Grenser for dialog?
Idag fikk jeg noe til felles med kronprinsen; jeg var på dialogmøtet i Litteraturhuset. Arrangert av Akershus Venstres 2.kandidat til Stortinget, Abid Q. Raja. Det var ingen tvil om hva som ville bli medieoppslaget fra møtet; Muhammed Ali Chishtis innledning under overskriften “hvorfor jeg føler hat mot jøder og homofile”. Chishtis innledning var den eneste som provoserte. Overflateenighet om dialog preget møtet. Men hvor går grensen for dialog?
Jeg kom dessverre litt for sent, og døren til hovedsalen var stengt. Neppe noen god start om man skal debattere dialog. Men i flere rom i 2.etage kunne man følge møtet fra storskjerm. Og det manglet heller ikke på applaus og engasjement i de rommene, akkurat som i storsalen.
Dagens møte var det tredje i rekken som advokat, samfunnsdebattant og håpefull stortingskandidat Abid Raja har arrangert siden de store, voldelige opptøyene i Oslo i januar i år. Hensikten er å skape dialog. Man skal møte hverandre og snakke sammen, fremfor å kaste sten på hverandre, eller mistenkeliggjøre hverandres motiver og adferd.
Jeg var kritisk til det første møtet, da mange av dem som kastet sten og brukte vold – mot uskyldige næringsdrivende, tilfeldige forbipasserende, politiet og pro-israelske arrangementer i januar – fikk taletid for å rettferdiggjøre en oppførsel som ikke har noe som helst i et liberalt demokrati å gjøre. Men allerede dette møtet gav resultater; personer med voldelig adferd forstod at det var andre måter å nå frem på i samfunnsdebatten – i Norge.
Tema, innledere og panel
Temaet for dagens møtet var beskrevet slik: “Dialogmøte om hat. Hat mot, mellom og fra minoriteter“. Det var smekk fullt, og en partifelle opplyste efter møtet at man måtte møte opp ihvertfall en god time før møtestart hvis man skulle ha håp om å få sitteplass i møtesalen. Fem personer holdt innledninger; Sarag Selaihi fra organisasjonen Ung Muslim snakket om hvordan det er å være ung muslim i Norge, Edvard T. Aspelund snakket om hvordan det er å være ung jøde i Norge, religionsforsker Dag Øistein Endsjø ved universitetet i Bergen snakket om hat mot homofile i religionens navn, Shakila Ashraf Nabi snakket om hva hun følte da hijaben brant, og sist ut var altså dagens provokatør; Muhammed Ali Chishti snakket om hvorfor han føler hat mot jøder og homofile.
Hovedtalen holdt imidlertid forfatter Ed Husain, som har skrevet boken Islamisten. Hans tema var: Radikal islam; fenomenet, faresignaler og forebygging.
Efterpå skulle et panel på fem personer være i dialog med Morgenbladets sjefredaktør Alf van der Hagen, før salen slapp til med kommentarer og spørsmål. Disse fem var sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Jørn Holme, politisk redaktør i VG Hanne Skartveit, styreleder Berit Reisel ved Holocaustsenteret, tidligere styremedlem i Salambladet Mubashar Amin, og utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Fullt hus og stort engasjement
Abid Raja la ut av egen lomme for de første møtene, men det fremgår av programmet at han nå mottar støtte fra Fritt Ord og Scheiblers legat. Det var som tidligere nevnt ingenting å si på hverken oppmøte eller engasjement. Jeg skulle tro kronprinsen har behov for å hvile ut og la inntrykk synke efter statsbesøket til Mexico, men han var altså tilstede ved dagens møte. En fjær i hatten for Raja, og blandingen av nye og gamle stemmer viser at Raja lykkes i å skape en arena for debatt og dialog. Mellom de tilsteværende og salen. Hvor mye som egentlig når ut til de store masser, vet jeg ikke. Jeg håper møteserien både blir lagt ut på Youtube, og – slik det har vært med vårens landsmøter, kan følges direkte. Dét forutsetter en nettside å overføre fra. Raja burde sørge for liveblogging fra møtene (om det ikke skjer allerede). Med en slik distribusjon kan møtene naturligvis nå ut til mange flere. Jeg tror ikke det vil ha noe å si for oppmøtet. Her var både unge nordmenn med flerkulturell bakgrunn, godt voksne og eldre med etnisk norsk bakgrunn. Jeg sto ved siden av en hvithåret dame som applauderte ivrig alle innlegg som var positive til et flerkulturelt samfunn.
Faren; de bekrefter hverandres toleranse og vidsyn
Det er kanskje dristig å komme med denne påstanden efter å ha vært tilstede på ett av disse møtene, men jeg våger den likevel: Faren er at de tilstedeværende, med få unntak, vil bekrefte hverandres toleranse og vidsyn – men uten å definere klart og tydelig hva dialogen egentlig skal handle om, og ikke minst hvor grensene for dialog skal gå. Testen på dialogmøtenes funksjon og hensikt vil bli bevist dersom man får folk som Siv Jensen og andre av hennes kaliber til å møte opp – og gå derfra med samme erklæring som de voldelige ungdommene i januar kom med; jeg har lært at den metoden jeg har brukt ikke er den beste, og at jeg herefter vil bestrebe meg å bruke metoden møtet her har vist meg – klargjøre posisjon, være tydelig på tema, og gå i dialog for å finne hvor langt vi kan gå til møtepunkter vi kan være enige om, når vi kjenner hverandres utgangspunkt.
Ofte kan erklæringene om (vilje til) dialog virke positive, men hva dialogen faktisk skal handle om, hvor langt den skal gå, hva hensikten med dialogen skal være, og ikke minst; hvor grensene for hva man kan ha dialog om, er uklare. Slik følte jeg det også idag. Selv om Gahr Støre og andre erklærte at man skulle sette grenser for hvor mye som skal ofres av hva som i mangel av en bedre definisjon kan kalles vestlige verdier, følte jeg at det ble for lite konkret. Med Gahr Støres opptreden under karikaturstriden i friskt og uutslettelig minne (og nylig blasfemidebatten, hijabdebatten og radikal islam-uenigheten) mener jeg at ikke minst han (og regjeringen han er en del av), trenger å markere tydeligere hvor deres grenser går for hva som er greit.
Kolbergs sidespor; radikal islam
Ap er et stort parti, ifølge Gahr Støre, og da vil man også få personer som er medlemmer av Ap til å si ting som er deres personlige mening men ikke partiets. Men; hvis det skal ha verdi å representere et parti må man kunne gå ut fra at visse standpunkter vil være uforenelige med partiets verdigrunnlag. På dagens møte ble Gahr Støre gjentatte ganger utfordret på hva Kolberg hadde sagt om at radikal islam var en trusel som Ap tok avstand fra, hvordan begrepet skulle defineres, og hvor stor denne truselen faktisk er.
Gahr Støre forsøkte å trekke frem alt Kolberg sa som ikke ble gjengitt i media, om hvor positivt det flerkulturelle samfunnet er etc. At hva Kolberg mente å si, var at Ap tar avstand fra ekstremisme i alle former. Også den ekstremismen som handler om å innføre kalifatet, en religiøs muslimsk stat med sharialovgivning. PSTs definisjon går ut på at det ekstreme i denne sammenheng er at man er villig til å bruke vold for å nå frem med sine politiske mål. PST-sjefen var klar på at grupperinger som er villige til å bruke vold for å oppnå en muslimsk stat, er representert også i Norge. Men, i motsetning til hva TV2 sa på sine sendinger i kveld, sa ikke PST-sjefen at det er ca 200 personer av dette slaget. Men at PST følger med på ca 200 personer som kan være en trusel mot Norges sikkerhet. Det inkluderer alle politiske og religiøse grupperinger, utenlandske agenter etc.
På møtet var det flere som gav uttrykk for at Kolbergs utsagn stigmatiserte mennesker som bor i Norge og bekjenner seg til den muslimske tro. Folk fra majoriteten vil kunne oppfatte disse som en potensiell trusel mot egen og landets sikkerhet, fremfor som medborgere, naboer, kolleger og venner. Gahr Støre forsøkte å påpeke at det hadde vakt mer oppsikt om Kolberg ikke tok avstand fra radikal islam, og at det han sa (i sammenheng) “står seg” i eftertid, når man ser konteksten; man får stukket en mikrofon i fjeset og blir bedt om kommentere radikal islam.
Gahr Støre kunne videre, i dialogens navn, understreke at han hadde tatt avstand fra sine partifeller Arild Stokkan-Grandes og Karita Bekkemellems utspill. Sistnevnte var lei av dialog. Alternativet monolog er ikke noe godt alternativ, poengterte Støre.
Provokatøren som mente seg brukt i et politisk spill
I tillegg til Martin Kolberg (som ikke var tilstede) var det knapt noen som fikk så mye oppmerksomhet for et så marginalt budskap som Muhammed Ali Chishti. Han viderebragte velkjente konspirasjonsteorier om at jøder ble advart mot å være i eller i nærheten av WTC 11.september, og at det var mange flere jøder enn normalt i Mumbai under terroraksjonene der tidligere i år.
Mens alle andre henviste til Koranen og diverse tolkninger av denne for å påpeke at islam står for fred, nestekjærlighet og toleranse, brukte ikke Chishti Koranen som belegg for sine hatefulle ord om primært jøder. Han henviste snarere til behandlingen av muslimer på Gaza, i Irak og Afghanistan. Muslimer blir angrepet, tråkket på og stigmatisert verden over. Og det er jødenes skyld. Han rettferdiggjorde altså sitt hat mot jøder med hvordan muslimer behandles i ulike sammenhenger. Ikke i forskjeller mellom jødisk og muslimsk tro.
Det var kun tendenser til spredt applaus efter hans innledning, og han fikk altså kontant motbør gjennom hele møtet. Både av muslimer og kristne. Hovedtaleren, Ed Husain mente Chishti ikke burde sluppet til. Noe Gahr Støre var uenig i. Mitt ankepunkt, som også var Chishtis, var at han aldri fikk ordet igjen, utover innledningen sin. Han fikk altså ikke svare på angrepene. Hvilken form for dialog er dette?
Efter møtet diskuterte han høylytt med flere av debattantene, med media, og publikum. Før han tilslutt fant ut at han var blitt misbrukt i et politisk spill, og at han derfor ikke ville bli sitert på noe av det han hadde sagt i sin innledning.
For personer som ikke er vant til å uttrykke seg i offentligheten kan ordvalget i en slik innledning oppleves å ha en sprengkraft som opphavspersonen aldri kan ha forestilt seg. Burde Chishti ha vært beskyttet mot seg selv? Mente han hva han sa i sin innledning? Han har, efter hva jeg har forstått, vært tilstede på samtlige av dialogmøtene, og har uttrykket seg med tilsvarende meninger hele tiden.
Han var den eneste med avvikende meninger fra både panelet og majoriteten blant publikum på dette møtet. Var han hentet inn som provokatør? En de andre kunne peke på for å uttrykke avstand til? Jeg mener han burde få kommet til orde for om mulig å få korrigere seg selv, eller rette opp eventuelle misforståelser. Kanskje kunne også han bli en del av dialogen – fremfor å stå utenfor og kaste sten? Både Gahr Støre og flere andre mente det var håp for ham, om enn ikke for hans meninger. Hvis det da var hans meninger, får jeg for egen del legge til. For man blir i tvil når noen frenetisk løper rundt og vil hindre egne meninger i å bli kringkastet, lenge efter at meningene er spredt gjennom moderne medier.
I Dagsavisens referat fra møtet ble Chishti omtalt som “ekstrem islamist”.
På 1980- og 90-tallet gjorde man i Norge efter min mening den feilen å ikke debattere utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Da valgforsker Henry Valen tidlig på 1980-tallet fant fremmedfrykt og -fiendtlighet i sine valgundersøkelser ble dette fortiet. Slik la man lokk på nødvendig debatt. Følgen ble at frykt og fordommer levet videre under overflaten, og all verdens påstander ble fremmet over havegjerdet, eller over den femte øl’en på puben. Skal man kvele ekstreme holdninger må man få dem frem i lyset, utfordre innehaver(ne) til å forklare, begrunne og dokumentere påstander og holdninger, samtidig som resten av samfunnet får mulighet til å si sin mening. Da først får man vite hva som finnes og ikke finnes av holdninger og sympatier. Ikke ved å uttale selvfølgeligheter, slik Martin Kolber gjorde. For Kolbergs uttalelser er et blindspor, som skygger for den nødvendige integereringsdebatten. Den som Ap altfor lenge har neglisjert. De kommer kun løpende når FrP har fått regjere alene på banen.
Jeg velger å ikke beskytte Chishti mot seg selv. Jeg går ut fra at han har tenkt gjennom hva han skulle si, og hvilken effekt det ville ha. Og han vil få anledning til å presentere sitt syn på integrering (og dialog) her på Liberaleren, hvis han tar imot invitasjonen.
Oppdatert: Abid Q. Raja forsvarer i VG mandag at Chishti fikk taletid.
Raja gjorde det derimot klart for meg at han ikke prioriterer Liberaleren, og den invitasjonen han har fått. Det er greit. Den som er interessert har jo rikelig med muligheter til å finne ut hva han mener om integrering. Han har skrevet bok (Talsmann), og en rekke avisinnlegg.
PST på husbesøk
Det er positivt at Politiets Sikkerhetstjeneste har en leder som deltar i samfunnsdebatten, selv om det er begrenset hvilken konkret informasjon han kan gi. Jørn Holme var klar på at PST ikke ønsker unge norske gutter på tiltalebenken for å ha gjennomført eller planlagt terroranslag. PST går ikke og venter på et terroranslag på norsk jord. Tvert imot, PST ønsker å forebygge en slik situasjon. Det er få i Norge som har tilhold i radikale miljøer med hang til vold (hvem vil vel ha en slik påstand mot seg?), og oppfatter PST at noen er i faresone, går Holmes folk (i sivil) på hjemmebesøk. En tilsvarende tilnærming har PST tidligere hatt til Vigridmiljøet. Med hell, la Holme til. Og han minnet om at den som frykter terroranslag som rammer vestlige borgere bør huske på at 90% av alle som rammes av islamistisk terror er selv muslimer.
Og tidligere justisminister Odd Einar Dørum påpekte, i et svar til Chishti, at Norge i 1999 deltok i en krig i Kosovo for å beskytte muslimer mot overgrep. Den norske staten står altså opp for muslimer, enten det var i Kosovo i 1999, Bosnia i 1995 – eller Afghanistan idag.
Det kunne vært skrevet langt mer fra dagens møte, men jeg stanser her. Dét spørsmålet jeg sitter igjen med, er: Hvor skal grensen for dialog gå? Hva er det vi ikke skal ha dialog om? Hva er det vi ikke skal inngå kompromisser om?
Dagens dialogmøte er blitt omtalt i Dagbladet, VG, og Dagsavisen.
Oppdatert: Artikkel i Aftenposten. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås har også en kommentar om troen på dialog; Ord som virker.
Kommentarer
Skriv en kommentar
Pleym sier:
“På 1980- og 90-tallet gjorde man i Norge efter min mening den feilen å ikke debattere utfordringer knyttet til innvandring og integrering.”
Vel, ethvert forsøk på motforestillinger innad i ditt parti Venstre i dette tidsrommet ble meid ned av en mobb som ALDRI svarte med argumenter, kun med æresskjelling og hitling.Også “respekterte” navn i dagens Venstre deltok i hetsen og brennemerkingen av folk som våget å heve røsten mot partiets naivisme.
Venstre har faktisk vært partiet med den største motviljen til å diskutere motforestillinger mot alt som har med innvandring og islam å gjøre, og fortsetter å være det.
I sin ekstreme politiske korrekthet har partiet beveget seg mot en slags meningsfascisme, hvor führerens mening skal gjelde, og motstandere skal fordømmes og brennemerkes. Vi så det sist hvor Sponheims ryggmargsrefleks var et ønske om å stenge Frp ute fra debatten om en konfronterende islams møte med Vestens frihet og demokrati.
Det er trist at Venstre har forlatt liberalismen og står igjen som en elitistisk, moraliserende, totalitær sekt.
For 6 dager siden døde en iransk blogger Omid Reza Mir-Siafi i det beryktede fengslet Evin. Omid hadde i ulike innlegg på blogget sin kritisert det iranske regimet, i særs den åndelige lederen khamenei. Dette medførte at Omid Reza ble satt inn i Evin og innlegget medførte til to års fengsels straff. I fengselsperioden ble bloggeren sterkt nedbrutt og utviklet med tiden depresjon….
Hei, Thor D. Lenge siden sist!
Jeg er medlem av Venstre siden 1996 (Unge siden årsskiftet 94/95) og kan ikke ta ansvar for hva Venstre mente samtidig som jeg var medlem av FrP.
Men som medlem av FrPs programkomite 92/93 forsøkte jeg å få til en konkretisering av hva partiet mente var galt med integreringen, og hva som ville være riktig. Det ville ikke programkomiteen, og hele temaet ble kuppet av Carl I. Hagen rett før landsmøtet skulle vedta program.
Som medlem av Venstre fra midten av 1990-tallet opplevet jeg at Odd Einar Dørum var blant dem som sto i front både for å ta oppgjør med venstresidens snillisme, og likedan med FrPs enøyede assimileringslinje.
Jeg er blant dem som er kritisk til Sponheims forslag om å utelukke FrP. Men samtidig forstår jeg det.
For det er ikke sikkert at den som peker på problemene (som barnet i Keiserens nye klær) er den som har de beste svarene på disse problemene. Og slik opplever jeg FrP. Partiet er en god katalysator for den frykt som finnes for de og det fremmede, og til å påpeke hvor integreringen svikter. Men de er ikke alene om det. Andre bruker bare ikke like sterke ord og begreper. Men jeg ser ikke at FrP har noen relevante svar på disse utfordringene. Og hva er vitsen med å debattere integreringspolitikk med noen som kun vil fokusere på problemene, som konsekvent stigmatiserer hele den flerkulturelle befolkningen, og hvis eneste svar varierer mellom “send dem hjem” og “bli som oss”?
FrPs svar holder ikke mål.
Er noe som heter ‘respekt for andre mennesker’, hele diskusjonen biror seg på noe som IKKE er Israel sin feil – men USA – som gav landet til jøder uten å gi kompensasjon til palestinerne som så ble forvist. Jeg for min del vil ikke være forundret om han VAR satt inn for å provosere. Nå er det jo blitt store oppslag om møtet som nok elles ville ha blitt forbigått i noenlunde stillhet. Politikk kunne vært interesant – men de sakene som egentlig burde bli tatt opp blir ignorert fordi partiene er for opptatt med å lage mediesirkus. Når det gjelder innvandrere er jeg for å akseptere dem inn i samfunnet. Det er den eneste måten å intergrere dem på, elles blir de ulike gruppene delt. Alle har en kulturell verdi som en bør ta vare på, ved å respektere dette og la det være gjensidig kan vi få ett rikt og variert samfunn – istaden for ett samfunn der en stagnant holder fast på ‘komler’, brunost og sånt. Verden forandrer seg faktisk og det er ikke alle som liker den ‘tradisjonelle’ maten – hva er galt med å prøve iransk mat?
[...] Det fjerde bidraget i Liberalerens debattserie om integrering er skrevet av Shakia Ashraf Nabi, som også deltok på gårsdagens dialogmøte på Litteraturhuset i Oslo. [...]
[...] av saken , og her gikk det mere på islamisme og homohat. Liberaleren ser ut som de har gjengitt en grei omtale fra møtet [...]
Hildegunn, nå må du gi deg. USA ga ikke noe som helst til noen. Landområdet Palestina var på britiske hender. Israel ble grunnlagt med FN i ryggen. Det ble en liten flekk i forhold til de enorme landområdene som ble tildelt araberne.
Dette tiullet ditt om USA lirte du også av deg i minst en annen blogg. Hva med å lese litt historie før du uttaler deg?
Hildegunn har så avgjort et poeng når hun kritiserer politikerne for å være mer opptatt av mediashow enn av saker som er viktige for land og folk. Engasjementet finnes der, og advokat Rajas møter kan godt utvikle seg til å bli et nyttig forum for spre venstresidas ikkekontroversielle meninger om kontroversielle saker.
Når det gjelder Hildegunns påstander om USA, er jeg villig til å møte henne på halvveien. Den fatale feilen FN i sin tid gjorde, var ikke å proklamere en palestinarabisk stat, samtidig som man opprettet staten Israel. Hadde man gjort det, ville vi neppe hatt en så komplisert situasjon i Midt-Østen idag.
Mitt navn er Muhammed Ali chishti. det var jeg som holdt innlegget angående jødehat på litteratrurhuset. Dette er et meget bra skrevet innlegg, der skribenten er saklig og ikke dømmende. Leser du i andre aviser blir jeg karaktrisert som terrorist, nynazizt og islamist. Ingen av dem snakket med meg etter at møtet var over, kun vg gjorde det. Hvordan kan de feilsitere meg på en slik måte at jeg blir fremstilt som en antisemitist og rasist?
Jeg er helt enig med skribenten, hvorfor fikk ikke jeg svare for meg etter at jeg hadde fått 7-8 spørsmål , direkte rettet mot min personlighet?hvilken form for dialog er det? Hvis Lars Gule kan si at at han liker å såre og krenke i ytringsfrihetns navn, må også folk ha mot til å kunne høre andre. Det jeg sa var ikke mine meninger, det var over 200 som ropte det under demonstrasjonene? Er det ikke bedre at jeg kommer og taler deres sak enn at de skal bruke voldelige midler? Hvorfor slipper ingen av dem til i avsiene? Vi bor jo i et liberalt samfunn, der ytringsfrihet står sterkt.
Det er tull å på stå at alle buet mot meg. I 2 Etasje hadde jeg nok av støtte. Det kommer desverre ikke frem i avisene.
Jeg gråt etter at alt dette var over. Hvorfor det? Hvem forsvarte min rett til å ytre seg? Jeg ble besyldt for å være mye rart, hva om jeg hadde blitt fysisk eller verbal angrepet?hvem hadde forsvart meg?Abid Raja reagrete da jeg på sist dialogmøte avbrøt Lars Gule, Ingen reagerte da jeg ble kalt det ene og det andre. Jeg ble brukt i en politisk kontekst. Jeg er verken farlig eller nynasist, alle mennesker er selvfølgelig like mye verdt, koranen sier det. Og når det gjelder Islam , må jeg bare si beklager til alle dem som ble følet fornærmet eller krenket, men sanheten er at faren min var norges første imam, han var dialogens mann, det er jeg også. Få vet mer Islam enn meg, desverre….Ali chishti
Jeg ble dolket i ryggen av Abid. Han satte meg opp mot de andre. Det var han som ba meg fortelle hva som ble ropt under demonstrasjonene, jeg ville IKKE det. Han gav mikrofonen til en 15 år gammel vettskremt jødisk gutt. Hna gråt, tårer går rett hjem hos det norske folk. Han lot meg bli narret, og lot ikke engang meg svare for meg. Urettferdig?Dialog?
Videre vil jeg gjerne stille talen min til disposisjon, så folk kan lese hva jeg virkelig sa. At jeg skal bli skyteskiven p.g.a at jeg saken taler for mange andre er latterlig. Det er underlig at ikke flere setter spørsmål ved hvorfor jeg ikke fikk svare for meg?
Odd einar dørum er en fornuftig mann. Jeg hadde en fin og oppklarende samtale med han senere. Jonas Gahr støre har jeg enormt respekt for, en klok mannn med riktige holdninger.Religionskritiker Lars Gule mente til og med at jeg burde ha sluppet til. Spørsmålet er , hvorfor ville ikke Raja det slik? Kan det ligge en politisk motiv bak dette? Raja er direkte feig når han får meg til framstå som THE BAD GUY inne der. Jeg var aleine, hjelepløs, og måtte bare høre det ene personangrepet etter det andre, med Raja som stod der og krydret på det hele. Forkastelig og mobbing!!!!!
Chishti skriver: “hvorfor fikk ikke jeg svare for meg etter at jeg hadde fått 7-8 spørsmål , direkte rettet mot min personlighet?hvilken form for dialog er det? Hvis Lars Gule kan si at at han liker å såre og krenke i ytringsfrihetns navn, må også folk ha mot til å kunne høre andre.”
Det forundret meg ved møtet at det er 4 -5 som innleder, men 4 -5 andre som sitter i panel og skal debattere.
Det er litt uryddig debattform. Panelet får avslutningskommentar, men ikke de som innledet. Pussig.
Chishti: Ta kontakt med meg.
Ordkonstruktionen ‘islamofobi’ er en fælde lagt af islamister i den hensigt at vanskeliggøre islamkritik.
Et sproglig nydannelse har vundet indpas i den offentlige debat: ordet islamofobi.
Dette ord, der lydligt kan ligne xenofobi, er konstrueret i den hensigt at indgyde frygt ved ubevidst at skabe forestillinger om had, forfølgelse og diskrimination – og dermed til hensigt at indgyde skyld. Stadig flere anvender dette ord som synonym for ‘racisme’ eller en parallel til antisemitisme. Men er denne brug tjenlig for det, som må være republikkens fornemmeste forpligtelser: at værne om samfundets sekulære orden og bekæmpe racisme? Fører det ikke til tankemæssig uklarhed, der kan få skadelige konsekvenser for republikken, dens værdier og kulturelle arv?
Forskeren Caroline Fourest har sporet ordet til dets oprindelse, og dets historie rummer artige overraskelser, der er afslørende for dets ophavsmænds intentioner. Det viser sig, at udtrykket islamofobi først blev brugt af radikale islamister imod feminister.
Kate Millet, den berømte amerikanske kvindesagsaktivist, blev udskældt som islamofob efter at have opfordret iranske medsøstre til at nægte at bære slør. Tilsvarende var det i de følgende i sammenhæng med muslimsk kvindeapartheid – tørklædetvang i skoler og institutioner, kønsadskillelse i svømmehaller osv. – at beskyldninger for islamofobi i stigende grad blev rettet imod dem, som talte imod bestræbelser på at ophøje denne apartheid til officielt anerkendt norm.
Igennem 1990′erne blev begrebet systematisk udbredt fra Londons islamistiske miljøer i kampagner imod Rushdie. Forfatteren og forsvarere for ytringsfrihed måtte nu se sig anklaget for kriminel islamofobi og truet på livet. Begrebet islamofobi er dermed oprindeligt et våben smedet af islamisterne for at tjene deres mål om at påtvinge verdens deres totalitære vision, og hvis rødder rækker ned i dybeste åndsformørkelse.
Imod religionskritik
I udgangspunktet var islamofobi et kampord – jvf. den revolutionære poet, Majakovskijs berømte formulering: Ordene er kugler! Ved naivt at overtage dette ord har frihedens og antiracismens oprigtige venner i de senere år placeret sig på deres modstanderes terræn. For går det an, som islamisterne ønsker sig det, at sætte lighedstegn mellem islamofobi og racisme eller se en ækvivalent til antisemitisme?
Sammenblandingen af islamofobi og racisme har til hensigt at spærre for den religionskritik, som har været en så værdifuld del af vor kultur siden Voltaire og så væsentlig for udviklingen de republikanske idealer.
Er det racistisk at tale imod det horrible magtmisbrug, der i islams navn praktiseres fra Mauretanien til Pakistan? Er det racistisk at tage afstand fra sharia, stening, kønslemlæstelse, slaveri (som stadig praktiseres i nogle muslimske samfund), diskrimination mod homoseksuelle, kvinders inferiøre status etc.? Er det racistisk at minde om, at i intet muslimsk land æres menneskerettighederne eller demokratiet? Er det racistisk at sige, at hundredvis af millioner af mennesker hver dag lever under islams religiøse åg? Er det racistisk at bekymres over, hvilke modtræk vi som sekulært samfund har mod en religion, som i så ringe grad har formået at inderliggøre Oplysningens værdier? Er det racistisk at stille spørgsmålet, om islam med et menneskeligt ansigt er muligt?
Hvor racisme – f.eks. arabofobi – er absolut fordømmeligt, er kampen imod religionens indtrængen på civilsamfund det ingenlunde. Islam er en religion – et sæt af ideer, myter, overtro og riter – ikke en race (hvis dette ord overhovedet har mening), ikke en etnisk gruppe. Islam vil som kristendommen være en universel religion, men islam er også en ideologi som kommunisme eller liberalisme. Vil nogen fordømme antiliberalisme eller antikommunisme og modstand imod disse ideologier og de samfundsindretninger, de indebærer, som ‘racisme’?
Den kritik, der stemples som islamofobi, har intet med racisme at gøre, for den er uden had til noget folk. Den er derimod en forkastelse af det, som visse muslimer prædiker og vil påtvinge i islams navn, og en forkastelse af de arkaiske og demokratiuforenelige holdninger, som vise islamtolkninger formidler.
Hvad angår antisemitisme, stigmatiserer den ikke en religion, men et folk. Der findes ikke et muslimsk folk, hvorimod der findes et jødisk folk. Derfor er parallelliseringen mellem islamofobi og antisemitisme forkastelig. Islam er, i kraft af dens missionerende ildhu, et muligt ideologisk, religiøst tilvalg for mennesker uafhængigt af etnisk tilhørsforhold og hudfarve. Derimod er jøder ét folk, fordi jødedommen ikke missionerer. Snarere end at være en kamp imod en religion, er antisemitismen det umotiverede, uudslukkelige had til et bestemt folk, det jødiske. Jøderne kan være ateister eller skifte religion uden at det anfægter antisemitterne. Mens der kan eksistere ateistiske jøder (fordi ordet ‘jøde’ betegner tilhørsforhold til et folk), er udtrykket muslimsk ateist en absurditet (fordi ‘muslim’ betegner et trotilhørsforhold).
Åndsformørkelse
For islamisterne er denne ordstrid vigtig. Udtrykket islamofobi er en fælde, de har lagt ud for republikkens sekulære institutioner for at forhindre religionskritik og for fortsat at kunne underkaste dele af deres trosfællesskab (især kvinder) et totalitært herredømme. At tabe dette semantiske slag ved at overtage et ord, som er sat i omløb af islamisterne, kan blive fatalt. Det vil tvinge forsvaret for de republikanske værdier i defensiven, for i kraft af dette retoriske kneb bliver det frihedens og tolerancens forsvarere, som nu pludselig må se sig beskyldt for intolerance og fundamentalisme.
Ordet islamofobi vender tingene på hovedet og placere åndsformørkelsen i offerets position og det sekulære demokrati i aggressorens. Det sekulære demokratis forsvarere burde afholde sig fra brugen af dette ord, samtidig med at de må skærpe indsatsen for at bekæmpe virkelig racisme, især arabofobi.
Siden den 20. september har den franske filosof Robert Redeker og hans familie levet under politibeskyttelse på skiftende adresser efter dødstrusler fra islamister. Truslerne mentes udløst af en islamkritisk artikel, han fik trykt i Le Figaro den 19. september. Denne klumme er fra La Dpeche du Midi den 21. oktober 2003.
Er det antisemitisme når man er kritisk til historien, og setter spørsmålstegn ved historiske fremstilllinger? Hvorfor er det rasisitisk? Oppfordrer jeg til vold eller hat? Kontstruktiv kritikk av Israel må ikke oppfattes som antisemitisme, rasisme, terrorisme eller nynazisme.
Hva er rasisme? hva er ytringsfrihet? Er ikke ytringsfriheten felles for alle?kan man provosene islam og muslimer i ytringsfrihetens navn, hvorfor ikke andre grupper?
[...] gjesteskribent er Muhammed Ali Chishti. Efter Abid Q. Rajas dialogmøte på Ltteraturhuset 22.mars ble han stemplet som ekstremist av blant annet Dagsavisen. I dette innlegget oppsummerer han den [...]
[...] gjesteskrivbent hos nettavisen Liberaleren er er Muhammed Ali Chishti. Efter Abid Q. Rajas dialogmøte på Litteraturhuset 22.mars ble han stemplet som ekstremist av blant annet Dagsavisen. I innlegget oppsummerer han den første [...]
[...] Dialogmøtet Hvordan kom du i kontakt med Abid Q. Raja i forbindelse med dialogmøtet 22.mars? [...]