må foregå i formasjon og på en ordnet måte, for å unngå ytterligere tap. Regjeringens retrett i hijabsaken fremstår som kaotisk, som en flukt i panikk, hals over hode. Kommer tapene også?
Siv Jensen vant første gallupslag i hijabsaken, men regjeringen tapte merkverdig lite. Dette vil kanskje endre seg, nå som fordelingen av skyld internt i generalstaben foregår i full offentlighet.
Justisminister Knut Storberget måtte på sykestuen efter de første bataljene. Men som med Carl XII må man stille seg spørsmålet om det var fiendtlig ild eller en kule bakfra, altså fra egne rekker, som felte ham.
Storberget kan ikke dekke seg bak andre i hijabsaken. Forslaget kom fra hans bivuakk. Feilen var at det ikke ble parkert da generalstaben diskuterte det. For motstanden var der fra første stund. Innad i egne rekker. Både Ap og SP beiter på de samme velgermessige marker i innvandrings- og integreringspolitikken, uansett om de misliker å innrømme det. Fremtredende medlemmer av generalstaben så at forslaget kunne ramme egne forsvarsverker, men feilen var altså å ikke legge forslaget vekkk med en gang. Istedet klarte man å plassere ansvar og skyld på Storberget og hans underordnede.
Storbergets frontavsnitt var allerede svekket, gjennom slaget om blasfemiparagrafen og kamp med ordensmakten. Finanskrisen bragte regjeringshæren på offensiven, men Storbergets små og store korstog var iferd med å legge flanken vidåpen for et storstilet angrep. Storberget var ikke på høyde med situasjonen. Det kan skje med små og store offiserer i en opphetet situasjon.
Det er likevel den øverste generalen som må ta hovedansvaret. Han klarte ikke å rydde opp, skape klare linjer, forkaste forslag som han efter innledende runder visste ville skape større problemer istedenfor fremgang og gjennombrudd.
Oberst Knut Storberget var iferd med å forkludre strategien som skulle innlede seiersmarsjen. General Jens Stoltenberg skulle satt sin underordnede på plass. Det klarte han ikke å gjøre på en slik måte at det unngikk fiendens øyne.
Igjen kan det stilles spørsmål ved Stoltenbergs egenskaper som leder. Kan en slik mann lede regjeringshæren frem til seier i hovedslaget, som står i september?
Fremfor å rote rundt på dette frontavsnittet bør Høyre og FrP la en syk mann hvile. Det er nok av slag å utkjempe når Storberget vender tilbake fra sykestuen. Istedet bør man lete efter muligheter for å slå bresjer inn i regjeringshæren på andre frontavsnitt.
Stoltenberg kan kanskje vinne tilbake tapt terreng ved å ta lærdom av hva en offensiv general om sin egen hær: «Flankene svikter. Sentrum bryter sammen. Jeg angriper!»
