Amnesty på nye veier

av | 28. oktober 2008 kl. 11.30 | 5 kommentarer

Amnesty International skal endre kurs,. Vedtaket ble gjort allerede i 2001, men blir synlig neste år. Jeg har vært medlem hele mitt voksne liv, men tviler på om jeg fortsetter. Organisasjonen skal inn på andres domener. Ytrings- , organisasjons- og trosfrihet er ikke nok å jobbe med.

Som liberalist fant jeg det naturlig å være medlem av Amnesty. Organisasjonen jobber for helt grunnleggende rettigheter og friheter, som ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og bevegelsesfrihet. Alt er forutsetninger for samfunn som bygger på rettsstatsprinsipper og demokrati.

Amnesty tar ikke hensyn til hvilket regime som har fengslet den de jobber for å frigi. Organisasjonen jobber uten statsstøtte. Begge deler appellerer til meg. Organisasjonen tilbyr deg som menneske å engasjere deg i at andre mennesker skal ha de samme grunnleggende rettigheter og friheter som du har. Tidligere gikk det mye i brevskriving til andre lands myndigheter. Nå kan også sms og epost brukes, samt blogging og andre sider ved det moderne informasjonssamfunnet.

Jeg må med skam tilstå at jeg kun har vært betalende medlem, sendt noen eposter – og blogget om temaer Amnesty er opptatt av. Mitt politiske engasjement har ikke gjort det naturlig å være aktiv i noen Amnesty-gruppe. Men jeg følte heller ikke at det var behov for det. Det går fint an å jobbe for Amnesty uten å være aktiv i organisasjonsleddene.

Den eneste gangen jeg har samarbeidet med Amnesty var da Chinas president Jiang Zemin var i Norge i juni 1996. Da gikk de partipolitiske ungdomsorganisasjonene sammen om å tilby Amnesty aktivister, og i tillegg kunne den/de som ville delta i sivile ulydighetsaksjoner (som Amnesty ikke deltar i).

I helgen hadde Amnesty International Norge landsmøte i Stavanger. Du har kanskje fått med deg at Vinje kommune fikk Amnestys pris for sitt arbeid med integrering. Mindre kjent er kanskje de fokusområdene Amnesty fra neste år av skal jobbe med. Det har ikke vært spesielt mye mediedekning av Amnestys endrede fokus.

Amnestys nye fokusområder
I medlemsbladet Amnestymagasinet står følgende om hva som er de nye fokusområdene:

«Amnesty skal i hovedsak fokusere på sammenhengen mellom fattigdom og menneskerettigheter på fire områder:

1. Mødrehelse – reduser antall kvinner som dør i forbindelse med graviditet og barsel.

2. Bolig – forhindre tvangsutkastelser og slum.

3. Ansvarliggjøre næringslivet – sikre at bedrifters aktivitet hverken direkte eller indirekte fører til menneskerettighetsbrudd.

4. Styrke fattiges rettssikkerhet – sikre at enkeltmennesker kan holde egne myndigheter ansvarlige etter å ha fått sine rettigheter krenket.

Amnesty skal iverksette arbeidet ved hjelp av:

1. Kapasitetsbygging – styrke fattiges mulighet til aktiv deltakelse og til å kunne kreve å få sine rettigheter realisert.

2. Tilgjengelighet – sikre at alle mennesker har lik tilgang på alle rettighetene.

3. Ansvarliggjøring – holde de som bryter menneskerettighetene ansvarlige, inkludert stater, bedrifter og andre institusjoner.»

Amnesty – jobbe med det samme som mange andre?
Amnesty har tidligere jobbet for grunnleggende rettigheter for hvert menneske. Slik at man blant annet kunne slippe å bli fengslet for sine ytringer og meninger, og for sin tro. Og for at man skulle kunne ytre seg fritt om det man ønsket å ytre seg om. Og kunne organisere seg – i et parti, en organisasjon eller en fagforening, og kjempe videre for å bedre tilværelsen.

Av de fire fokusområdene er det kun det siste som bygger direkte videre på de grunnleggende rettighetene. I en rettsstat skal du kunne stille også myndighetene til ansvar.

Å ansvarliggjøre næringslivet kan Amnesty få til gjennom offentlig fokus på menneskerettighetsbrudd, og på holdningskampanjer i vestlige demokratier. Mot store firmaer som også har forretninger i den 3.verden. Dette er noe du og jeg kan bidra til, gjennom vår forbrukermakt. Og eventuelt som aksjeeiere.

De to første fokusområdene er imidlertid, slik jeg ser det, mest avhengig av den nasjonale politikken. I regimer der kvinners rettigheter ikke står i fokus vil mødrehelse være et ikketema. I tillegg til de nasjonale myndigheter kan internasjonal bistand gjøre noe på dette området.

Også på området bolig/slum er det i stor grad avhengig av den nasjonale politikken, samt av innbyggernes mulighet til å løfte seg økonomisk. Her kan tiltak som frihandel og arbeidsmigrasjon bistå.

Poenget er imidlertid at mange andre organisasjoner jobber med disse fokusområdene. Også FN og land som gir bistand (som Norge) er opptatt av dette. Men spesielt landene motarbeider imidlertid område 2, gjennom sin nasjonale handelspolitikk og innvandringspolitikk. Frihandel og mulighet for arbeidsmigrasjon kunne hjulpet flere ut av fattigdom. Men her er ikke de rike og utviklede landene flinke nok. Skal Amnesty arbeide for åpnere grenser og friere verdenshandel? Positivt vil jeg som liberalist si, men neppe noe som hverken medlemsmassen eller myndigheter vil være klare for.

Amnesty – fra elitene til folkemassene
Tidligere har det vært dem som jobber for menneskerettigheter og demokrati, samt for å få dyrke sin religion som har kunnet nyte godt av Amnestys arbeid. Ikke nødvendigvis eliten i vanlig forstand, men likevel folk som har overskudd til å gjøre noe mer enn å forsøke å skaffe seg sitt daglige brød.

Gjennom tiltak 1 og 2 vil Amnesty jobbe for at de brede folkemasser skal kunne kreve – og bruke – sine rettigheter. Man går fra aktivistene og ledestjernene og over til de store folkemassene. Dette kan bety en helt annen politisk mobilisering i land der innbyggerne idag er uten rettigheter. For eksempel i land er islam er den dominerende religion. Disse tiltakene er efter min mening en stor utvidelse av Amnestys arbeidsområde. Selv om man holder fokus på de grunnleggende rettighetene. Man må ha mot til å kreve innføring av demokrati i land som Saudi-Arabia, Sudan, Zimbabve – og China. Men hvem ønsker ikke dét – bortsett fra makthaverne der?

Hvis disse tiltakene går på mødrehelse, fattigdom og slum har Amnesty tatt på seg en nesten uoverkommelig oppgave, som både utfordrer den nasjonale politikken i mange av verdens land, samt går inn på arbeidsområdet til andre organisasjoner, FN og land som gir bistand.

Når det gjelder tiltak 3 henviser jeg til hva jeg skrev om fokusområde 3.

Jobbe med fokusområdene partipolitisk
er mulig. Norge yter idag mye økonomisk bistand til land i den 3.verden. Jeg er motstander av at bistanden er statlig, finansiert over skatteseddelen – og mye gitt som land til land-bistand. Jeg ønsker at du og jeg skal kunne velge områder, organisasjoner og prosjekter vi har tiltro til når vi skal gi penger. Jeg ville brukt penger på grunnleggende helsestell og utdannelse. Samt demokratiopplæring. Da kommer fokusområdene 1, 2 og 4 nærmest automatisk inn. Men flertallet på Stortinget gjør ingenting for å gjøre bistanden mer personlig. Jeg skal kunne føle et ansvar for at jeg gir til noe jeg tror på, samt se at det virker. Og isteden for å gi den til land der myndighetene bruker pengene efter eget hode og kanskje til eget gode, vil jeg gi den direkte til folk. Lokalsamfunn.

Hvis Amnesty skal inn og jobbe for disse fokusområdene vil jeg heller jobbe via et politisk parti for å vri fokuset i bistandspolitikken, slik jeg har beskrevet ovenfor. Og der tror jeg problemet med Amnestys nye profil ligger. Folk som ellers vil være tiltrukket av Amnestys arbeidsmetoder og uavhengighet kan finne ut av disse fokusområdene blir for omfattende for en medlemsbasert organisasjon – og at det kan være like greit å jobbe via andre kanaler. Å jobbe partipolitisk, via Kirkens Nødhjelp, Care, Leger uten grenser, Røde Kors etc. kan bli alternativet til (fortsatt) engasjement i Amnesty.

Nøytraliteten kan betviles
Amnesty med sitt ry kan sikkert være til bry for diktaturer som Saudi-Arabia, Zimbabwe, Burma og China, når kritikken mot dårlig helsepolitikk (mødrehelse) og manglende fordeling av velferd kommer. Men hva med samvittighetsfangene? Vil de råtne i sine celler, eller i sine gjemmesteder, når Amnesty går for en bredere tilnærming til verdens elendighet?

Når Amnesty går inn i landenes fordelingspolitikk kan det bli stilt spørsmål ved organisasjonens nøytralitet og uavhengighet. Hva er den rette måten å bekjempe fattigdom på? Hvordan skal rettigheter til vannressurser fastsettes? Hva skal ligge i retten til et godt miljø? Dette er politiske og ideologiske spørsmål på en helt annen måte enn grunnleggende rettigheter som ytrings- og trosfrihet.

Ikke bare kan land og myndigheter som kritiseres stille spørsmål ved Amnestys uavhengighet, men også medlemmene i organisasjonen kan oppleve at de må kjempe for organisasjonens syn på politiske spørsmål på en helt annen måte. For jeg går ut fra at Amnesty er sammensatt av mennesker med forskjellige politiske ideologier – som dog deler et demokratisk grunnsyn. Man kan enes om motstand mot dødsstraff og for stemmerett. Men hva med eiendomsret til vann, og synet på subsidier nasjonalt?

Jeg er villig til å gi Amnesty litt tid, men tviler på om medlemskapet kan fortsette når organisasjonen blir så engasjert i nasjonale politiske (fordelings-)spørsmål), og går inn på områder andre allerede jobber med.

Amnestys arbeidsmåte og uavhengighet har vært helt unik. Jeg ønsker at det skal fortsette. Men jeg har ikke vært tilstrekkelig inne i organisasjonsarbeidet til å kunne påvirke. Det er naturligvis synd, men det virker som om dette har gått gjennom uten mye fokus. Ihvertfall ikke utenfra. Da ville nok flere stilt de samme spørsmålene som meg.


Kommentarer

  1. VamPus | 28. oktober 2008 kl 17.40

    Når de skal jobbe mot tvangsutkastelser – betyr det at de skal forhindre norskstøttede Kosovo Property Agency å tilbakeføre eiendom til kosovoalbanere og/eller serbere i Kosovo hvis eiendom de måtte flykte fra under krigen har blitt okkupert av noen?

    Sikre lik tilgang til rettighetene? Dette gleder jeg meg virkelig til å se. Amnesty som levende skjold foran munker i Burma?

    Jeg meldte meg ut av amnesty for flere år siden, da jeg oppfattet at den norske organisasjonen mente at myndighetene i USA var like ille eller verre enn myndighetene i Iran, Kina, Nord-Korea, Cuba, Burma, Tibet, Zimbabwe, Saudi-Arabia, for å nevne noen.

  2. Pleym | 28. oktober 2008 kl 18.11

    Bra du også trekker frem eksempler på hvilke utfordringer organisasjonen vil stå foran med sin nye linje, Vampus.

    Jeg vet at flere på høyresiden har problemer med at Amnesty kritiserer USA for dødsstraffen. Den kritikken har jeg overhodet ingen problemer med.

    Det er også blitt mer å kritisere USA for, når det gjelder bruddene på borgerrettigheter – gjennom f.eks Patriot Act.

    Men Saudi-Arabia, China, Burma, Nord-Korea, Cuba, Sudan, Zimbabwe, Vietnam, Syria, og en rekke andre land bør man bruke energien på – foran USA.

  3. Eivind Knudsen | 28. oktober 2008 kl 23.16

    Fra 2001 til 2004 var jeg leder for Amnesty International Juridiske Studentnettverker, men så var det slutt. Helt slutt. Jeg meldte meg ut på grunn av en konkret hendelse:
    Den 1. mars 2004 startet Amnesty Norge sin kampanje mot vold mot kvinner. Hvorfor ikke vold mot barn og vold mot menn var like viktig, forstod jeg ikke, men greit nok. Imidlertid presterte daværende generalsekretær i Amnesty Norge, SV-politikeren Petter Eyde, å stå på NRK Dagsrevyen den 5. mars 2004 og proklamere at «Amnesty Norge vil jobbe for omvendt bevisbyrde i voldtektssaker», sic! At ikke Dovrefjell raste sammen på grunn av alt rabalderet jeg laget, er i alle fall ikke min skyld. Dovre står der det står, men ennå verre: Da jeg, på saklig juridisk grunnlag, kritiserte dette absolutte brudd med all sunn humanitetsånd, gav Amnesty inntrykk av at de ikke så problemet!
    Da var det slutt på unge Knudsens karriere i Amnesty, og jeg begynte å tenke. I likhet med artikkelforfatteren la jeg merke til at Amnesty så på USA’s henrettelse av barneskjendere og massemordere som et større problem enn Castros dødsstraff mot homofili. Jeg registrerte også at Amnesty hadde gått i 1. mai-tog (sic!) rett bak terroristorganisasjonen De Thamilske Tigrene. Jeg hadde også den tvilsomme æren av å konstatere at et lokallag av Amnesty bare var noen millimeter fra å erklære en støtteresolusjon til Stoltenbergs regjeringsprosjekt i forkant av valget i 2005.
    Mitt syn på organisasjonen Amnesty er dessverre svært enkelt: Organisasjonen – i alle fall den norske avdeling – bør kollektivt søke medlemsskap i Kommintern, for der hører de hjemme.
    Og mens Amnesty jobber for å øke formueskatten i Skandinavia av fordelingshensyn, får vi andre jobbe for at Castros opponenter slippes ut fra sine fangehull. For DEM kaller JEG «jordens bundne treller».

  4. kaci | 3. november 2008 kl 10.57

    «Amnesty har tidligere jobbet for grunnleggende rettigheter for hvert menneske. Slik at man blant annet kunne slippe å bli fengslet for sine ytringer og meninger, og for sin tro.»

    Presis de problemene son Berberne har i Nord Afrika. Men vi har aldri hørt den minst protest fra Amnesty.

    De latter som om Berberne ikke eksistere i det hele tatt, til tross for vår rop om hjelp.

    Nylig ble Berber ungdommer dømte til 32 års fengsel fordi de er kjent som Berber aktivister. Men ikke en pipe fra verken Amnesty elle noen annet menneskerettigheter organisasjon.
    60 millioner Berber tallende som ties i hel.

    http://www.amz.no/node/233

    http://www.north-of-africa.com/article.php3?id_article=540

  5. Are Slettan enig i kritikken av Amnesty | Liberaleren | 8. juni 2009 kl 09.15

    […] fattigdom, som anses som et brudd på menneskerettighetene. Liberalerens redaktør har tidligere vurdert sitt medlemskap i Amnesty, nettopp som følge av organisasjonens nyorientering. Kategori(er): Kort […]

  • Dagens sitat

    Laissez faire, laissez passer [Liberty of action, liberty of movement]

    — Vincent De Gournay (1758)
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter