og fremst skyldes politiske feiltrinn og at markedet selv retter opp ens egne mistak f.eks. gjennom at «de dummeste» naturlig nok går konkurs. De som har oppført seg bra tjener på krisen og de som har dritt seg ut må ta konsekvensene.

Jeg skal ikke påstå at begge forklaringene er like riktige, at det ikke finnes noen fasit. Det er god grunn til å tro at problemene ville blitt mye mindre uten diverse feilslåtte politiske reguleringer og inngrep. Det jeg påstår er imidlertid at saksbildet er så komplisert at det er enkelt å konkludere i tråd med ens forutinntatte oppfatninger. Og svært vanskelig å tilbakevise en slik konklusjon.

Fra denne innledningen trekker jeg tre konklusjoner.

Det er i slike situasjoner at det er svært skadelig og viktig at de fleste journalister politisk sett befinner seg på venstresiden. Dette er et av poengene som Snoen ikke vektlegger nok i sin ellers utmerkede artikkel om Venstreorientert presse. Et massivt pressekorps har presentert problemet som markedsbasert og politikk som løsningen. Inntrykket som derfor har festet seg er at vi trenger mer stat og mindre privat. Jeg tror dette skjer i mange saker, ofte helt ubevisst.

Det andre poenget er at politikere har en tendens til å like politiske løsninger. Uavhengig av politisk ståsted, har de et personlig ønske om «å gjøre noe». Det er et problem og uavhengig av årsakene, må jo vi gjøre noe. Kanskje er politiske løsninger generelt ikke så bra, men akkurat nå kan jeg som jo er så klok og smart komme med en god løsning. Spesielt med litt valgflesk til hjemstaten inkludert. Jeg tror mange politikere tenker slik. De som snakker om at kriser er tider da ting blir privatisert har misforstått, det er da politikere virkelig øker sin makt.

De siste 20 årene har det skjedd et stort paradigmeskifte i retning større tro på markedet. Ingen oppegående mennesker tror lenger på en total planøkonomi, alle vil ha større eller mindre innslag av markedsøkonomi. SV er sannsynligvis mye mer høyreorienterte i dag enn Venstre var på 70-tallet. Dette skitfet er så sterkt at jeg tviler på at selv en finanskrise som denne endrer dette inntrykket så veldig mye. Men det vil endre det noe. Veien til helvete er brolagt med mange mså skritt i feil retning.

De fleste oppfatter imidlertid fortsatt politiske løsninger som rettferdig, og markdet som effektivt, men som grunnleggende urettferdig. Her har høyresiden sviktet totalt og et av resultatene er at troen på markedet er overfladisk og svak. For å virkelig å overbevise noen må man både overbevise dem om at løsningene virker i praksis og at de er rettferdige. På det siste punktet har høyresiden sviktet.

Det kan skrives store artikler om hvorfor det er slik, jeg tror et poeng er at en ideologisk, rettferdig kapitalisme vil være svært radikal. Det ideologiske skillet er ikke mellom 40% og 50% skatt, men mellom 0% og 1% skatt. På samme måte som det viktige skillet ikke er om du bryter deg inn i leiligheten og stjeler alt eller nesten alt, men om du bryter deg inn og stjeler noe i det hele tatt eller ikke. Klart det er en praktisk forskjell på hvor mye som stjeles, men det prinsipielle skillet går på om du er en tyv eller ikke.

Høyresiden er alt for opptatt av å bruke skattepenger til at de i det hele tatt på en troverdig måte kan fremme det prinsipielle argument uten at det er pinlig og selvmotsigende. Venstresiden har imidlertid i hundre år hatt sterke ideologiske grupperinger som har presentert sin helhetlige ideologi. Resultatene merkes når du leser om finanskrisen i avisene og ser på de politiske løsningene.


Kommentarer

  1. Eivind Knudsen | 11. oktober 2008 kl 23.15

    Det er også interessant å merke seg historieløsheten hos de som påstår at finanskrisen er et produkt av høyreorientert markedsliberalisme. De som påstår noe sånt er ikke bare i seg selv bevis på at psykiatrien er et forsømt område, men «glemmer» helt å fortelle at finanskrisen mer kommer av amerikanske husbanksosialister enn høyreorienterte demokratiske markedsliberalister. Ordningen med lavsikkerhetslån var således et forslag fra Clinton-administrasjonen, foreslått i 1999 og vedtatt i 2000. Da republikanerne forstod hvor galt det ville gå, forsøkte man både i 2003 og 2005 å endre dette, men greide det ikke fordi demokratene stemte mot. Dette skjedde sannsynligvis fordi den banken republikanerne ønsket å se nærmere på, er det demokratiske partiets viktigste sponsor.
    Det er også interessant at man for noen år siden gav fredsprisen, av alle ting, til en person hvis eneste bedrift var å gi lavsikkerhetslån til lavinntektsgrupper. Nå, når konsekvensene av denne politikken har slått ut i full blomst, blir lavsikkerhetslånene kritisert nettopp av den venstreelite som utdelte fredsprisen.
    Et annet forhold er følgende: Mens markedskrefter ikke er annet enn folkevilje, er statlig styring det samme som nettopp å styre et folk som styrerne mener ikke er istand til å ta vare på seg selv. Regulering er således totalitært og venstreorientert, markedsliberalismen er derimot høyreorientert, rettferdig og strutter av tillit til det enkelte menneske.

  2. Gunnar Andreassen | 12. oktober 2008 kl 13.28

    Betal etter evne, motta etter behov-prinsippet fungerer ikke i bankvesenet, da går man konkurs.

  3. jan banan | 12. oktober 2008 kl 13.51

    Utviklingen vi er vitne til er foruroligende. Velmente politiske reguleringer av finansmarkedene skulle sikre økt velferd for ubemidlede, mens det motsatte er resultatet. Mange i Amerika (i alle fall noen få flere enn tidliger) blir sittende husløse og må rykke tilbake til start i det økonomiske spillet. Tilliten i kredittmarkedene rakner, og unge førstegangsetablerere må betale. Men hva gjør verdens ledere? Jo – de velger å bruke mer av det onde for å bekjempe det onde. Det ropes opp om mer regulering, mer statlig inngripen, flere statlige oppkjøp, naturligvis finansiert av de samme skattebetalerne som også har blitt gjeldsslaver.

    Politikerne har et navlebeskuende, kortsiktig perspektiv på sine handlinger. I stedet for å holde fast ved et stabilt rammeverk for det økonomiske liv, velger man å endre spillereglene etterhvert som enkelte aktører (og velgergrupper)kommer dårlig ut. Dersom finansaktørene overlever denne krisen ved hjelp av statlige redningspakker, er spørsmålet hva som skjer ved neste krise – om 10-15 år. Balletaket de har på politikerne gjør at de kan de forvente å bli reddet også neste gang – for de er jo for viktige til å gå konkurs. Dermed beredes grunnen for at bankene kan tillate seg å eksponere seg for høyere risiko enn det som er forretningsmessig forsvarlig. håpløst. Verden er altfor viktig til å bli overlatt i polikernes hender!

  4. jan banan | 12. oktober 2008 kl 14.10

    En annen sentral, dypereliggende årsak til krisen må vel være selve sentralbanken som institusjon. Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men jeg vil tro at en politisk styring av renta – slik vi har det i dag ved inflasjonsmålet – fører til en kunstig prising av kapital. Markedet ville, uten sentralbanken, på bakgrunn av tilbud og etterspørsel av penger, ha satt renta høyere i den siste perioden av høykonjunkturen vi har hatt. Dermed ville ikke subprimerelaterte risikolån hatt samme omfang, og krisen kunne ha vært avverget.

    Leksen politikerne aldri lærer er:
    Politisk inngripen i markedet skaper en ubalanse i et system som søker balanse og likevekt i alle ting. Ubalanse i systemet fører til vakling, raving og fall før balansen gjenopprettes. Det minner i det hele tatt om en fyllekule på krita, som kan virke fornuftig der og da, men som dagen derpå gjør seg gjeldende med dundrende hodepine.

  5. Sivert | 12. oktober 2008 kl 18.55

    Jan: Hvor har du det fra at vi har politiskstyrt rente?
    Den eneste måten, vi kan si har politiskstyrt rente er gjennom hvordan statsbudsjettet utformes og hvor mye penger vi pøser inni norskøkonomi gjennom bruk av oljepengene. Ellers så fastsettes renten fra Norgesbank utifra markedet ute, arbeidsledigheten, lønnsveksten og vårt forbruk ++++ x – antall andre grunner, men som sagt, detten er ikke noe politikerne styrer, så fremt dem ikke setter norskøkonomi overstyr.

  6. Konrad | 14. oktober 2008 kl 20.24

    Blandingsøkonomi er ikke det samme som sterke institusjoner i markedet. Kredittilsyn, forbrukervern, konkurransetilsyn og banksikringsfond er ikke tegn på blandingsøkonomi, dette er institusjoner som skal få markedet til å fungere *bedre*. Staten er helt avgjørende for at markedet skal fungere (være «fritt»), bl.a. gjennom å beskytte eiendomsrett, håndheve kontrakter etc.

    Blandingsøkonomi innebærer at markedet på noen områder erstattes av statlig virksomhet (vinmonopol, statseide storbedrifter) eller statlig regulering som langt på veg setter markedet ut av spill (f.eks. landbruket i Norge, helsetjenester).

  7. Ove | 15. oktober 2008 kl 09.42

    USA er i ferd med å innføre blandingsøkonomi;-) Nå skjer det – at de store bankene blir kjøpt opp og delvis statseid. Og dette skjer i Liberaleren sitt «paradis»… Hvor skal dere finne inspirasjon nå da gutter?

  8. Bent Johan Mosfjell | 15. oktober 2008 kl 23.32

    Til Ove: Hvis du tror at USA har vært Liberalerens «paradis», har du enten manglende innsyn i de liberale idéer, USA politiske virkelighet eller begge deler.

    Til Konrad: Hvorfor skal lovgivning som beskytter eiendomsrettigheter og kontrakter og håndhevelse av disse være offentlige? Uten å gå inn på diskusjonen om hvorvidt det er bedre eller ikke om disse er private kontra offentlige, så gjenstår likevel mulighetene for at dette kan utføres av private.

    Min mulighet til å bruke mine egne penger til å kjøpe disse tjenestene av private firmaer er blitt fortrengt av det offentlige voldsmonopolet som forbyr privat konkurranse på disse områdene.

  9. Konrad | 16. oktober 2008 kl 14.27

    Privat lovgivning? Er ikke det en selvmotsigelse? Og hvem skal håndheve dem? Stammehøvdingen?

    Som liberaler har du sikkert hørt om Adam Smith. Et av Smiths hovedpoeng er at markedet *ikke* fungerer av seg selv. Dersom man overlater markedet helt til seg selv vil det ikke fungere. Den usynlige hånd fungerer bare dersom det er en synlig hånd som disiplinerer markedsaktørene. Denne synlige hånden er staten som iverksetter lover mot monopol og kartelldannelse, og som faktisk har makt til å håndheve lovene. I et siviliserte samfunn overlater vi til staten å bruke lovlig voldsmakt, eiendomsretten beskyttes av staten og ikke av borgervern med våpen i hånd.

    Staten kan både *forby* og *påby* monopol, forbud er liberalism, påbud er blandingsøkonomi eller i ytterste konsekvens planøkonomi.

  10. jan banan | 16. oktober 2008 kl 22.36

    Sivert: Jeg mente at vi har en politisk styrt rente ved at regjeringen har lagt føringer for norges banks rentesetting. Selvsagt er det ikke detaljstyring, men renten må styres etter et mål om stabil inflasjon. Dette er i strid med hva markedsprinsippene ville ha ført til, og skaper en ubalanse i markedet.

  11. Bent Johan Mosfjell | 18. oktober 2008 kl 18.35

    Til Konrad: Joda, har hørt om Adam Smith, men nå er det også slik at de liberale ideene og teoriene har utviklet seg siden hans tid. Det er en viktig retning innenfor liberalismen som argumenterer meget godt for privatisering av alt, inkl. rettsvesen og lovverk.

    Retningen kalles ofte anarkokapitalisme. Milton Friedmans sønn David D. Friedman og Murray N. Rothbard er blant de beste anarkokapitalistiske tenkerne innenfor denne grenen av liberalisme/libertarianisme, og de anbefales på det varmeste, enten man er enig med dem eller ikke.

  12. Larry | 19. oktober 2008 kl 14.48

    Sivert, Konrad. Dagens problem ble skapt av verdens sentralbanker, samt moral hazard-problematikken med de tilknyttede banker. Sentralstyrt planøkonomi på sitt verste.
    Se vekst i pengemengden i Norge siden ’02. DnbNor vil gå under i ’09 og leilighetsprisene i Oslo skal halveres.
    Oljeprisen var et monetært mirage. Fra ’03 til nå er den uforandret i pris, hvis vi måler i gull.
    Vær forberedt.

  13. Konrad | 19. oktober 2008 kl 19.53

    Friedman og Rothbard kan argumentere så mye de vil, men det er helt urealistisk, det er naive fantasier. Nøkkelspørsmålet er: Hvem skal håndheve (enforce) kontrakter/private lover i fravær av en statlig voldsmakt? Så snart dette spørsmålet blir forsøkt løst i praksis skaper man i realiteten en «stat», enten denne heter mafia, klan eller stammens eldste.

    Uansett Friedman eller Smith: Dere bruker begrepet blandingsøkonomi feil. Skjerpings!

    Regulerende myndigheter som kredittilsyn, konkurransetilsyn eller teletilsyn er ikke utslag av planøkonomi. Det er helt på jordet å påsto noe slikt. Spør Victor Normann dersom dere ikke tror meg.

  • Dagens sitat

    The word and works of God is quite clear, that women were made either to be wives or prostitutes.

    — Martin Luther
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter